Archive for the ‘Gjort’ Category

Dhaka – en usammenhengende reiseskildring

søndag, august 19th, 2012

Dhaka - GulshanJeg var i Dhaka en uke i slutten av mai – det begynner jo å bli en stund siden nå, men jeg har ikke fått somlet meg til  noe særlig blogging.

Før jeg reiste fikk jeg høre fra andre som har vært der at det kom til å være varmt, veldig mye mennesker, og veldig hyggelige mennesker. Alt sammen stemte. For en som er vant med norske forhold, der man selv i sentrale strøk kan tusle seg en tur på butikken tidlig på kvelden og ikke møte en sjel på veien annet enn kassedamen og kanskje en og annen med-handler, er det ganske annerledes å komme til en asiatisk storby. Det er folk over alt, hele tiden. Jeg er imponert over den smidigheten som må til for at det tross alt fungerer ganske greit. Vel er trafikken kaotisk og alle biler bulkete, men trafikkorken blir en levevei og ikke en årsak til høy puls og bannskap.

Dhaka - GulshanJeg ble anbefalt å satse på å kjøpe lokale klær å gå i, men den ideen slo jeg raskt fra meg. Etter å ha sjekket det ganske begrensede utvalget klær i min størrelse, gikk det opp for meg at dersom en bengalsk kvinne trenger en stor klesstørrelse, er det ikke fordi hun er 173 cm høy, men fordi hun er nokså bred. Om klærne passet i lengden, var de størrelse flodhest i bredden, og satt slett ikke flatterende og fjongt over hoftene som på mine lokale kolleger. Jeg kjøpte likevel med meg en shalwar kameez hjem, i naiv tro på at jeg kanskje får tid og ork til å sy den inn en dag.

Som vestlig, og spesielt som vestlig kvinne, er det en del å forholde seg til. På innreisepapirene måtte jeg oppgi navnet til enten min mann eller min far, og det ble presisert at bangladeshiske statsborgere ikke hadde lov til å bringe alkohol inn i landet. Kun vestlige hotellrestauranter serverte alkohol – men det gjorde de til gjengjeld også til bangladeshere, antakelig gjennom et smutthull i loven. Der en vestlig kelner alltid serverer kvinnen først, deretter mannen, var det konsekvent omvendt i Bangladesh – noen steder fikk jeg ikke engang egen meny. Religion er overalt, men samtidig er den ikke politisert på samme måte som i nabolandene India og Pakistan. Som ikke-muslim uten slør følte jeg ofte at jeg stakk meg ut, men aldri at jeg var uvelkommen. Mange menn håndhilste, noen få trakk seg rolig i bakgrunnen for å unngå kroppskontakt.

Dhaka - trafikkJeg levde i en beskyttet boble, naturligvis. En sjåfør plukket opp meg og min kollega om morgenen og kjørte oss til kontoret, og om ettermiddagen tilbake til leiligheten vi bodde i, eller ut på en restaurant. Folk på kontoret ordnet alt, og det var aircondition for å holde varmen borte. Kontrastene fikk jeg bare sett på avstand, men de var ikke så langt borte. Lyktestolpene er en jungel av strømkabler på kryss og tvers og i digre kveiler, og asfalt finnes slett ikke overalt, selv i forretningsstrøkene. Store områder med blikkskur var kun minutters gange unna høye kontorbygg med IT-bedrifter. Noen absurde situasjoner ble det også rom for – som da jeg fant meg selv i en hotellbar sammen med en bengaler, en engelskmann og en taiwaner, og drakk mojitos mens jeg hørte en filipinsk elgitarist spille Edvard Grieg live.

Det blir nok flere turer til Bangladesh framover, og jeg håper å få sett litt mer av landet etterhvert. Neste gang skal jeg passe på å booke hjemreise uten åtte timers layover i Dubai midt på natten. Eller i alle fall bestille meg hotellrom. Men først blir det en svipptur til Amsterdam i september, med oppsett til IBC og påfølgende langhelg!

