Posts Tagged ‘politikk’

Jeg har valgt, igjen

søndag, august 18th, 2013

Jeg har lest en del, tenkt mye og diskutert litt. Og for en gangs skyld har jeg klart å bestemme meg i god tid før valgdagen.

Det hører med til denne historien at da jeg bestemte meg hadde jeg glemt hva jeg valgte sist, og hvordan jeg resonnerte meg fram til det. Jeg trodde jeg husket hva jeg stemte i 2009. Da jeg satte meg ned for å skrive denne bloggposten og lurte på om jeg ikke blogget noe om forrige valg også, fant jeg ut at jeg husket aldeles feil. Men det er jo greit å vite at jeg fremdeles er meg og har vært det hele tiden, til tross for at jeg noen ganger glemmer det.

Funderingene i år gikk tradisjonen tro innom Venstre på veien. Venstre er partiet for unge IT-folk med høy lønn og stor fleksibilitet, midt i blinken for meg. Det er aldri flaut å sitte i kantinen i den hippe IT-bedriften og innrømme at man stemmer Venstre. Venstre er frihet og entreprenørskap og innovasjon. Nok en gang har jeg vært på nippet til å velge Venstre, men det var fremdeles noe som ikke føltes riktig med det.

Jeg har vært innom et godt utvalg valgomater, selvsagt. En av dem lot meg sette opp en duell mellom Venstre og det andre aktuelle partiet. For hvert eneste spørsmål i duellen av enkeltsaker var alternativene nesten identiske. Samme innhold, ulik formulering. Så var jeg like langt, og falt tilbake på partiprogrammer og politiske plattformer.

Nok en gang var det ideologien som tok meg til slutt. Ja, jeg skulle ønske de var sterkere på entreprenørskap og innovasjon. Men det er likevel mye viktigere for meg å stemme for et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk. Å gjøre verden bra nok for alle er viktigere enn å gjøre den perfekt for individet.

Frihet til å velge? Jeg velger solidaritet. Det blir SV. Igjen.

En same, en isbjørn og en moskus kom inn i en bar…

fredag, februar 18th, 2011

Ukens pris for manglende gangsyn går naturligvis til varaordfører Rita Ormbostad (H) i Aure i Møre og Romsdal. Hun har møtt en hel del motstand etter sitt Facebook-utsagn “Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!”.

Hvis vi nå et øyeblikk ser bort fra den straffbare bruken av dialekt skriftlig: Er nå dette egentlig et så dårlig forslag som folk vil ha det til? Jeg er sikker på at en slik trio ville gjort reint bord i MGP. Bare se:

Same, isbjørn og moskus på MGP

(Jeg har som vanlig fått den fantastiske Kim Holm (applaus!) til å tegne for meg)

Jeg er ikke syk, jeg er bare dritkvalm, utslitt og kan ikke gå

søndag, november 14th, 2010

BT har de siste dagene hatt et par oppslag om sykefravær hos gravide. At stadig flere gravide blir sykmeldte kan helt klart være et samfunnsproblem og noe man kan og bør gjøre noe med. Men jeg reagerer på den ukritiske bruken av den forslitte frasen “graviditet er ingen sykdom”, opphavet til gravides evige dårlige samvittighet.

Neida, graviditet er ingen sykdom. Men det føles jaggu sånn mange ganger. Morgenkvalme kommer i mange nyanser, og føler du deg litt småsjaber om morgenen er det nok helt fint å gå på jobb etter en kopp te. Kanskje arbeidsgiver kan legge til rette for at du får komme litt senere på jobb og heller ta igjen tiden på ettermiddagen. Men ingen med vettet i behold ville finne på å stille i fulltidsjobb med kraftig omgangssyke eller matforgiftning som varer i to måneder, uansett hvor god arbeidsmoralen ellers måtte være.

