I høst har en venn av meg tatt et bilde hver dag og publisert det på Flickr, til sammen 91 høstdager. I et anfall av overmot lovet jeg å ta over stafettpinnen når vinteren kom. Poenget er å tvinge seg selv til å ta mer bilder, etter en periode der alt annet enn fotointeressen har dominert. Som sagt, så gjort, og jeg kommer helt sikkert til å angre på dette prosjektet mange ganger i løpet av de neste 90 dagene. Om du vil følge med på prosjektet, finner du 90 vinterdager på Flickr.
Barfrost
BT har de siste dagene hatt et par oppslag om sykefravær hos gravide. At stadig flere gravide blir sykmeldte kan helt klart være et samfunnsproblem og noe man kan og bør gjøre noe med. Men jeg reagerer på den ukritiske bruken av den forslitte frasen “graviditet er ingen sykdom”, opphavet til gravides evige dårlige samvittighet.
Neida, graviditet er ingen sykdom. Men det føles jaggu sånn mange ganger. Morgenkvalme kommer i mange nyanser, og føler du deg litt småsjaber om morgenen er det nok helt fint å gå på jobb etter en kopp te. Kanskje arbeidsgiver kan legge til rette for at du får komme litt senere på jobb og heller ta igjen tiden på ettermiddagen. Men ingen med vettet i behold ville finne på å stille i fulltidsjobb med kraftig omgangssyke eller matforgiftning som varer i to måneder, uansett hvor god arbeidsmoralen ellers måtte være.
Jeg ble sykmeldt 50% i to måneder i begynnelsen av det siste svangerskapet mitt. Jeg gikk egentlig til legen for å be om å få en gradert sykmelding slik at jeg kunne stille en time senere på jobb i noen uker, men den laveste prosenten legen ville gi meg var 50%. I ettertid ser jeg at legen var smartere enn meg. Etter fire timers jobb dro jeg hjem, falt sammen som en klut i sengen og sov i fire timer, helt utslitt. Man kan sikkert mumle fine ord om tilrettelegging av arbeid, men det er ikke til å komme fra at tilrettelegging som består i soving halve arbeidsdagen like gjerne kan gis i form av sykemelding.
Kvalme er altså den ene vanlige svangerskapsplagen, og vanskelig å tilrettelegge seg bort fra. Den andre av de vanligste plagene er bekkenløsning, og jeg fikk det også. Likevel stavret jeg meg avgårde til jobb ganske lenge – det gikk jo, når jeg bare tok meg ekstra god tid og tok krykkene til hjelp. Uten bil og med arbeidsplass et stykke unna bussholdeplassen ble det likevel for tungt etterhvert, og tre og en halv uke før permisjonsstart måtte jeg kaste inn håndkleet.
Jeg snakket med legen, og han fortalte at jeg kunne få dekket taxi til og fra jobb. Han skrev en melding til NAV på sykmeldingen om at han anbefalte en slik løsning. Fine greier, tenkte jeg, og ringte NAV samme dag for å høre hvordan jeg skulle gå fram for å få dette i orden. Det var da jeg fikk byråkratiet i fleisen.
For det første: NAV dekker ikke transport før fra 17. sykmeldingsdag. Jeg skulle altså sitte hjemme i 16 dager og tvinne tomler før jeg kunne få lov å komme meg på jobb igjen de siste fem dagene før permisjonsstart.
For det andre: Prosedyren er at den sykmeldte først må søke om transport. Etter å ha fått innvilget søknaden, må søkeren selv betale taxiregningene, spare på kvitteringene, og deretter skrive en ny søknad, kvitteringer vedlagt, om å få tilbakebetalt beløpet. Jeg forstår at det er gode grunner for å gjøre det slik, men jeg ble likevel litt matt av tanken på alle papirlappene og skjemaene.
Det vil vel neppe overraske noen at jeg ble hjemme med forholdsvis god samvittighet også de fem dagene der jeg teoretisk sett kunne fått transport. Som kuriosa kan jeg nevne at et par uker etter at sykmeldingen var avsluttet fikk jeg brev fra NAV med de samme opplysningene jeg hadde fått på telefon fem uker tidligere. Da hadde de rukket å lese meldingen fra legen min.
Et tips til NAV her altså – før dere sukker over manglende tilrettelegging hos arbeidsgiver, ta en titt på eget regelverk. Hvis alt som skal til for å få gravide med bekkenløsning på jobb er å dekke taxiregninger fra første sykmeldingsdag, vil det sannsynligvis lønne seg å tilby det. Det er nemlig uansett NAV som betaler for de første 16 dagene når sykmeldingen skyldes graviditet.