Tegneeira… eller kanskje ikke

tirsdag, mai 1st, 2012

 Hmm... burde blogge litt

Sånn begynner det som regel. Men hva skal jeg skrive om? De mislykkede trykkoker-forsøkene? Næh, best å eksperimentere litt mer først for å finne ut hva som funker, så jeg kan skrive det samtidig som jeg skriver om hva som ikke funker. Allergien mot halvkvedede innlegg er visst ikke helt kurert.

Surfe litt på andre blogger for å få inspirasjon, det er lurt! Tegnehanne er visst populær for tiden, begynner der.

 Surfe blogger

Hihihihi… fine bloggen! Bare lese en side til nå, så skal jeg begynne å oppdatere min egen blogg!

4 timer senere...

Men jeg har jo også tegnebrett, som jeg bruker altfor lite! Hvorfor ikke slå to fluer i en smekk og begynne å tegneblogge litt? Tegnehanne er sikkert ganske populæ… O_O!

749 kommentarer

Prestasjonsangst, nå. Det hjelper jo å kunne tegne for å lage tegneblogg. Og å ha noe morsomt å fortelle. Og ha tålmodighet til å lage skikkelige, fargelagte tegninger. Og… kanskje best jeg holder meg til bokanmeldelser og oppskrifter. Og en og annen kafferelatert tegning. Av en eller annen grunn handler de fleste tegningene mine om kaffe.

Jeg er her fremdeles

torsdag, mars 15th, 2012

Bloggen min preges litt av det som kanskje er en for høy terskel for å skrive innlegg. Jeg vil gjerne ha hele, velformulerte resonnementer med begynnelse, midtparti og konklusjon. Dessuten ser jeg aldri poenget med å blogge om noe som noen allerede har sagt bedre enn meg. Dermed utgår alle kommentarer til aktuelle nyheter og debatter. Innen jeg har rukket å tenke ferdig og bestemme meg for hva jeg egentlig mener om saken, er det minst fire andre bloggere som allerede har sagt akkurat det jeg mener. Kombinert med mange baller i luften på jobb og andre fronter, så vips, har det gått fem måneder siden siste bloggpost.

Derfor har jeg tenkt å gi meg selv litt lavere terskel for å blogge. Jeg trenger kanskje ikke fullendte og unike resonnementer? Kanskje jeg ikke trenger å mene så mye om samfunnsdebatten i det hele tatt. Jeg kan for eksempel skrive litt mer om jobben min. Kanskje jeg burde hatt en egen blogg for jobb-temaer, sånn at alle IT-folkene som kunne tenkes å ville følge en fag-blogg ikke belemres med matoppskrifter og bokanmeldelser i ny og ne. På den annen side er det å starte en ny blogg når man allerede sliter med å oppdatere den gamle, dømt til å fisle ut i sanden etter omtrent tre bloggposter. Jeg holder meg her, så får de som er interessert i vilt forskjellige ting finne seg i å hoppe over ting de ikke er interessert i.

Så, bare for å komme ajour: Hva har jeg gjort siden sist? Jo:

I fjor høst gikk jeg inn i rollen som teamleder for QA, andrelinje-support og toolsmith (internutvikling) i Vizrt, der jeg har jobbet siden 2008. Det i seg selv er en ganske lang historie. Jeg må åpenbart ha gjort noe riktig det første halvåret i stillingen, for like etter nyttår ble jeg bedt om å opprette og lede et team i tillegg til dette. Det nye teamet skal befinne seg i Dhaka, Bangladesh, og drive med integrasjonstest av produktene og komponentene som utvikles i de ulike R&D-kontorene vi har rundt omkring i verden.

