Jeg er ikke syk, jeg er bare dritkvalm, utslitt og kan ikke gå

BT har de siste dagene hatt et par oppslag om sykefravær hos gravide. At stadig flere gravide blir sykmeldte kan helt klart være et samfunnsproblem og noe man kan og bør gjøre noe med. Men jeg reagerer på den ukritiske bruken av den forslitte frasen “graviditet er ingen sykdom”, opphavet til gravides evige dårlige samvittighet.

Neida, graviditet er ingen sykdom. Men det føles jaggu sånn mange ganger. Morgenkvalme kommer i mange nyanser, og føler du deg litt småsjaber om morgenen er det nok helt fint å gå på jobb etter en kopp te. Kanskje arbeidsgiver kan legge til rette for at du får komme litt senere på jobb og heller ta igjen tiden på ettermiddagen. Men ingen med vettet i behold ville finne på å stille i fulltidsjobb med kraftig omgangssyke eller matforgiftning som varer i to måneder, uansett hvor god arbeidsmoralen ellers måtte være.

Jeg ble sykmeldt 50% i to måneder i begynnelsen av det siste svangerskapet mitt. Jeg gikk egentlig til legen for å be om å få en gradert sykmelding slik at jeg kunne stille en time senere på jobb i noen uker, men den laveste prosenten legen ville gi meg var 50%. I ettertid ser jeg at legen var smartere enn meg. Etter fire timers jobb dro jeg hjem, falt sammen som en klut i sengen og sov i fire timer, helt utslitt. Man kan sikkert mumle fine ord om tilrettelegging av arbeid, men det er ikke til å komme fra at tilrettelegging som består i soving halve arbeidsdagen like gjerne kan gis i form av sykemelding.

Kvalme er altså den ene vanlige svangerskapsplagen, og vanskelig å tilrettelegge seg bort fra. Den andre av de vanligste plagene er bekkenløsning, og jeg fikk det også. Likevel stavret jeg meg avgårde til jobb ganske lenge – det gikk jo, når jeg bare tok meg ekstra god tid og tok krykkene til hjelp. Uten bil og med arbeidsplass et stykke unna bussholdeplassen ble det likevel for tungt etterhvert, og tre og en halv uke før permisjonsstart måtte jeg kaste inn håndkleet.

Jeg snakket med legen, og han fortalte at jeg kunne få dekket taxi til og fra jobb. Han skrev en melding til NAV på sykmeldingen om at han anbefalte en slik løsning. Fine greier, tenkte jeg, og ringte NAV samme dag for å høre hvordan jeg skulle gå fram for å få dette i orden. Det var da jeg fikk byråkratiet i fleisen.

For det første: NAV dekker ikke transport før fra 17. sykmeldingsdag. Jeg skulle altså sitte hjemme i 16 dager og tvinne tomler før jeg kunne få lov å komme meg på jobb igjen de siste fem dagene før permisjonsstart.

For det andre: Prosedyren er at den sykmeldte først må søke om transport. Etter å ha fått innvilget søknaden, må søkeren selv betale taxiregningene, spare på kvitteringene, og deretter skrive en ny søknad, kvitteringer vedlagt, om å få tilbakebetalt beløpet. Jeg forstår at det er gode grunner for å gjøre det slik, men jeg ble likevel litt matt av tanken på alle papirlappene og skjemaene.

Det vil vel neppe overraske noen at jeg ble hjemme med forholdsvis god samvittighet også de fem dagene der jeg teoretisk sett kunne fått transport. Som kuriosa kan jeg nevne at et par uker etter at sykmeldingen var avsluttet fikk jeg brev fra NAV med de samme opplysningene jeg hadde fått på telefon fem uker tidligere. Da hadde de rukket å lese meldingen fra legen min.

Et tips til NAV her altså – før dere sukker over manglende tilrettelegging hos arbeidsgiver, ta en titt på eget regelverk. Hvis alt som skal til for å få gravide med bekkenløsning på jobb er å dekke taxiregninger fra første sykmeldingsdag, vil det sannsynligvis lønne seg å tilby det. Det er nemlig uansett NAV som betaler for de første 16 dagene når sykmeldingen skyldes graviditet.

Og et tips til alle som uttaler seg om sykmeldte gravide: Dropp frasen om at graviditet ikke er en sykdom. Vi har dårlig samvittighet nok som det er.