Jeg ble sykmeldt 50% i to måneder i begynnelsen av det siste svangerskapet mitt. Jeg gikk egentlig til legen for å be om å få en gradert sykmelding slik at jeg kunne stille en time senere på jobb i noen uker, men den laveste prosenten legen ville gi meg var 50%. I ettertid ser jeg at legen var smartere enn meg. Etter fire timers jobb dro jeg hjem, falt sammen som en klut i sengen og sov i fire timer, helt utslitt. Man kan sikkert mumle fine ord om tilrettelegging av arbeid, men det er ikke til å komme fra at tilrettelegging som består i soving halve arbeidsdagen like gjerne kan gis i form av sykemelding.

Kvalme er altså den ene vanlige svangerskapsplagen, og vanskelig å tilrettelegge seg bort fra. Den andre av de vanligste plagene er bekkenløsning, og jeg fikk det også. Likevel stavret jeg meg avgårde til jobb ganske lenge – det gikk jo, når jeg bare tok meg ekstra god tid og tok krykkene til hjelp. Uten bil og med arbeidsplass et stykke unna bussholdeplassen ble det likevel for tungt etterhvert, og tre og en halv uke før permisjonsstart måtte jeg kaste inn håndkleet.

Jeg snakket med legen, og han fortalte at jeg kunne få dekket taxi til og fra jobb. Han skrev en melding til NAV på sykmeldingen om at han anbefalte en slik løsning. Fine greier, tenkte jeg, og ringte NAV samme dag for å høre hvordan jeg skulle gå fram for å få dette i orden. Det var da jeg fikk byråkratiet i fleisen.

For det første: NAV dekker ikke transport før fra 17. sykmeldingsdag. Jeg skulle altså sitte hjemme i 16 dager og tvinne tomler før jeg kunne få lov å komme meg på jobb igjen de siste fem dagene før permisjonsstart.

For det andre: Prosedyren er at den sykmeldte først må søke om transport. Etter å ha fått innvilget søknaden, må søkeren selv betale taxiregningene, spare på kvitteringene, og deretter skrive en ny søknad, kvitteringer vedlagt, om å få tilbakebetalt beløpet. Jeg forstår at det er gode grunner for å gjøre det slik, men jeg ble likevel litt matt av tanken på alle papirlappene og skjemaene.

Det vil vel neppe overraske noen at jeg ble hjemme med forholdsvis god samvittighet også de fem dagene der jeg teoretisk sett kunne fått transport. Som kuriosa kan jeg nevne at et par uker etter at sykmeldingen var avsluttet fikk jeg brev fra NAV med de samme opplysningene jeg hadde fått på telefon fem uker tidligere. Da hadde de rukket å lese meldingen fra legen min.

Et tips til NAV her altså – før dere sukker over manglende tilrettelegging hos arbeidsgiver, ta en titt på eget regelverk. Hvis alt som skal til for å få gravide med bekkenløsning på jobb er å dekke taxiregninger fra første sykmeldingsdag, vil det sannsynligvis lønne seg å tilby det. Det er nemlig uansett NAV som betaler for de første 16 dagene når sykmeldingen skyldes graviditet.

Og et tips til alle som uttaler seg om sykmeldte gravide: Dropp frasen om at graviditet ikke er en sykdom. Vi har dårlig samvittighet nok som det er.

Buss = Bøker til barn

onsdag, september 22nd, 2010

Som barn stilte jeg meg opp sammen med mengder av andre barn og ventet på bokbussen annenhver onsdag. Det var det eneste bibliotektilbudet jeg kunne nå uten å bli kjørt til nærmeste kjøpesenter et godt stykke unna. Jeg lånte stabler av bøker, som jeg gjerne leste både to og tre ganger før bussen kom tilbake to uker senere.

Siden den gang har det blitt enda færre bibliotekfilialer, men nå har byrådet i Bergen bestemt seg for å kutte ut bokbussen. Det samme byrådet som halverte eiendomsskatten, ja. Dette i en tid der politikere vektlegger lesekompetanse og leselyst over det meste annet i skolen, med kurs og kampanjer og konkurranser. Hvor mye er pengene som brukes på disse kampanjene verdt om ungene ikke får tilgang til bøker? Det holder ikke å dele ut en gratis bok i begynnelsen av skoleåret og tro jobben er gjort.