Akkurat nå sjonglerer jeg altså teamet i Bergen, som er inne i siste testfase av tre produkter som skal ut innen Q1 er over (ja, det er… aldeles ikke lenge til Q1 er over), og forberedelser til teamet i Dhaka, som både skal ansettes, læres opp og settes i gang med jobben. I tillegg skal de helst ha en testlab med hardware, og andre slike detaljer som må på plass. I tillegg er det forberedelser til NAB i Las Vegas i april, et årlig gedigent tradeshow for kringkastingsbransjen. Dit drar jeg like etter påske, forhåpentligvis med nyutgitte produkter i kofferten. Og så bærer det avgårde til Dhaka i mai. Hvor ferden går etter det har jeg ikke begynt å tenke på ennå, men med tanke på at alle disse integrerende produktene skal koordineres, er det nok lett for at det blir en reise eller tre til i løpet av året.

På andre fronter har jeg denne uken blitt ferdig med migreringen av nettbutikken til Te med stor T fra egendriftet Zen-Cart til en SaaS-løsning fra MyStore. En god del arbeid på kort sikt, men det vil spare meg for mange ganger mer arbeid med drifting av den gamle løsningen på lang sikt. Jeg jobber i QA, jeg liker å påpeke feil slik at noen andre kan fikse dem. Jeg liker ikke å fikse feil selv.

Og dessuten har jeg laget ny, fjong WP-basert nettside til Foreningen for fremme av fri programvare i Bergen og omland, der jeg er styremedlem. Den ser kanskje ikke så spennende ut, men den er betydelig vakrere enn den gamle. Og mye, mye lettere å vedlikeholde.

For å få tid til alt dette må jeg selvsagt prioritere. Bloggen, for eksempel, har vært prioritert bort. En del andre hobbyer likeså, og et par sosiale arenaer jeg gjerne skulle ha deltatt mer på. Men jeg prøver å få tid til å klø katten og ungene bak øret i blant, og lese litt skjønnlitteratur og ikke-jobbrelevant sakprosa innimellom. Alt i alt tror jeg ikke jeg har noe å klage over.

Lodding og laser

lørdag, mars 26th, 2011

I dag har jeg vært på loddekurs i regi av Hack Bergen, og lært å lodde. Det var litt vanskeligere enn jeg trodde å få loddetinnet til å flyte pent utover akkurat slik det skulle, og litt lettere jeg trodde å lage noe kult.

Da jeg hadde laget en fungerende sensor som piper når følerne får kontakt med vann, hadde jeg en god del tid til overs. Derfor gjorde jeg den litt mer shiny ved å lodde inn to dioder i kretsen:

Hadde jeg tenkt så langt kunne jeg satt diodene slik at den ene lyser når det er strøm på, og den andre lyser bare når sensoren utløses. Nå står begge på sensor-kretsen.

Når jeg var kommet så langt var det fremdeles litt tid til overs, så da fikk jeg lov å gravere telefonen min i den fancy laserkutteren:

Hva sier man til en person mens han bretter ørene dine?

onsdag, januar 19th, 2011

Siden slutten av 90-tallet har jeg bare vært hos frisør en håndfull ganger. (Hvor mye er en håndfull, egentlig? Jeg har alltid tenkt på det som pluss-minus fem.) Resten av tiden har jeg latt håret gro, barbert bort alt, eller fått noen til å trimme hanekammen for meg. Frisørbesøk har uten unntak ført til hårkatastrofer med påfølgende barbering, subsidiært intensiv luebruk.

Problemet er at jeg har latterlig tykt hår. Basert på grundige empiriske undersøkelser kan jeg slå fast at majoriteten av norske frisører ikke kan noe annet enn standard tynt nordisk hår. Klippes håret mitt feil blir det til en litt uformelig og svært ukledelig hjelm.

I sommer tok jeg likevel motet til meg og oppsøkte en frisør på nytt. Denne gangen gjorde jeg forundersøkelser, og fikk anbefalt en bestemt frisør i en bestemt salong. En frisør av det gode gamle slaget, altså en femi kar med ny sprø hårfrisyre hver gang. Jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet, men det var mest fordi jeg ikke hadde klart å kommunisere hva jeg ville ha. Frisør- og legetimer er litt som muntlig eksamen for meg, i det øyeblikket jeg kommer inn døren glemmer jeg alt jeg hadde planlagt å si. Blank som en nypusset isse.