Tags: ,

13 Responses to “Jeg er ikke syk, jeg er bare dritkvalm, utslitt og kan ikke gå”

  1. mittsnitt says:

    Veldig bra poenger her! Svært mange gravide har symptomer som ville blitt definert som sykdom i alle andre sammenhenger. Samtidig: Det å produsere et nytt menneske er faktisk en jobb i seg selv (hvis vi skal dømme etter hvor mye energi som går med), så en gravid som orker å være i jobb, arbeider egentlig dobbelt. Fint du tar til motmæle!

  2. Lene says:

    Kjempebra! Send meg en mail om vi kan få publisere denne hos oss, du tar tak i noe viktig! Hilsen en medgravid som faktisk var heldig med nav 🙂

  3. Så deilig at flere skriver om dette! Jeg fant artiklene (bare en av dem fins på nett) i BT etter at de ble nevnt i kommentarfeltet hos meg. Veldig enig med det du sier – tilrettelegging er vel og bra, men det er kanskje ikke et stort poeng å ha sovepauser på jobb? Da kan man kanskje like gjerne være hjemme. Bare så synd at det ikke finnes noen annen løsning enn å bli sykemeldt, det går liksom helt på tvers av flink-pike-genene mine.

    Men jeg øver meg på å si at “de som maser om at graviditet ikke er en sykdom kan ta seg ei bolle”. 🙂

    Eira Reply:

    Det er en god ting å øve seg på. Jeg har blitt mye flinkere til å ikke være flink pike de siste årene.

  4. Mammadamen says:

    Synes det er flott at du skriver om dette! Jeg synes det er påtagelig hvordan mediene bygger opp omkring fordommer rundt gravide og sykemelding. Dette fortjener egentlig et leserbrev …

    Eira Reply:

    Egentlig enig i at leserbrev kunne vært på sin plass, men sist jeg var på leserbrev-galeien i BT var i krigen mot NKM. Tror det tar noen år til neste gang, min mentale helse har ikke godt av det.

  5. Marielle says:

    Takk og amen for dette! <3

  6. sinobell says:

    Min arbeidsgiver forventet noen form for papirer for tilretteleggingen. Altså så gikk jeg til lege og ba om det, det var en sykemelding med noe graderte greier. Jeg ba ikke om tilrettelegging ut av tynne lufta.

    Nå skal det være sagt at når det gikk i boks så funket det meste bare supert, og jeg var en ekte produktiv person som gravid. Jobbet overtid, studerte fullitd ved siden av, og smilte til mannen når jeg så han. Det varte noen måneder, så hadde jeg ikke jobb mer. Ikke fikk jeg ny heller. For hvem i helsikke annsetter gravide? Det er jo opplest og vedtatt at gravide er jo for det meste late og et samfunnsproblem.

    I bunn og grunn slår sånne artikkler beina under på både de som trenger sykemelding, og de som kan jobbe, med og uten tilrettelegging.

  7. Ida says:

    Det første jeg fikk høre av sjefen da jeg ble gravid med førstemann var “Å være gravid er ikke en sykdom”. Ingen gratulasjon der i gården, nei.

    Eira Reply:

    Trivelig fyr! Man blir virkelig motivert til å stå på i løpet av svangerskapet…

  8. […] Jeg er ikke syk, jeg er bare dritkvalm, utslitt og kan ikke gå BT har de siste dagene hatt et par oppslag om sykefravær hos gravide. At stadig flere gravide blir sykmeldte kan helt klart være et samfunnsproblem og noe man kan og bør gjøre noe med. Men jeg reagerer på den ukritiske bruken av den forslitte frasen “graviditet er ingen sykdom”, opphavet til gravides evige dårlige samvittighet. […]

  9. Lisa says:

    *Henter soapbox*

    Jeg leste posten din da du først skrev den, men turde ikke skrive noe da – for jeg vil ikke tråkke noen på tærene eller gi gravide dårlig samvittighet. Gravide er jo kjent for å ha et noe spesielt hormonnivå, så jeg vil nødig utsette meg selv eller dere for unødvendig stress og lidelse eller sende noen rett inn i en postnatal depression eller brystbetennelse.

    Teksten som følger under kun en personlig historie, og ikke representativt for alle Norges gravide damer. (Håper jeg i alle fall.)

    Jeg jobbet i en jobb som var ganske krevende fysisk. Vi var fire faste damer som jobbet på hvert skift sammen. Problemet mitt var at alle de tre jeg jobbet på skift sammen med ble gravide samtidig, og gjett hvem det var som ble stående igjen med alle tunge løft? Moi.