Kjære byrådet: Jeg betaler gjerne både hel og dobbel eiendomsskatt, bare dere kan ta til vettet og beholde bibliotektilbudet til barn i hele kommunen. Jeg kan faktisk betale naboens eiendomsskatt også, om så skal være.

Jeg har valgt

mandag, september 14th, 2009

Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.

Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.

Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.

Ap? Sp? SV? Venstre? Hjelp!

tirsdag, august 11th, 2009

Det var ikke lett å bestemme seg for 4 år siden. I år er det enda vanskeligere. Ja, jeg snakker om temaet du allerede har rukket å bli lei av å lese om – stortingsvalg 2009.

La oss starte med et realistisk utgangspunkt og eliminere de åpenbart uaktuelle. Småpartiene som ikke er med på noen partioversikter i avisene stryker jeg. Frp, Høyre, Rødt og KrF ryker på henholdsvis ideologisk og livssynsmessig grunnlag. En kjapp telling på fingrene tilsier at vi står igjen med SV, Venstre, Ap og Sp.

Jeg får begynne med å komme ut av skapet. Sist stemte jeg Ap, hovedsakelig av taktiske grunner. Jeg ønsket en rødgrønn regjering, og regnet med at en stemme til Ap var det sikreste bidraget. Og joda, jeg synes det har gått tålelig bra med de rødgrønne, alt sett under ett. Jeg angrer ikke. Men jeg er ikke helt fornøyd heller. Og det er jo derfor vi har valg hvert fjerde år, for å kunne justere litt på kursen underveis.

Først og fremst synes jeg Ap har feilet når det gjelder miljø. Satsing på fornybar energi og holdninger til oljeutvinning i nord. SV og Sp har fått for lite gjennomslag i disse sakene, og jeg er skuffet over Aps egen politikk på området. I tillegg kan jeg ikke leve med Aps ullenhet om Datalagringsdirektivet.

Sp er mer troverdige på miljøfeltet, men jeg har vanskeligere for å få grep om Sp på andre felter.  Sp er anonyme. Sp er det du får ut på valgtestene hvis du velger “Vet ikke” og “Ikke viktig” på alle punkter. Kanskje Senterpartiet egentlig er partiet i mitt hjerte, uten at jeg vet om det ennå?

Hjemmebasen min er SV. Jeg kommer fra den akademiske fløyen av middelklassen, har vokst opp med SV-stemmere på alle kanter og har selv stemt SV tidligere i både lokal- og stortingsvalg. Jeg synes de gjør en forholdsvis god jobb i regjering, men sliter litt med ideologien og en del enkeltsaker. Heldagsskolen er ingen vinnersak for meg – der må jeg si meg enig med Sps Liv Signe Navarsete; Det er et paradoks at SV går inn for kortere arbeidsdag for de voksne samtidig som de vil utvide skolehverdagen for barna. SV står generelt for en større grad av ensretting enn jeg er komfortabel med, og mister av og til enkeltmennesket av syne til fordel for systemet.

Og her kommer Venstre inn. Ideologisk er det antakelig ingen jeg ligger nærmere enn Venstre. Minus Sponheim. Jeg er bergenser, og en stemme fra meg er en stemme til Sponheim. Jeg synes, litt flåsete sagt, at Sponheim er en tulling som gjør mer skade enn gagn for Venstre som parti. Det til side, så er Venstre tydelige på saker som er viktige for meg, som personvern, kunnskap og respekt for forskjeller mellom individer, selv om det av og til kan bli for mye av det gode. Spørsmålet er hvem man egentlig stemmer på hvis man stemmer Venstre. En regjeringskonstellasjon av Høyre, Venstre og KrF, muligens? Eller ingenting, en bortkastet stemme?