Til tross for at jeg ikke var helt fornøyd kunne jeg se at klippen funket med hårtypen. Derfor gikk jeg tilbake neste gang også, og fikk på et vis forklart litt bedre hva jeg så for meg. (Frisører må tro jeg er under snittet intelligent. Jeg stotrer som om jeg skulle vært en femtenåring på min første date.) Klippen ble super. Kort uten å være bolleformet. Den ble foreviget i D2, og jeg fikk mange komplimenter. Dermed har jeg fortsatt å gå til denne frisøren, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis han slutter.

Likevel hater jeg å gå til frisøren. Jeg lider av frisørindusert afasi. Jeg er ikke akkurat dronningen av småprat med fremmede, og frisørtime innebærer altså å sitte, i en time, musestille mens noen tar på hodet mitt, bretter ørene mine i rare vinkler og veiver rundt med en saks. Det føles unaturlig å ikke si noe. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Drøfte dagens aktuelle politiske tema? Bør man egentlig snakke om potensielt kontroversielle emner med en saksebevæpnet mann?

Jeg trenger altså en 101 i frisørbesøk. Er det sosialt akseptabelt å være stum, eller ler frisøren innvendig av denne forknytte personen som kommer litt for sjelden og fører samtaler på nivå med en femåring? Hva snakker man om?

Om hvordan jeg begynte å spise hjulkapsler

onsdag, januar 12th, 2011

Jeg er en av de siste personene du ville forvente et positivt blogginnlegg om kosttilskudd fra. Jeg bruker ikke kosttilskudd eller andre helsekostvarer. Ordet naturmedisin får meg til å gyse eller fnise, alt etter konteksten.

Men her en stund før jul var jeg altså hos bedriftslegen. Rutinekontroll, hele bølingen inn til veiing og måling og stikking og samtale. For IT-nisser som oss er ergonomi og strekkeøvelser det tradisjonelle temaet. Joda, jeg hadde jo litt stive muskler, kunne jeg fortelle. Har alltid det. Prøver å strekke og trene litt, men det blir nok altfor sjelden. Legen reiste seg og trykket litt her og der og konstaterte at musklene mine var veldig stive. Omtrent som normalt, altså.

Hun satte seg ned igjen og satte et ekstra kryss på blodprøveskjemaet. Magnesium, sa hun. Magnesium? spurte jeg. Jeg fikk et fire minutters foredrag om hvordan muskler fungerer, og beskjed om at for lite magnesium kunne være medskyldig i at musklene ikke klarer å slappe av slik de skal når de ikke er i bruk. Og jeg som trodde magnesium var noe man brukte i fancy hjulkapsler.

En uke senere fikk jeg mail med beskjed om at blodprøvene mine var stort sett fine, men viste mangel på magnesium. Dermed fikk jeg beskjed om å begynne å ta mitt første og eneste kosttilskudd. Og det deprimerende er at det virker. Jeg har fremdeles stive muskler, ettersom jeg er en sløving som sitter foran PCen hele dagen, trener altfor sjelden og strekker altfor lite. Men de knallharde muskelknutene jeg har vent meg til som en normal del av kroppen er borte, borte. (Hva? Mener du at det er meningen at skulderbladet skal være bevegelig?).

Deprimerende, ja. Hvis det var så enkelt å fikse kunne jeg jo ha gjort det for mange år siden.

41 dager med bilder

mandag, januar 10th, 2011

… og 49 igjen. De 90 vinterdagene har nesten nådd halvveis. Jeg har klart å ta bilder hver dag. Ikke alt er gode bilder, men innimellom er det noe som er verdt å ta vare på.

Makro har alltid vært mitt sterkeste kort. Jeg kunne gjort det enkelt for meg og bare jobbet med makro, men det hadde blitt ensformig i lengden.

Jeg vil gjerne bli flinkere til å bruke mennesker i bildene mine. Det er mye vanskeligere enn makro. Du må være der på rett sted, til rett tid, være forberedt på å vente på det perfekte skuddet og ikke nøle når det dukker opp. Til gjengjeld blir bildene uendelig mye mer interessante.

