Posts Tagged ‘humor’

En mørklødet metafysikk

mandag, november 1st, 2010

Mandag er en av de beste avisdagene. Mandag er bokanmeldelsesdag i BT. Noen mandager får jeg ekstra lesekos med på kjøpet fra en tidligere omtalt anmelder. Jeg bringer som vanlig et lite sitat, denne gangen fra anmeldelsen av romanen “Frihet” av Johanthan Franzen:

De bærende skikkelsenes mentale palett gjentas og tværes ut slik at underteksten tidlig avgår ved døden. Målt mot en mørklødet metafysikk og et nakent eksistensielt ubehag som en kan finne hos for eksempel den moderne amerikanske romankunstens ukronede konge, William Faulkner, reduseres Franzens magnum opus til et mildt engasjerende, men ubestridelig velskrevet berg av ord, litt urytmisk fornorsket av Monica Carlsen.

En flimrende, usikret lesning

mandag, april 19th, 2010

Aus der reihe, får man vel nesten si.

Denne konstruksjonformen fører uvegerlig til en flimrende, usikret lesning. Sentralperspektivets trygghet kastes på båten til fordel for en tvungen forkjærlighet for dramatiske opptrinn som hviler i sin egen rett og ikke føler nevneverdige forpliktelser overfor det fortellende fellesskapet de tross alt er en del av. Disse opptrinnene, som titt og ofte ender i rå kopulering og/eller en brå utånding for en eller flere av de involverte, utgjør til sammen en regnpisket og usigelig dyster sedeskildring med en liten, lutfattig landsens grend på Færøyene som omdreiningspunkt.

Ja.

Programvare fra det ytre rom

torsdag, desember 3rd, 2009

For tiden jobber jeg med noe programvare som skal integrere med et annet firma sin programvare.  Disse folkene har vært i bransjen siden tidlig steinalder (i alle fall regnet i data-år), brukes i et nisjemarked og er på ingen måte bundet av konvensjoner diktert av Windows, Apple eller andre trendsettere på brukergrensesnittfronten. Programvaren fungerer sannsynligvis aldeles utmerket for målgruppen. Men for oss andre som blir kastet ut i den kan det vanskelig beskrives som noe annet enn programvare fra det ytre rom.

La meg illustrere:

Crash options

Dette er det første du ser når du starter konfigurasjonsverktøyet. Jeg må innrømme at jeg blir litt nervøs når jeg ser slike innstillinger prominent plassert. Men greit nok. Forståelige innstillinger, om ikke akkurat tillitvekkende.

Dette, derimot:

Thunk

Thunk. THUNK?

For det første: Hva er en thunk?

Okei, en thunk er en frame. Det står jo der. Man kan selvsagt lure litt på hvorfor de ikke bare spør hvor mange frames som skal lagres, om det nå er slik at det er et en-til-en-forhold mellom dem.

For det andre: Hva er en frame?

En frame er et enkeltbilde i et videoklipp. Hvis man bruker et progressivt videoformat, altså et som lagrer hele bilder. Men de fleste brukere av denne programvaren bruker ikke hovedsakelig progressive videoformater, men linjeflettede (interlaced, på utenlandsk). Linjeflettet film har ikke frames, men fields, som hver består av halvparten av informasjonen i en frame. To fields tilsvarer en frame i skjermdekning, men ikke på tidslinjen. Er en thunk ett field, eller to fields? Tja, hvem vet?

For det tredje: Hvor mye diskplass bruker en frame?

Hvor stor er en fisk? Er det for eksempel en fisk i PAL-format, eller en stor og feit HD-fisk? Og hvis jeg vil la programmet bruke for eksempel 20GB av diskplassen min, hvor mange fisker må jeg stille på linje for å fylle opp plassen?

Vi avslutter med en liten hilsen fra utviklerne:

Simon says: James was here

I denne dunkelt berusede prosessen

mandag, november 16th, 2009

Sist jeg omtalte en bokanmeldelse av Pål Gerhard Olsen, valgte jeg å anonymisere skribenten for å ikke henge ham ut. Men nå har jeg gitt opp. Mange av skriveriene ligger uansett på nett til allmenn forlystelse, og jeg begynner nesten å tro at han er morsom med vilje. Bare hør, fra dagens anmeldelse av Jenny Hvals debut “Perlebryggeriet”:

Som dagene går, oppviser i tillegg Carral en atferd som arter seg som en miming av bryggeriets langsomme metamorfose. I denne dunkelt berusede prosessen der forråtnelse og forfall gir støtet til nye livsformer, oppstår det en gjensidig tiltrekning mellom henne og den androgynt utseende og tenkende og følende Jo. Legger vi så til en mannlig nabo med skrivekløe som tar for seg seksuelt av de to venninnene etter tur, men som i virkeligheten trolig er offer for et grumt renkespill, har vi noen grunntrekk av en bok som fascinerer med finurlig intellektuell tankekraft filtret inn i kjøttfulle skildringer av kroppsfunksjonenes sanselige selvoppgivelse.

Jeg er stum. Mellom fnisingen.

Adjektiv

mandag, september 14th, 2009

Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.

Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:

Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.

Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.

Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.

Det er ikke mulig å vite,  men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.

(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)

Eksempel på inder

fredag, august 28th, 2009

Blogginspirasjonen er i en bølgedal igjen. Det er mye styr å flytte. Det er fremdeles store mengder kasser overalt og enkelte objekter vi vet må være et sted men er fullstendig ute av stand til å finne. Og presskannen min er knust. (Det skjedde riktignok før flyttingen, men det har ikke vært anledning til å skaffe ny).

På den annen side har jeg rukket å klippe gresset (bortsett fra kantene, ettersom det ikke fulgte med kantklipper), og plantene mine koser seg skvett ihjel i vinduskarmen på kjøkkenet. Den ene chilien har massevis av nydelige, hvite blomster, og erteblomstene har erstattet blomster med strihårete små ertebelger.

I jakten på inspirasjon til noe mer spennende å skrive om (jeg har nemlig lyst å skrive, jeg vet bare ikke helt om hva) bladde jeg gjennom gamle kataloger med bilder. Der fant jeg et avisutklipp jeg har scannet for sikkert omtrent ti år siden. Hvor genuin historien er aner jeg ikke, men eksemplene får meg til å humre hver gang.

Inder? Ilder?