Min drømmeregjering består av Venstre og SV, med det beste fra hver. Det er selvfølgelig urealistisk. Jeg ser ikke for meg at Venstre og SV noensinne kommer i regjering sammen. Venstre, Ap og Sp ville også være greit, om ikke Ap blir for sterke. Til tross for dens mangler vil jeg heller ha en fortsatt rødgrønn regjering enn en som innebærer Frp som regjerings- eller støtteparti. Høyre er det vel ingen som tar seriøst for tiden, så de tar jeg ikke med i regnestykket.

Så hva ender jeg opp med? En taktisk stemme til et SV med mer tro på system enn på menneske? En ideologisk stemme til et Venstre med tvilsomme venner? En resignert stemme til et anonymt Sp? Begrunnede innspill tas imot med takk. Jeg er påvirkelig.

FrP – en forfulgt folkerase?

søndag, august 9th, 2009

FrP har en godt innarbeidet ryggmargsrefleks for å tre inn i offerrollen når noen er uenige med dem. Sutreleppen kommer fram, og vedkommende politiker er enten rystet eller dypt sjokkert.

I dag er det FrPs generalsekretær Geir Mo som er på ferde. Komponist Jørund Fluge har nemlig nektet artisten Asgeir Borgemoen å bruke hans låter på et FrP-arrangement. Begrunnelsen er at han ikke ønsker å stille opp for et parti som ønsker å redusere kulturstøtte og gjøre arbeidsvilkårene vanskeligere for ham som komponist.

Noen av oss vil anse dette som et åpent og ærlig politisk standpunkt. Men generalsekretær Geir Mo synes det er det tåpeligste han har hørt, og fortsetter:

Når det gjelder komponisten, foreslår jeg at han sender et forslag til regjeringen om merking av alle FrP-ere, slik at han kan spytte på dem når han ser dem.

Jeg tror faktisk ikke jeg har noen ytterligere kommentar.

Hvordan motiverer man mennesker?

onsdag, juli 29th, 2009

Debatten går høyt på nettet for tiden om Høyres utspill om bruk av belønning i skolen. Jeg har ikke lest alt som er skrevet, men i det jeg har lest har det vært stor grad av synsing og liten grad av empiri.

I utgangspunktet kan forslaget høres bra ut, det. En liten, symbolsk belønning, noe å strekke seg etter. Og forskning viser at dette faktisk fungerer – så lenge belønningen er tilstede. Det pussige er at den samme forskningen viser at når belønningen tas bort, blir motivasjonen lavere enn den er for kontrollgruppen som aldri har mottatt belønning for å utføre gitte oppgaver. En klasse som får tildelt “matteknappen” for å oppnå bestemte ferdigheter vil sannsynligvis jobbe godt og motivert for å oppnå målet, men måneden etter er det klassen som ikke hadde noen “matteknapp” som er mest motivert for å lære matte. Dette er en sammenheng som er veldokumentert i flere studier.

Når vi nå først har forsket så mye på hvordan psykologien rundt motivasjon fungerer i praksis, kan vi spørre oss selv: Er det egentlig hensiktsmessig å skape en generasjon av elever, fremtidige arbeidstakere, som læres opp til å bli avhengig av stadig nye belønninger som i seg selv er irrelevante for oppgaven? Er det kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for å gi elevene motivasjon for selve faget og læringen, fremfor en symbolsk avledningsmanøver?