Vinter betyr korte dager og vanskelige lysforhold. Av og til må man lete etter bildene på bakken. Refleksjoner gir ofte interessante vinkler og mer intense farger når vinterlyset blir for flatt på en overskyet dag.

Men noen ganger holder det å vende kameraet mot himmelen.

Eller å finne seg noe oransje.

Om alt annet slår feil, finn en gatelykt og ta bilde av det som er under den.

Dagens

torsdag, oktober 28th, 2010

En kort oppsummering av det siste døgnets aktiviteter, siden jeg ikke har hjerne til å blogge noe mer interessant i dag.

  • Regninger, barnemat, barnehage, middag, oppvask, klesvask m/venner
  • Bestilt for mangetusen kroner i nye, pene poser til Te med stor T
  • Mottatt en sending second flush fra Darjeeling
  • Oppgradert Zen-Cart for andre gang på en uke
  • Mailet en hel del fram og tilbake med en hyggelig kundeservicemann fra Domeneshop angående sikkerhetshull og oppgraderingspraksis hos Zen-Cart og PHPMailer
  • Kommunisert med Zen-Cart angående nevnte sikkerhetshull og oppgraderingspraksis
  • Kommunisert med Squeezebox-programmerer angående bug i nyeste oppdatering av Squeezebox Server
  • Hatt en flink, selvstendig og høflig elev fra Bergen Maritime til å gjøre hagearbeid for meg i forbindelse med OD
  • Blitt valgt inn som styremedlem i foreningen med verdens lengste navn, Foreningen for fremme av fri programvare i Bergen og omegn, i tale gjerne omtalt som “Foreningen For”, uten å være tilstede på generalforsamlingen
  • Overvært Blug-foredrag om Kaizendo
  • Diskutert Kaizendo og mer eller mindre tangerende emner over øl (Twisted Thistle, Red Horizon, God Jul) på Henrik
  • Observert at regn på nylagt asfalt under gatelys er pent

Skattejakt for voksne (og barn, hvis de er snille)

onsdag, september 15th, 2010

Innrøm det. Du elsker å gå på skattejakt. Har du prøvd geocaching?

Geocaching er ideelt for alle som trenger å komme seg ut litt, men mangler den lille ekstra motivasjonen for å komme seg ut av godstolen. Eller som trenger et påskudd for å oppsøke andre steder i nærområdet enn der du vanligvis tråkker. Kanskje du har unger som er vanskelige å lokke med ut på tur? Eller kanskje du bare elsker skattejakt. Da kan du begynne med geocaching som hobby.

Du har sikkert hørt ordet før, men det er ikke sikkert du har fått helt med deg hva det går i. Her er hurtigguiden:

Hvor går du og hva trenger du?

Først må du lage deg en bruker på den offisielle Geocaching-siden. Når du har logget inn kan du søke etter cacher som er gjemt i nærheten av deg – eller i nærheten av et sted du kunne tenke deg å dra. Plasseringen er oppgitt i form av geodetiske koordinater. Du trenger med andre ord en GPS. De fleste nyere telefoner har dette innebygget.

Bruk kartet til å komme deg i nærheten av cachen. Når du nærmer deg, plotter du inn koordinatene i GPSen din. Dette er en utmerket anledning til å lære de håpefulle om lengde- og breddegrader. Vær obs på at det finnes flere notasjoner. Hos geocaching.com er de oppgitt i grader, minutter og sekunder, men du kan også velge å få dem omgjort til andre notasjoner eller datum. Mange GPSer (inkludert min Nokia-telefon) bruker desimalnotasjonen. Hvis dette er gresk for deg, kan du enten sette av litt tid til å sette deg inn i geodetikk (det er ganske interessant!) eller du kan ganske enkelt sjekke hva som virker. Hvis koordinatene du taster inn på telefonen gir deg en plassering som er helt på jordet, prøv noe annet.

