Archive for the ‘Tanker’ Category

Jeg har valgt, igjen

søndag, august 18th, 2013

Jeg har lest en del, tenkt mye og diskutert litt. Og for en gangs skyld har jeg klart å bestemme meg i god tid før valgdagen.

Det hører med til denne historien at da jeg bestemte meg hadde jeg glemt hva jeg valgte sist, og hvordan jeg resonnerte meg fram til det. Jeg trodde jeg husket hva jeg stemte i 2009. Da jeg satte meg ned for å skrive denne bloggposten og lurte på om jeg ikke blogget noe om forrige valg også, fant jeg ut at jeg husket aldeles feil. Men det er jo greit å vite at jeg fremdeles er meg og har vært det hele tiden, til tross for at jeg noen ganger glemmer det.

Funderingene i år gikk tradisjonen tro innom Venstre på veien. Venstre er partiet for unge IT-folk med høy lønn og stor fleksibilitet, midt i blinken for meg. Det er aldri flaut å sitte i kantinen i den hippe IT-bedriften og innrømme at man stemmer Venstre. Venstre er frihet og entreprenørskap og innovasjon. Nok en gang har jeg vært på nippet til å velge Venstre, men det var fremdeles noe som ikke føltes riktig med det.

Jeg har vært innom et godt utvalg valgomater, selvsagt. En av dem lot meg sette opp en duell mellom Venstre og det andre aktuelle partiet. For hvert eneste spørsmål i duellen av enkeltsaker var alternativene nesten identiske. Samme innhold, ulik formulering. Så var jeg like langt, og falt tilbake på partiprogrammer og politiske plattformer.

Nok en gang var det ideologien som tok meg til slutt. Ja, jeg skulle ønske de var sterkere på entreprenørskap og innovasjon. Men det er likevel mye viktigere for meg å stemme for et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk. Å gjøre verden bra nok for alle er viktigere enn å gjøre den perfekt for individet.

Frihet til å velge? Jeg velger solidaritet. Det blir SV. Igjen.

Jeg har en medalje som ikke du har!

mandag, april 2nd, 2012

Det norske skoleverket er ikke først og fremst kjent for sitt fokus på konkurranseelementet. Noen vil hevde det er en god ting, andre skulle gjerne sett mer av det. Jeg har vært innom temaet tidligere også, og argumentert mot – ikke så mye mot konkurranse, men mot belønning.

Men konkurranse er ikke bare av det vonde. I alle fall for min egen del fungerer konkurransen i seg selv motiverende, så lenge det er konkurransen og ikke belønningen som får fokus.

Amerikanerne har perfeksjonert dette med sine akademiske konkurranser i nær sagt alle fag. Du har sikkert hørt om debatt-konkurransene som jevnlig avholdes på ulike nivåer i det amerikanske skoleverket. De gir ungdommer uvurderlig trening i å tale og debattere, og er ganske inspirerende å være til stede på.

Men debatt er bare toppen av isfjellet. Det konkurreres i fysikk, matematikk, historie… og språk. Nevnte jeg språk? Kanskje Norge skulle hatt noen flere konkurranser? Realfagskonkurransene har jo så smått begynt å komme her også, men andre fag har fremdeles et enormt, uutnyttet potensiale for kvessing av hjerner og blyanter til kamp.

Det jeg egentlig ville frem til i denne bloggposten er nemlig å få vise fram denne:

Fin, vel? Dette er medaljen fra delstatsmesterskapet i latin, i Illinois i 1996. Jeg kom dessverre ikke videre fra delstatsfinalen. Men enn så lenge er det ikke mange her i landet som har medalje i latin!

Bilder av barn på nett

søndag, april 1st, 2012

Jeg leser bloggene til mange venner og kjente, og en del ukjente. Praksisen rundt publisering av bilder av ungene er veldig forskjellig. Noen legger ikke ut bilder av ungene i det hele tatt, andre legger ut bilder der ansiktet ikke synes, og andre igjen legger ut bilder helt åpent. Jeg synes det er veldig hyggelig å se disse familiebildene. Samtidig har jeg selv valgt å være en av dem som ikke publiserer noe som helst.