Og et tips til alle som uttaler seg om sykmeldte gravide: Dropp frasen om at graviditet ikke er en sykdom. Vi har dårlig samvittighet nok som det er.
Jeg prøver å holde lingvistikken ved like ved å lese litt fag fra tid til annen. Det blir nok helst av det populærvitenskapelige slaget, nå sist Ola Wikanders “De indoeuropeiske språkenes historie – Et tre med mange grener”. Boken har fått gode kritikker, og jeg plukket den opp på bakgrunn av anmeldelsen i Bergens Tidende. Jeg lot meg dessverre ikke imponere like mye, uten at bildet er helsvart.
Med min lingvistbakgrunn var fagstoffet i boken uproblematisk. Likevel synes jeg at flere av kapitlene er for heseblesende lagt opp, spesielt de som handler om grammatikk. Det lesses på med eksempler, og forfatteren kunne med fordel stoppet opp og dvelt ved ett eller to eksempler, og heller kuttet ut en del av oppramsingen.
Språket er heller ikke helt flytende og bærer preg av gjentakelser, spesielt av begrepet “i grunnen”. Noe av haltingen kan naturligvis skyldes oversettelsen. Oversetterens valg om å fornorske alle eksempler som opprinnelig henviser til svensk skurrer også litt for meg. Boken er likevel ikke tunglest.
Forfatteren forklarer godt om lydlover og bruken av dem. Kapittelet om hvordan deler av kulturen og miljøet kan rekonstrueres ut fra vokabularet som finnes er fascinerende lesning. Mot slutten blir boken tidvis morsom (Visste du at indoeuropeiske kuer sier Gwooou?), og det virker som både språk og penn glir glattere i de siste kapitlene. Fagfeltets utvikling er godt beskrevet, og konkurrerende teorier presenteres med sine for- og motargumenter.
Det største aberet med boken er at den er repetitiv, spesielt der forfatterens kjepphester kommer inn i bildet. Det er fornuftige kjepphester, men de har fått altfor stor plass. Dette gjelder særlig poenget om at man ikke kan sette likhetstegn mellom språk og rase, eller språk og kultur. Dette gjentas til det kjedsommelige i ulike innpakninger, og man kan ane at fagfeltet har måttet forsvare seg mot koblinger mot nazistenes teorier om den ariske rase litt for ofte. I tillegg kommer stadige gjentakelser av poenget om at rekonstruksjon i sin natur er usikkert siden vi ikke har noen kilder, og at resultatene nok vil framstå som haltende for en “innfødt protoindoeuropeer”. Neste avsnitt fortsetter like fullt med “Det er åpenbart at …” Boken gir likevel en svært nøktern framstilling av fagfeltet, og lover neppe noe faget ikke kan holde.
Jeg vil anbefale denne boken dersom du er en av dem som får en varm og lodden følelse av ord som “ergativ” og “laryngal”, eller hvis du bare er interessert i å lære litt om diakron lingvistikk. Det finnes ikke mye populærvitenskapelig litteratur på norsk om dette emnet, og en del av det som har vært skrevet på andre språk er hoppende ukorrekt etter dagens vitenskapelige standarder. Forkurs i fonetikk og lingvistikk er ikke påkrevet, men vil sikkert hjelpe deg på vei i lesingen.
Mandag er en av de beste avisdagene. Mandag er bokanmeldelsesdag i BT. Noen mandager får jeg ekstra lesekos med på kjøpet fra en tidligere omtalt anmelder. Jeg bringer som vanlig et lite sitat, denne gangen fra anmeldelsen av romanen “Frihet” av Johanthan Franzen:
De bærende skikkelsenes mentale palett gjentas og tværes ut slik at underteksten tidlig avgår ved døden. Målt mot en mørklødet metafysikk og et nakent eksistensielt ubehag som en kan finne hos for eksempel den moderne amerikanske romankunstens ukronede konge, William Faulkner, reduseres Franzens magnum opus til et mildt engasjerende, men ubestridelig velskrevet berg av ord, litt urytmisk fornorsket av Monica Carlsen.
Nystekte hveteboller er godt. Nystekte scones er kanskje enda bedre. Og aller best – prosessen fra null til ferdigstekt tar under en halvtime! Dermed har scones et solid overtak over hvetebollene som må heves både en og to ganger før de vil dele sin luftige herlighet med deg.