Let!

Når GPSen forteller deg at du har ankommet målet, er det på tide å begynne å lete. Stopp opp, se deg om, og prøv å tenke deg hvor du ville gjemt en liten boks eller hylse. Mange cacher er magnetiske. Ikke heng deg for mye opp i navnet på cachen – selv om den er navngitt etter landemerket eller bygningen den er gjemt ved, betyr det ikke at den er gjemt direkte i eller på bygningen. Den kan like gjerne befinne seg i en lyktestolpe på andre siden av gaten.

De fleste cacher har valgfrie hint som gjør dem litt lettere å finne. Det varierer veldig hvor direkte hintene er. Størrelsen på boksene varierer også mye, og det hjelper å merke seg omtrent hvor stor boks du leter etter.

Grei skuring så langt? Den største utfordringen mange steder er ikke å finne cachen – men å finne den usett! Ikke-geocachere (blant geocachere kalt gomper eller engelsk muggles, ref. Harry Potter)  skal helst ikke oppdage hva du driver med. På traffikerte steder kan det være nesten umulig å finkjemme et område på 3×3 meter (nøyaktigheten til en GPS, under gode forhold) uten å bli oppdaget. Av og til må man bare gi opp og komme tilbake på et mindre travelt tidspunkt.

Finn!

Så du har funnet din første cache. Hva nå? Nå signerer du loggen (det ligger alltid en papirblokk/rull/remse/hefte i boksen) med dato og brukernavn. Mange bokser inneholder blyant, noen ganger må du ta med din egen. I tillegg finnes det ofte skatter. Her er regelen at hvis du tar en skatt fra boksen, må du legge oppi noe annet, medmindre cache-eieren spesifikt opplyser om noe annet. Det er sjelden noe verdifullt, men av og til legges det i en litt finere skatt til den første som finner cachen. Slike første-skatter kan du som regel ta med deg uten å bytte med noe annet. Blant erfarne cachere er det konkurranse om å være den første til å finne en ny cache, og de er der ofte innen minutter etter at den er offentliggjort.

Når du kommer hjem igjen går du inn på nettsiden og registrerer funnet ditt, med en kommentar i loggen. Hvis du lette uten å finne kan du registrere det også. Du ser fort hvilke brukere som frekventerer de samme områdene som deg. Ikke bli overrasket hvis du støter på andre geocachere som snuser rundt samtidig med deg!

Får du blod på tann, vil du gjerne ha mer fancy utstyr. Det finnes mobilapplikasjoner for de fleste telefoner – noen er gratis, andre koster noen hundrelapper. I tillegg kan du betale for premium-konto hos geocaching.com. Det koster ikke stort, og gir en del ekstra fordeler. Mange mobilapplikasjoner fungerer kun for premium-brukere, men det finnes også en del som fungerer fint uten. Men spesialapplikasjoner er på ingen måte påkrevet, det fungerer bra med en papirlapp med koordinatene også. Eller å plotte dem inn før du drar hjemmefra.

Og det beste av alt: Dette er en global hobby! Det finnes geocacher over hele verden. Skal du på ferie eller forretningsreise? Ta med GPSen og finn noen skatter der du kommer!

Ajour

mandag, september 13th, 2010

I prosjekt “Komme ajour med livet igjen” hadde jeg i dag som forsett å gå gjennom blogg-abonnementene mine, fjerne de bloggene jeg ikke lenger ønsker å lese eller som ikke blir oppdaterte lenger, sortere i kategorier, lese alt jeg ønsker å lese og slette resten. Blanke ark. Dessuten bytte fra Operas (ellers utmerkede) innebygde RSS-leser til en web-basert leser, slik at jeg kan lese blogger på Kindlen eller telefonen min. Og det har jeg gjort nå.

I GTD-stil: I morgen skal jeg skrive en bloggpost om bretting og fritering av vårruller. Og i overmorgen skal jeg skrive en bloggpost om geocaching. Sånn, nå har jeg fortalt det til noen, bordet fanger.