Når barnebilder på nett kommer opp som diskusjonstema, er gjennomgangsspørsmålet alltid: “Men er det egentlig særlig sannsynlig at en eller annen pedofil skal laste ned disse bildene av ungene dine i sandkassen og runke til dem?”. Nei, det er ikke det, men svaret er heller ikke så viktig. Det er nemlig feil spørsmål.

Over de siste ti årene har det (håper jeg?) begynt å gå opp for de fleste at det som havner på nett, det er der for all framtid. Det er ikke farlig å ha bilder av seg selv på nett. Jeg har mange. Men det er slett ikke alle som ønsker å ha bilder av seg selv på nett, av mange forskjellige grunner. Og her er det foreldreansvaret kommer inn. Som forelder har jeg rett til å ta avgjørelser på vegne av barna, inkludert å publisere bilder av dem i lokalavisen, i Se&Hør, på nett eller i en såpereklame. Men jeg kan ikke vite i dag om mine barn, ti eller femten år fra nå, vil sette pris på at hvem som helst kan søke fram bilder av hele oppveksten deres – bilder som, når de først er der, aldri kan fjernes helt igjen.

Derfor har jeg valgt å utsette valget. Når de blir gamle nok, vil jeg gjøre mitt beste for å forklare konsekvensene av å publisere på nett, og så får det være opp til dem hva de gjør med alle bildene.

Men det er selvsagt en balanse. Noen ganger deler jeg morsomme fortellinger om ting de har gjort eller sagt. Jeg deler bilder til familie og nære venner via en passordbeskyttet tjeneste. Det kan av og til være vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen mellom å bure seg helt inne og å eksponere mer enn man i fremtiden vil sette pris på. Mange vil kanskje hevde at jeg er for streng og paranoid. Dere andre foreldre der ute, hva er deres tanker om temaet?

Den egoistiske lavkarbo-trenden

tirsdag, oktober 4th, 2011

Lavkarbo er den store trenden på kostholdsfronten for tiden. Veien til et slankt og sunt liv skal ligge i biff, bacon og cottage cheese. Og for alt jeg vet har lavkarbo-fantastene rett i at dette er et fantastisk kosthold som løser alle helseproblemer. Men det er et perspektiv jeg savner i panegyriene: Det globale.

Misforstå meg rett. Jeg er like glad i bacon som alle andre. Men gir det meg rett til å basere kostholdet mitt på store deler animalske produkter? Lavkarbo, media-hype style, er nemlig noe av det minst bærekraftige som finnes. Hvor mye jordbruksland er det greit å legge beslag på til dyrefor for å slanke den rike, vestlige befolkningen?

Det finnes selvsagt lavkarbo og lavkarbo. Eller kanskje jeg skal si lavkarbo og middelskarbo. Middelskarbo kan ha mye for seg. Bytt ut lavkarbobiffen med en middelskarbo-linsegryte, og lavkarbo-tacokjøttdeigen med en middelskarbo-bønnestuing, så er vi enige. Søndagsoksesteken kan byttes ut med en kortreist hjort. Ketolysen uteblir kanskje, men du har i alle fall bidratt med en liten skjerv til en bærekraftig matproduksjon. Og blir du ikke slank nok, spis litt mindre.

Nerdemillionen

mandag, august 8th, 2011

Vi som jobber innen IT-bransjen har generelt helt grei lønn. I det store bildet har vi faktisk helt ufyselig god lønn. Dessuten tilbringer vi store deler av livene våre på internett, og skaper oss ganske store nettverk. En av disse IT-nissene har sett mulighetene i denne kombinasjonen, og startet NerdAid – eller på nerdsk, #nerdaid.

Det dreier seg om Øst-Afrika og sultkatastrofen der. Du har sikkert sett bildene og tenkt at du burde gjøre noe. For de fleste av oss er det ikke så mye mer vi kan gjøre enn å gi penger. Men penger har vi til gjengjeld lassevis av her i landet. Joda, bestemor må kanskje bo på dobbeltrom et år til, men hun får i det minste mat.

Jeg blir flau og nedstemt om vi ikke klarer å hoste opp den millionen #nerdaid har satt seg som mål. Kom igjen, folkens.

Skam, håp og lettelse

tirsdag, juli 26th, 2011

Vi satt alle lamslåtte lørdag morgen, da vi våknet til et tall som var hinsides fatteevne. “Åtte?” spurte jeg, sikker på at jeg hadde hørt feil. “Nei, åtti”, lød bekreftelsen. Lammelsen vil ikke helt gi seg, men erstattes langsomt av et håp om at noe ondt kan bli kimen til noe godt.