Selv har jeg både svømmeknappen, gangesertifikatet og symaskinsertifikatet. De fungerte sikkert der og da – jeg lærte å gange – men jeg kan ikke huske at noen av dem ga meg noe særlig motivasjon til å bli enda flinkere å svømme, gange eller sy etter oppnådd belønning. Derimot hadde jeg en liten håndfull opplevelser i klasserommet som klarte å skape nettopp slik indre motivasjon. La meg fortelle om en av dem:

På videregående hadde jeg tysk B-språk. Jeg slet litt med grammatikken, faget var greit nok, men ikke noe jeg tenkte så mye på utover å levere inn de obligatoriske oppgavene og møte opp til prøver med ordbok og penn. Læreren var selv tysk, og abonnerte på et tysk nyhetsmagasin. En dag kom hun bort til meg i klasserommet med en utgave av dette bladet, som hadde en lengre artikkel om et tema læreren visste jeg interesserte meg sterkt for. Jeg leste artikkelen – på tysk – og lærte sikkert litt tysk av det. Men det viktigste var ikke tysken jeg lærte der og da, det var opplevelsen av et språk som faktisk hadde et liv utenfor lærebøkene. Jeg erfarte plutselig at tysk kunne brukes til noe. Klart jeg visste det fra før, sånn rent intellektuelt. Men som skoleelev lever man i en liten boble av skolebøker og læringsmål, og det er ganske fjerntliggende hva det man lærer skal kunne brukes til senere. Det oppdager man først når man kommer ut i arbeidslivet, hvis man ikke er heldig og får en dyktig lærer som ser hvem du er og klarer å vise deg hva denne tysken, norsken eller matten faktisk skal være godt for. Og der ligger motivasjonen. Året etter valgte jeg fordypning i tysk.

Tittelen spør: Hvordan motiverer man mennesker? Spør heller om hvordan man hjelper mennesker å finne fram til sin egen motivasjon.

Vil du lese mer? Stuart Sutherland skriver om temaet i boken Irrationality, som har mange henvisninger til kilder og videre lesning. Psykolog Magne Raundalen er også inne på dette i et debattinnlegg i Dagsavisen.

Om å bæsje på leggen

onsdag, februar 4th, 2009

SP trekker forslaget om ny blasfemiparagraf. En god avgjørelse, og mat for litt filosofering. Spørsmålet er: Hvem stoler du mest på: De som aldri gjør feil, eller de som rydder opp i feilene sine på en skikkelig måte?

Når jeg forhører meg om nettbutikker og andre butikker før jeg handler, er det viktigste å få vite hvordan de håndterer feil.  Må jeg krangle med dem i uker og måneder for å få reparert produktet, eller få tilsendt rett produkt om de sendte meg feil i utgangspunktet?

Det samme gjelder i arbeidslivet og i politikken.  Alle gjør feil. Det finnes to måter å håndtere det på. Enten kan man late som problemet ikke eksisterer og håpe at ingen legger merke til det, eller så kan man gå åpent ut og si at “jeg har bæsjet på leggen. Skal fikse det sporenstreks.” Det er åpenbart for de fleste hva som inngir mest tillit, ikke minst basert på alle mini-skandalene vi har hatt i det siste, med alt fra stabbur til klarsynt-telefoni. Likevel har mange tungt for dette. De har et instinktivt heller enn et rasjonelt forhold til det å gjøre feil, og det å innrømme feil sitter svært langt inne. Det opplevde idealet er perfeksjon, mens det som faktisk er idealet i praksis er integritet.

Helseministeren leverer inn avskjedssøknad

mandag, januar 26th, 2009

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen: - Snåsamannen kurerte min sønn

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen leverer i dag inn sin avskjedssøknad på forsiden av VG. “Snåsamannen kurerte sønnen min”, kan han melde. Det viser seg at ungen har hatt kolikk, ministeren ringte Snåsamannen, og – du vil ikke tro det – kolikken gikk over!

Jeg griper anledningen til å anbefale boken Bad Science av  Ben Goldacre. Den burde vært pensum i skolen. Hvis du ikke forstår hva som er problemet med at den øverste sjefen for vårt helsesystem ikke bare tror på, men offentlig fremhever healing, bør du lese den. Og hvis du forstår det, kan du godt lese den likevel. Det er faktisk en del nytt stoff der selv for velskolerte skeptikere, og vil gi deg enda flere argumenter for å overbevise mindre skeptiske medmennesker om alternativmedisinens mangler.