Hvordan kan noe så nammelig som scones ta så kort tid? Hemmeligheten er natron og bakepulver, i stedet for gjær. Slik gjør du:
Ha alt det tørre i en bolle. Melet kan med fordel være en blanding av ulike typer, men det bør være en del fint hvetemel i. Del smøret i grove terninger og knørv det inn i melet med en sleiv. Hvis du tar smøret rett ut av kjøleskapet, gi det 15 sekunder i microen først. Visp sammen eggene og rør dem inn i deigen. Så tilsetter du det du måtte ha av meieriprodukter til deigen er passe sammenhengende, men fremdeles god og klissete. Ikke rør for mye.
Form deigen løst til ni kladder på et stekebrett, og stek på 230 grader i ca 10 minutter. Legg på rist og dekk med et rent kjøkkenhåndkle. Nytes med syltetøy, ost eller hva hjertet og magen ellers måtte begjære.
En kort oppsummering av det siste døgnets aktiviteter, siden jeg ikke har hjerne til å blogge noe mer interessant i dag.
Hender det du ser på innholdsfortegnelsen på fiskekakene i butikken og blir litt nedslått over at selv de dyre variantene sjelden har mer enn 50% fisk? Kjenner du noen som har hytte ved sjøen og fisker mye mer enn de gidder å spise selv? Da skal du lage fiskekaker!
Få et utvalg hvitfisk i hus – gjerne forskjellige typer. Hiv katten ut av kjøkkenet, vask hendene, ha på deg kjøkkenforkle og allier deg med en skarp kniv. Hvis fisken ikke er sløyet fra før gjør du det nå, og skyller og tørker den etterpå.
Så må du filetere. En vag kjennskap til fiskeanatomi hjelper deg på vei, men siden dette uansett skal bli til fiskefarse er det en takknemlig oppgave også for en utrent hånd. Det er forskjell på hvor lett det er å filetere ulike fiskesorter, men de minste sildebeina skal du ikke ta så høytidelig. De blir malt til farse de også. Har du mye å filetere, legg fisken i kjøleskapet etterhvert så den holder seg kald.
Renskåret lyr, makrell, pale og sild
Når alt er filetert kjører du det gjennom kvernen et par-tre ganger, først med den groveste kvernskiven og så med finere skiver.
Kvern med fiskefarse
Nå kan du enten finne fram k-spaden til kjøkkenmaskinen, eller sette eltekroker på håndmikseren. Jeg foretrekker håndmikser, det gir meg bedre følelse med konsistensen til farsen underveis.
Fiskekaker er ingen eksakt vitenskap, tilsetningene kan du gjøre omtrent akkurat som du vil med. Har du mye fisk kan du gjerne dele farsen i to og lage to forskjellige varianter. De eneste faste ingrediensene er en god dose salt, noen spiseskjeer potetmel eller maizena pr. halvkilo fisk, og melk til konsistensen blir riktig. Forøvrig kan du leke deg med muskat, pepper, hvitløk, purre, løk, chili eller hva nå hjertet og magen måtte begjære.
Begynn med salt, maizena og smakstilsetninger, og ha i en liten slump melk. Begynn å elte, og ha mer melk i etterhvert, til konsistensen blir en seig masse som lett lar seg forme til fiskekaker.
Fiskekaker i stekepanne
Stek kakene på middels varme, avkjøl, og frys i porsjonsposer de du ikke har tenkt å spise i dag eller i morgen. Server med poteter, saus og råkost, eller i burgerbrød, eller på brødskiven, eller med salat og søt chilisaus, eller på en helt annen måte.
Husk å gå ut med bosset med restene av fiskerensingen, og pass på å vaske eller i alle fall skylle alle delene til kjøttkvernen før fiskerestene tørker inn. De fleste delene kan vaskes i maskin, men kniven og kvernskivene bør du ta for hånd, ellers blir de fort sløve.
Nam nam
Jeg har laget mange havrekjeks i ulike konfigurasjoner for å forske meg fram til denne oppskriften. Felles for de fleste forsøkene har vært at jeg synes kjeksene er for søte og for ensformige i smaken. Her, derimot, er havrekjeks for voksne, havrekjeks som svinger:
Pisk smør og sukker, helst med mixmaster. Bland i egg og vann, deretter mel, natron, salt og kanel. Til slutt rører du inn havregryn, kakaobønner og sjokolade. Hvis du har kjøpt hele kakaobønner kan de gjerne knuses med stavmikser, men ikke lag pulver av det.
Fordel klatter på to stekebrett. Røren er ganske smuldrete, men det gjør ingenting. Stek på 180 grader i knappe 15 minutter, og avkjøl på rist. Kjeksene er ganske myke med en gang de kommer ut av ovnen, så det enkleste er å flytte dem fra plate til rist med stekespade.