    Jeg skjønner at dette kanskje var dårlig tilrettelegging fra sjefen sin side – men samtidig så var jobben vår lagt opp slik at 50% var fysisk arbeid, og de andre 50% var salg. Disse gravide damene hadde jo så dårlig samvittighet fordi de følte seg så gravid og dårlig. De sa høylytt, både rundt meg og sjefen at de ikke hadde noe problem med å komme på jobb og sitte i ro og gjøre salgsarbeid. De kunne derimot ikke rulle rundt på gulvet og flytte tunge ting spesielt mye, det var jo forståelig. Men de ville så gjerne jobbe så mye de kunne, for de hadde jo sååååå dårlig samvittighet fordi de var gravid og kvalm og full av vann.

    Derfor ble det i en periode rett og slett slik at jeg måtte ta over den halvparten av de gravides jobb som invlolverte fysisk aktivitet – og de tok over en liten del av salgsjobben min hver. Jeg endte opp med 150% fysisk arbeid istedenfor 50% fysisk arbeid og 50% salg.

    Jeg ble rett og slett helt utslitt av å jobbe på den måten der i mange måneder.

    Jeg skjønner at de gravide tenkte at de var friske nok (eller hadde stor nok skyldfølelse) til å gå på jobb og gjøre en så god jobb der de kunne med tilrettelagte arbeidsoppgaver.

    Jeg skjønner også at dere er syke, dårlige, og at det er super-kjipt å være gravid til tider. Men nå er det nå faktisk sånn at å være gravid og få barn – det er jo noe man velger? Jeg er glad og takknemlig for befolkningsveksten sin del, tusen takk skal dere ha for det. Likevel er det å faktisk bære frem et barn, noe dere har valgt selv, og bør ta konsekvensene av. (Så jeg er lykkelig for at dere kan snakke med andre gravide om hvor kjipt det er å være gravid – slik at dere ikke snakker med meg om det. Jeg er omtrent like interessert i å høre om graviditetsplagene til venninner som jeg interessert i å høre om fotsoppen til onkelen min.)

    Nå ble dette langt – og jeg håper at det ikke blir tatt altfor stygt, for her er poenget mitt:

    For min del – så hadde det faktisk vært bedre om dere hadde holdt dere hjemme og fått en FULL sykemelding (og IKKE gått på jobb fordi dere har dårlig samvittighet). Dersom dere får en full sykemelding, så kan vikarer (som faktisk kan gjøre jobben dere opprinnelig var ansatt til) jobbe istedenfor dere. Å få gravide til å gjøre tilpassede arbeidsoppgaver uten å se hvordan det går ut over kollegaene synes jeg er egoistisk og feil. (Når det er sagt så mener jeg ikke å bare skylde på den gravide, dette er jo delvis også sjefen sin feil som ikke tenker på kollegaene.)

    Vær syk med god samvittighet dersom du faktisk ikke kan gjøre jobben du er ansatt til! Både dere og arbeidskollegaene dere fortjener såpass.

    *Dytter bort soapbox*

    Eira Reply:

    Takk for denne historien! Du tar opp noen viktige poenger, og nok en grunn til at gravide gjerne får dårlig samvittighet…

    Når det gjelder overføring av arbeidsoppgaver vil jeg faktisk legge hele byrden på sjefen din her. Det er sjefen sin oppgave å skaffe vikar dersom noen er delvis sykemeldte. Det er helt uforsvarlig å dytte alle arbeidsoppgavene over på en tredjeperson som i tillegg har sine vanlige oppgaver å utføre.

    Jeg mener det blir helt feil å sykmelde noen 100% dersom de kan utføre 50% jobb, gravid eller ei. Det betyr jo at utgiften belastes fellesskapet, bare fordi sjefen din skal spare penger ved å ikke sette inn vikarer for de resterende 50%. Det er jo tross alt mulig å ansette vikarer i mindre enn 100% stilling, og om det som du sier var tre gravide samtidig ville det vært minst en 100% vikarstilling å lyse ut. Dessverre er sykmeldings- og permisjonssituasjoner noe mange sjefer (inkludert min egen) velger å bruke som en mulighet for å spare noen kroner i budsjettet. Men det er ikke arbeidstakernes feil, verken de gravide eller de ikke-gravide.

    Og ja, vi har valgt det selv. De fleste av oss i alle fall. Men all den tid samfunnet ønsker at flest mulig skal få barn, synes jeg det er et dårlig argument for å ikke tilrettelegge litt. Det finnes så gode økonomiske velferdsordninger at det ikke koster arbeidsplassen en krone å sette inn vikarer der det trengs.