Posts Tagged ‘adjektiv’

En mørklødet metafysikk

mandag, november 1st, 2010

Mandag er en av de beste avisdagene. Mandag er bokanmeldelsesdag i BT. Noen mandager får jeg ekstra lesekos med på kjøpet fra en tidligere omtalt anmelder. Jeg bringer som vanlig et lite sitat, denne gangen fra anmeldelsen av romanen “Frihet” av Johanthan Franzen:

De bærende skikkelsenes mentale palett gjentas og tværes ut slik at underteksten tidlig avgår ved døden. Målt mot en mørklødet metafysikk og et nakent eksistensielt ubehag som en kan finne hos for eksempel den moderne amerikanske romankunstens ukronede konge, William Faulkner, reduseres Franzens magnum opus til et mildt engasjerende, men ubestridelig velskrevet berg av ord, litt urytmisk fornorsket av Monica Carlsen.

En flimrende, usikret lesning

mandag, april 19th, 2010

Aus der reihe, får man vel nesten si.

Denne konstruksjonformen fører uvegerlig til en flimrende, usikret lesning. Sentralperspektivets trygghet kastes på båten til fordel for en tvungen forkjærlighet for dramatiske opptrinn som hviler i sin egen rett og ikke føler nevneverdige forpliktelser overfor det fortellende fellesskapet de tross alt er en del av. Disse opptrinnene, som titt og ofte ender i rå kopulering og/eller en brå utånding for en eller flere av de involverte, utgjør til sammen en regnpisket og usigelig dyster sedeskildring med en liten, lutfattig landsens grend på Færøyene som omdreiningspunkt.

Ja.

I denne dunkelt berusede prosessen

mandag, november 16th, 2009

Sist jeg omtalte en bokanmeldelse av Pål Gerhard Olsen, valgte jeg å anonymisere skribenten for å ikke henge ham ut. Men nå har jeg gitt opp. Mange av skriveriene ligger uansett på nett til allmenn forlystelse, og jeg begynner nesten å tro at han er morsom med vilje. Bare hør, fra dagens anmeldelse av Jenny Hvals debut “Perlebryggeriet”:

Som dagene går, oppviser i tillegg Carral en atferd som arter seg som en miming av bryggeriets langsomme metamorfose. I denne dunkelt berusede prosessen der forråtnelse og forfall gir støtet til nye livsformer, oppstår det en gjensidig tiltrekning mellom henne og den androgynt utseende og tenkende og følende Jo. Legger vi så til en mannlig nabo med skrivekløe som tar for seg seksuelt av de to venninnene etter tur, men som i virkeligheten trolig er offer for et grumt renkespill, har vi noen grunntrekk av en bok som fascinerer med finurlig intellektuell tankekraft filtret inn i kjøttfulle skildringer av kroppsfunksjonenes sanselige selvoppgivelse.

Jeg er stum. Mellom fnisingen.

Adjektiv

mandag, september 14th, 2009

Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.

Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:

Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.

Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.

Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.

Det er ikke mulig å vite,  men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.

(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)