Jeg er, som alle andre her i landet i dag, stolt og rørt over de rolige, verdige støttemarkeringene som har gått over hele landet etter terroraksjonen fredag. Det er fint å se at vi kan stå samlet om det fredelige, åpne demokratiet vi er så heldige å få leve i, fint å se et helt folk samlet i sorg og håp, ikke i hat.

Samtidig kan jeg ikke fri meg fra en nagende følelse. Dersom gjerningsmannen hadde vært en av dem, i stedet for en av oss, hadde vi da vært like raske til å fri oss fra hat og hevntanker? Ville folket vært like samlet om troen på en verdig rettssak og rettferdig dom?

Vi så kimen allerede i timene etter bomben, før noen visste hvor blond og innfødt gjerningsmannen var. Muslimer og tilfeldige “annerledesnorske” ble åpent trakassert i gatene. På Facebook boblet muslimhatet, vennelisten min ble raskt litt kortere da enkelte fjerne bekjente viste sine sanne ansikt. Da de første rapportene om den høye, ariske mannen på Utøya tikket inn la det seg en demper over den aggressive stemningen. Hat ble til vantro.

Bekreftelsen kom, gjerningsmannen var den norskeste nordmann, en av oss. I vår kollektive oppslutning om demokratiet vi ikke visste hvor mye vi elsket, ligger det kanskje en liten, liten flis av skam dypt begravet. Jeg kjenner litt på den. Og samtidig lettelsen jeg følte allerede da de første rapportene om den blonde dukket opp, håpet jeg øynet om at denne hendelsen likevel ikke ville bli starten på en ny opptur for innvandrerhat, muslimhets, hevn og splittelse.

Jeg skulle så gjerne tro på at Norge ville stått like samlet i sorgen, like fokusert på håpet i stedet for hevnen, dersom det hadde vært islamistiske ekstremister som sto bak terroraksjonen – en av dem, i stedet for en av oss. Men jeg klarer det ikke.

Kvinner og IT – er det noe problem, da?

mandag, mars 7th, 2011

Som kvinne i IT har jeg blitt bedt om å snakke til en gruppe IT-studenter om det å være kvinne i IT. Foreløpig befinner foredraget seg kun på drodlestadiet, men jeg håper bloggeverden vil drodle litt sammen med meg, i anledning dagen.

I 2004 skrev jeg om kvinner og Linux, i en bloggpost som er overraskende aktuell i dagens mobbedebatt. Foredraget for studentene får nok en litt annen vinkling, i og med at arbeidshverdagen og ikke mobbing er tema, men jeg regner med å svippe innom emner som selvtillit. Jeg vil også si noe om typiske feller man bør prøve å unngå, både i egne holdninger og tanker og overfor hersketeknikker man kan møte som ung, usikker og nyutdannet. Jeg kommer neppe til å gå mye inn på den organisatoriske og strukturelle biten, det vil min medforedragsholder med denslags kompetanse dekke. Jeg er er altså først og fremst tilstede som Exhibit A: En vaskeekte kvinnelig IT-arbeidstaker.

Selv har jeg egentlig få opplevelser av kjønn som noen betydelig faktor i arbeidslivet, men jeg vet jo at det eksisterer andre historier enn min, og jeg observerer ikke minst at det er få av oss. Derfor vil jeg veldig gjerne høre om andres erfaringer.

Jeg slenger ut noen spørsmål, og lover å komme med en oppsummering etterhvert. Du trenger verken være kvinne eller IT-menneske for å komme med innspill, og innspill i form av nye spørsmål er også høyst velkomne.

  1. Hvorfor er det så få kvinner i rent tekniske IT-stillinger? Utviklere, systemadministratorer, nettverksdriftere?
  2. Om du er en kvinnelig geek: Hvordan opplever du arbeidshverdagen din? Hva slags tanker har du om kjønnsperspektivet? Har du opplevd å bli diskriminert på grunn av kjønn? Har du opplevd å bli fremhevet på grunn av kjønn?
  3. Om du er en mannlig geek: Har du kvinnelige kolleger? Hva slags tanker har du om kjønnsforskjeller i arbeidslivet?
  4. Hvis du skulle gitt et godt råd til kvinnelige (og mannlige?) IT-studenter som skal ut i arbeidslivet, hva ville det være?
  5. Noen andre tanker om temaet? Noen gode historier?

