Las Vegas er antakelig en av verdens mest deprimerende byer. Ikke på samme måte som Mogadishu eller Bogota, men til tross for at kriminalitetsnivået ikke følger CSI-standarden er det lett å miste troen på menneskeheten der.
Jobben bringer meg til Vegas to uker i året. Om man nå ser bort fra at jeg gjerne dobler de normale arbeidstimene i løpet av oppholdet og dermed ikke har særlig mye fritid, har byen jevnt over ingen attraksjoner for noen som ikke er interessert i gambling og blir stresset av upscale nattklubber med fantasipriser og regler for påkledning*. En gang skal jeg få tid til å dra ut til Hoover Dam.
Forskjellen mellom hotell og casino er hypotetisk. Alle hoteller er casinoer, og nesten alle casinoer er hoteller. Skal du ut på gaten må du finne veien gjennom slotmaskinjungelen. Alt blinker og plinger, døgnet rundt. Spørreskjemaet jeg fikk tilsendt på mail fra hotellet etter årets tur hadde ti valg for foretrukket gamblingsted, men ikke noe felt for “Ingen steder”. Alle fastboende jobber i servicenæringen, og Walgreens-en på hjørnet har en hel hylleseksjon med støtdempende innleggssåler.
Maten er et kapittel for seg selv. Man kan si mye pent om amerikansk mat generelt. I nordvest har de ost. I California har de frukt og grønnsaker. I Vegas har de kjøtt og hvitt, mykt brød. Riktignok importerer de avocado fra California, så guacamolen er et lyspunkt i tilværelsen. Selv på kinarestaurant besto en av middagene mine av en diger tallerken full av kyllingbiter med saus, og fire bittesmå brokkolikvaster dandert i hvert sitt hjørne.
Selve arrangementet er en fantastisk anledning til å få treffe kolleger fra andre kontorer, og ikke minst kunder fra hele verden. Jeg ville ikke vært det foruten. Men jeg ser fram til den dagen NABShow bestemmer seg for å flytte messen til San Fransisco eller Chicago. Hvorfor noen reiser frivillig til Las Vegas er meg ganske uforståelig.
* Jeg ble nektet i døren på en av disse klubbene fordi jeg var iført røde, men ellers ganske pene og nøytrale lærsko, med kommentaren “Don’t you have anything with heels?”. Og var ganske fornøyd med å kunne avkrefte, snu og dra til hotellbaren med engelsk stil for en hyggelig pils.