Posts Tagged ‘skole’

Jeg har en medalje som ikke du har!

mandag, april 2nd, 2012

Det norske skoleverket er ikke først og fremst kjent for sitt fokus på konkurranseelementet. Noen vil hevde det er en god ting, andre skulle gjerne sett mer av det. Jeg har vært innom temaet tidligere også, og argumentert mot – ikke så mye mot konkurranse, men mot belønning.

Men konkurranse er ikke bare av det vonde. I alle fall for min egen del fungerer konkurransen i seg selv motiverende, så lenge det er konkurransen og ikke belønningen som får fokus.

Amerikanerne har perfeksjonert dette med sine akademiske konkurranser i nær sagt alle fag. Du har sikkert hørt om debatt-konkurransene som jevnlig avholdes på ulike nivåer i det amerikanske skoleverket. De gir ungdommer uvurderlig trening i å tale og debattere, og er ganske inspirerende å være til stede på.

Men debatt er bare toppen av isfjellet. Det konkurreres i fysikk, matematikk, historie… og språk. Nevnte jeg språk? Kanskje Norge skulle hatt noen flere konkurranser? Realfagskonkurransene har jo så smått begynt å komme her også, men andre fag har fremdeles et enormt, uutnyttet potensiale for kvessing av hjerner og blyanter til kamp.

Det jeg egentlig ville frem til i denne bloggposten er nemlig å få vise fram denne:

Fin, vel? Dette er medaljen fra delstatsmesterskapet i latin, i Illinois i 1996. Jeg kom dessverre ikke videre fra delstatsfinalen. Men enn så lenge er det ikke mange her i landet som har medalje i latin!

Hvordan motiverer man mennesker?

onsdag, juli 29th, 2009

Debatten går høyt på nettet for tiden om Høyres utspill om bruk av belønning i skolen. Jeg har ikke lest alt som er skrevet, men i det jeg har lest har det vært stor grad av synsing og liten grad av empiri.

I utgangspunktet kan forslaget høres bra ut, det. En liten, symbolsk belønning, noe å strekke seg etter. Og forskning viser at dette faktisk fungerer – så lenge belønningen er tilstede. Det pussige er at den samme forskningen viser at når belønningen tas bort, blir motivasjonen lavere enn den er for kontrollgruppen som aldri har mottatt belønning for å utføre gitte oppgaver. En klasse som får tildelt “matteknappen” for å oppnå bestemte ferdigheter vil sannsynligvis jobbe godt og motivert for å oppnå målet, men måneden etter er det klassen som ikke hadde noen “matteknapp” som er mest motivert for å lære matte. Dette er en sammenheng som er veldokumentert i flere studier.

Når vi nå først har forsket så mye på hvordan psykologien rundt motivasjon fungerer i praksis, kan vi spørre oss selv: Er det egentlig hensiktsmessig å skape en generasjon av elever, fremtidige arbeidstakere, som læres opp til å bli avhengig av stadig nye belønninger som i seg selv er irrelevante for oppgaven? Er det kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for å gi elevene motivasjon for selve faget og læringen, fremfor en symbolsk avledningsmanøver?

Selv har jeg både svømmeknappen, gangesertifikatet og symaskinsertifikatet. De fungerte sikkert der og da – jeg lærte å gange – men jeg kan ikke huske at noen av dem ga meg noe særlig motivasjon til å bli enda flinkere å svømme, gange eller sy etter oppnådd belønning. Derimot hadde jeg en liten håndfull opplevelser i klasserommet som klarte å skape nettopp slik indre motivasjon. La meg fortelle om en av dem:

På videregående hadde jeg tysk B-språk. Jeg slet litt med grammatikken, faget var greit nok, men ikke noe jeg tenkte så mye på utover å levere inn de obligatoriske oppgavene og møte opp til prøver med ordbok og penn. Læreren var selv tysk, og abonnerte på et tysk nyhetsmagasin. En dag kom hun bort til meg i klasserommet med en utgave av dette bladet, som hadde en lengre artikkel om et tema læreren visste jeg interesserte meg sterkt for. Jeg leste artikkelen – på tysk – og lærte sikkert litt tysk av det. Men det viktigste var ikke tysken jeg lærte der og da, det var opplevelsen av et språk som faktisk hadde et liv utenfor lærebøkene. Jeg erfarte plutselig at tysk kunne brukes til noe. Klart jeg visste det fra før, sånn rent intellektuelt. Men som skoleelev lever man i en liten boble av skolebøker og læringsmål, og det er ganske fjerntliggende hva det man lærer skal kunne brukes til senere. Det oppdager man først når man kommer ut i arbeidslivet, hvis man ikke er heldig og får en dyktig lærer som ser hvem du er og klarer å vise deg hva denne tysken, norsken eller matten faktisk skal være godt for. Og der ligger motivasjonen. Året etter valgte jeg fordypning i tysk.

Tittelen spør: Hvordan motiverer man mennesker? Spør heller om hvordan man hjelper mennesker å finne fram til sin egen motivasjon.

Vil du lese mer? Stuart Sutherland skriver om temaet i boken Irrationality, som har mange henvisninger til kilder og videre lesning. Psykolog Magne Raundalen er også inne på dette i et debattinnlegg i Dagsavisen.

Nyansepropaganda

mandag, april 20th, 2009

Ifølge dagens BT klager Frps miljøpolitiske talsmann Ketil Solvik Olsen på Miljøverndepartementets kursopplegg om klima for lærere i ungdomsskolen og videregående. Problemet er visstnok at “opplegget ikke avspeiler nyansene i den vitenskapelige debatten”.

Jeg har ikke lest kursmateriellet (kuriosa: Det har ikke Ketil Solvik Olsen heller!), så jeg skal ikke uttale meg om sannhetsgehalten i denne påstanden. Derimot: Når har undervisningen på lavere utdanning noensinne avspeilet den vitenskapelige debatten?

Da jeg begynte å studere lingvistikk for ti år siden oppdaget jeg fort at det meste som læres bort av grammatikk og språkfaglig kunnskap i skolen var utdatert minst tjue år tidligere. Grunnen virket ganske åpenbar: Det foregår liten eller ingen etterutdanning av lærere som oppdaterer dem om ny kunnskap på fagfeltene de underviser i. Derfor fortsetter de å undervise de gamle teoriene og begrepene de lærte da de gikk på lærerskolen.

Problemet er altså ikke at departementene holder kurs som kanskje ikke inneholder nok forekomster av “kanskje”, “usikkert” og “forbehold”, men at det ikke holdes nok slike kurs, og at lærere ikke får anledning til å ta de kursene som finnes.