Rekk opp og begynn på nytt!

torsdag, februar 10th, 2011

Jeg har en klok, strikkende venninne som alltid sier at hvis man vil strikke, må man være villig til å rekke opp. Noen små unøyaktigheter kan man alltids klare å leve med eller trikse til slik at de ikke synes i det ferdige produktet, men når du sitter der med en feil som er for stor til å skjule har du bare tre valg:

  1. Bli sur og legge det halvferdige strikketøyet i en skuff (min favorittløsning!).
  2. Strikke ferdig likevel, men ende opp med å ikke bruke det ferdige plagget særlig mye fordi a) er stygt, b) ikke passer, eller c) begge deler.
  3. Rekke opp, rette feilen, begynne på nytt. Gjerne flere ganger, til resultatet blir bra.

Hvor mange av dere kan si, med hånden på hjertet, at dere som regel velger den tredje veien? Til tross for at den helt åpenbart er den mest rasjonelle?

Nemlig.

Vel, den siste måneden har jeg jobbet med et utviklingsprosjekt der utviklerne på en forbilledlig og ikke minst inspirerende måte har gjort nettopp det. Til tross for at programmet fungerte helt greit, kjørte de brukertest etter brukertest, forkastet, endret og tenkte nytt, uten å henge seg opp i hvor mye tid de allerede hadde brukt på forrige løsning. Brukergrensesnittet ble noe helt annet enn utgangspunktet, og mye, mye bedre.

Neste gang jeg strikker meg inn i et hjørne skal jeg prøve å bite det i meg og rekke opp.

Verdens beste venner – fordi jeg har fortjent det

torsdag, desember 30th, 2010

Egentlig begynte det hele den 13. april 2004. Det var 25-årsdagen min. Jeg hadde invitert alle vennene mine til fest, men ingen kom. Noen hadde andre planer, noen gadd ikke dra helt ut til Loddefjord der jeg bodde på den tiden, og noen hadde sikkert en annen god unnskyldning. I stedet for å sitte alene hjemme dro jeg på Finnegans og tok en øl. Bartenderen spanderte da jeg fortalte at jeg hadde bursdag. Jeg drakk ølen min, dro hjem igjen, og bestemte meg for at jeg trengte nye venner. Denne kvelden var bare den siste spikeren i en kiste fylt med mange skuffelser.

Seks og et halvt år senere har jeg ikke bare nye og mye, mye bedre venner. Jeg har en akkurat passe perfekt kjæreste, og to unger som helt objektivt sett er verdens peneste, smarteste og mest sjarmerende. Mye er flaks, men det er ikke sikkert at jeg hadde vært like lykkelig i dag hvis jeg ikke hadde bestemt meg den dagen for at jeg fortjente nye og bedre venner, og gjort noe med det.

I årstidens ånd vil jeg foreslå nyttårsforsetter for alle:

  • Du som ikke er fornøyd med vennene, jobben, eller livet, gjør noe med det. Gjør en innsats for å fikse det som kan fikses, men hvis det ikke er liv laga, gå videre og finn noe nytt. Det tar fort vekk noen år å snu opp ned på noe så stort som et liv, derfor er det like greit å begynne i dag.
  • Du som er fornøyd med vennene, jobben, eller livet, pass på å sette pris på det. Og ta vare på det.

Hvor blir tiden av? Og hvor kommer alle disse centimeterne fra?

lørdag, november 20th, 2010

I dag har jeg gjort om bagvognen til sportsvogn. Det bitte lille snuskegullet mitt har blitt for lang til å ligge i bagen. Jeg synes nesten allerede jeg ser henne kjøre avgårde til hybelen sin med flyttelasset.

Storesøster på tre har ikke brukt vogn på lenge. Hun har blitt et rekel av en unge, nesten en meter lang, som går i dongeribukse og roper jeg er feeeeerdiiiiiiig! Enn så lenge går det litt i ball med tellingen, men før jeg får snudd meg kommer hun til å komme hjem med annengradsligninger jeg for lengst har glemt hvordan man løser.

Hvor blir tiden av? Og hvor kommer alle disse centimeterne fra?