Posts Tagged ‘kosthold’

Den egoistiske lavkarbo-trenden

tirsdag, oktober 4th, 2011

Lavkarbo er den store trenden på kostholdsfronten for tiden. Veien til et slankt og sunt liv skal ligge i biff, bacon og cottage cheese. Og for alt jeg vet har lavkarbo-fantastene rett i at dette er et fantastisk kosthold som løser alle helseproblemer. Men det er et perspektiv jeg savner i panegyriene: Det globale.

Misforstå meg rett. Jeg er like glad i bacon som alle andre. Men gir det meg rett til å basere kostholdet mitt på store deler animalske produkter? Lavkarbo, media-hype style, er nemlig noe av det minst bærekraftige som finnes. Hvor mye jordbruksland er det greit å legge beslag på til dyrefor for å slanke den rike, vestlige befolkningen?

Det finnes selvsagt lavkarbo og lavkarbo. Eller kanskje jeg skal si lavkarbo og middelskarbo. Middelskarbo kan ha mye for seg. Bytt ut lavkarbobiffen med en middelskarbo-linsegryte, og lavkarbo-tacokjøttdeigen med en middelskarbo-bønnestuing, så er vi enige. Søndagsoksesteken kan byttes ut med en kortreist hjort. Ketolysen uteblir kanskje, men du har i alle fall bidratt med en liten skjerv til en bærekraftig matproduksjon. Og blir du ikke slank nok, spis litt mindre.

Amming er politikk

onsdag, september 8th, 2010

Etter å ha tatt beslutningen om at vi skal innføre morsmelktillegg til snuppa på 3 måneder begynte jeg å søke på nettet. Først etter konkret informasjon – hva gir vi, hvordan gjør vi det? Deretter tok politikken og statistikken meg, og jeg begynte å søke etter informasjon om hvor mange det egentlig er som fullammer til de anbefalte 6 månedene, og om det virkelig er så anbefalelsesverdig som helsemyndighetene skal ha det til.

I barselgruppen tidligere denne uken spurte helsesøster hver og en av oss fem mødre og fedre som var tilstede med våre 2-3 måneder gamle barn om hva slags mat de fikk. Det viste seg at mitt barn var det eneste av de fem som kun fikk morsmelk. Det fikk meg til å tenke. Jeg har til dags dato nemlig aldri møtt eller snakket med noen som har fullammet i seks måneder. Myndighetenes anbefalinger virker dermed mer egnet til å gi dårlig samvittighet til en befolkning av foreldre som slites mellom hva som regnes for “barnas beste” og hva de selv ser at barnet trenger, enn som noen form for fornuftig og realistisk folkeopplysning.

Da vår eldste datter var rundt tre måneder hang hun i puppen hele kvelden, fra middag til leggetid, uten å bli skikkelig mett eller fornøyd. Dette heter på fagspråket “økedøgn”, men det er det lengste døgnet jeg har opplevd. Det varte fram til hun var fire og en halv måned, da jeg ga opp og med svart samvittighet innførte grøt på menyen. Som jeg pumpet morsmelk til i nye to måneder, til tårer og tenners gnissel.

Nå er vi altså der igjen. Og jeg har ikke tenkt å gå gjennom denne meningsløse øvelsen på nytt. Den dårlige samvittigheten og den nagende følelsen av å feile som mor lurer i bakgrunnen, men denne gangen har jeg forskerne på min side, selv om folkehelsa står på sitt. I siste nummer av Dagens Medisin går overlege Gunnar Helland ved Barneavdelingen på Levanger sykehus imot dagens råd om fullamming i 6 måneder, basert på nyere forskning. Lederen i samme utgave tar også for seg temaet, med en mer politisk vinkling.

Og man kan spørre seg selv – når kun 2% av barn i Norge blir fullammet ved 6 måneders alder, og nesten alle de øvrige 98% vokser opp som normale, sunne og friske unger, hvor viktig kan denne anbefalingen egentlig være? Kanskje man skulle myke litt opp på anbefalingene i retning av realisme, og gi spedbarnsforeldre tillit til egne vurderingsevner?

Er det egentlig så viktig med all denne melken?

tirsdag, august 31st, 2010

Det går en artikkel rundt på nett i dag om skolemelk til barn som ikke tåler melk. Artikkelen er poengtert, men hopper over det jeg mener er selve grunnpoenget: Er det egentlig så viktig med all denne melken?

Norske barn skal drikke melk. Det er opplest og vedtatt. Norge har en kollektiv psykose når det gjelder melkens posisjon i kostholdet. Som skolebarn på åttitallet drakk jeg pliktskyldigst melken min hver eneste dag. Og det til tross for at jeg egentlig ikke liker melk. Det var melk vi fikk å drikke på skolen, og var man tørst fikk man værsågod drikke melk.

I voksen alder har jeg sluttet å drikke melk. Jeg er ikke laktoseintolerant, jeg er ikke melkeproteinintolerant, jeg bare liker vann bedre enn melk. Siden jeg er voksen kan jeg bestemme at jeg ikke trenger å drikke melk.

Enkelte voksne mener visst at jeg skal tvinge ungene mine til å drikke melk selv om de heller ikke liker melk noe særlig. Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at barn må jo ha melk – enkelte hentyder nærmest at det er i nærheten av vanskjøtsel å ikke fostre opp ungene på melk til hvert eneste brødmåltid. Jeg har ikke intolerante barn, dermed har jeg ikke engang den unnskyldningen. Heldigvis har de to barnehagene vi har brukt til nå ikke stilt  noe særlig spørsmål til dette, selv om de har syntes det var litt rart at ungen kunne velge selv om hun ville ha melk eller vann til maten. De er jo vant til at ungene enten skal ha melk – eller så tåler de ikke melk og skal absolutt ikke få melk.

Enn så lenge har jeg ikke skolebarn, men jeg har ingen planer om å tvinge dem til å drikke melk til formiddagsmaten sin, selv om det eneste de får lov å velge mellom på skolen er melk, melk eller melk. Om vannet i skolespringene ikke har blitt noe mer velsmakende siden jeg var barn skal de få med en vannflaske hjemmefra.

(Og før du antyder at jeg driver vanskjøtsel av ungene mine – jeg sørger for at de får i seg både kalsium og vitaminer, bare ikke i form av et melkeglass ved siden av brødskiven)