Posts Tagged ‘valg09’

Jeg har valgt

mandag, september 14th, 2009

Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.

Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.

Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.

Ap? Sp? SV? Venstre? Hjelp!

tirsdag, august 11th, 2009

Det var ikke lett å bestemme seg for 4 år siden. I år er det enda vanskeligere. Ja, jeg snakker om temaet du allerede har rukket å bli lei av å lese om – stortingsvalg 2009.

La oss starte med et realistisk utgangspunkt og eliminere de åpenbart uaktuelle. Småpartiene som ikke er med på noen partioversikter i avisene stryker jeg. Frp, Høyre, Rødt og KrF ryker på henholdsvis ideologisk og livssynsmessig grunnlag. En kjapp telling på fingrene tilsier at vi står igjen med SV, Venstre, Ap og Sp.

Jeg får begynne med å komme ut av skapet. Sist stemte jeg Ap, hovedsakelig av taktiske grunner. Jeg ønsket en rødgrønn regjering, og regnet med at en stemme til Ap var det sikreste bidraget. Og joda, jeg synes det har gått tålelig bra med de rødgrønne, alt sett under ett. Jeg angrer ikke. Men jeg er ikke helt fornøyd heller. Og det er jo derfor vi har valg hvert fjerde år, for å kunne justere litt på kursen underveis.

Først og fremst synes jeg Ap har feilet når det gjelder miljø. Satsing på fornybar energi og holdninger til oljeutvinning i nord. SV og Sp har fått for lite gjennomslag i disse sakene, og jeg er skuffet over Aps egen politikk på området. I tillegg kan jeg ikke leve med Aps ullenhet om Datalagringsdirektivet.

Sp er mer troverdige på miljøfeltet, men jeg har vanskeligere for å få grep om Sp på andre felter.  Sp er anonyme. Sp er det du får ut på valgtestene hvis du velger “Vet ikke” og “Ikke viktig” på alle punkter. Kanskje Senterpartiet egentlig er partiet i mitt hjerte, uten at jeg vet om det ennå?

Hjemmebasen min er SV. Jeg kommer fra den akademiske fløyen av middelklassen, har vokst opp med SV-stemmere på alle kanter og har selv stemt SV tidligere i både lokal- og stortingsvalg. Jeg synes de gjør en forholdsvis god jobb i regjering, men sliter litt med ideologien og en del enkeltsaker. Heldagsskolen er ingen vinnersak for meg – der må jeg si meg enig med Sps Liv Signe Navarsete; Det er et paradoks at SV går inn for kortere arbeidsdag for de voksne samtidig som de vil utvide skolehverdagen for barna. SV står generelt for en større grad av ensretting enn jeg er komfortabel med, og mister av og til enkeltmennesket av syne til fordel for systemet.

Og her kommer Venstre inn. Ideologisk er det antakelig ingen jeg ligger nærmere enn Venstre. Minus Sponheim. Jeg er bergenser, og en stemme fra meg er en stemme til Sponheim. Jeg synes, litt flåsete sagt, at Sponheim er en tulling som gjør mer skade enn gagn for Venstre som parti. Det til side, så er Venstre tydelige på saker som er viktige for meg, som personvern, kunnskap og respekt for forskjeller mellom individer, selv om det av og til kan bli for mye av det gode. Spørsmålet er hvem man egentlig stemmer på hvis man stemmer Venstre. En regjeringskonstellasjon av Høyre, Venstre og KrF, muligens? Eller ingenting, en bortkastet stemme?

Min drømmeregjering består av Venstre og SV, med det beste fra hver. Det er selvfølgelig urealistisk. Jeg ser ikke for meg at Venstre og SV noensinne kommer i regjering sammen. Venstre, Ap og Sp ville også være greit, om ikke Ap blir for sterke. Til tross for dens mangler vil jeg heller ha en fortsatt rødgrønn regjering enn en som innebærer Frp som regjerings- eller støtteparti. Høyre er det vel ingen som tar seriøst for tiden, så de tar jeg ikke med i regnestykket.

Så hva ender jeg opp med? En taktisk stemme til et SV med mer tro på system enn på menneske? En ideologisk stemme til et Venstre med tvilsomme venner? En resignert stemme til et anonymt Sp? Begrunnede innspill tas imot med takk. Jeg er påvirkelig.

FrP – en forfulgt folkerase?

søndag, august 9th, 2009

FrP har en godt innarbeidet ryggmargsrefleks for å tre inn i offerrollen når noen er uenige med dem. Sutreleppen kommer fram, og vedkommende politiker er enten rystet eller dypt sjokkert.

I dag er det FrPs generalsekretær Geir Mo som er på ferde. Komponist Jørund Fluge har nemlig nektet artisten Asgeir Borgemoen å bruke hans låter på et FrP-arrangement. Begrunnelsen er at han ikke ønsker å stille opp for et parti som ønsker å redusere kulturstøtte og gjøre arbeidsvilkårene vanskeligere for ham som komponist.

Noen av oss vil anse dette som et åpent og ærlig politisk standpunkt. Men generalsekretær Geir Mo synes det er det tåpeligste han har hørt, og fortsetter:

Når det gjelder komponisten, foreslår jeg at han sender et forslag til regjeringen om merking av alle FrP-ere, slik at han kan spytte på dem når han ser dem.

Jeg tror faktisk ikke jeg har noen ytterligere kommentar.

Hvordan motiverer man mennesker?

onsdag, juli 29th, 2009

Debatten går høyt på nettet for tiden om Høyres utspill om bruk av belønning i skolen. Jeg har ikke lest alt som er skrevet, men i det jeg har lest har det vært stor grad av synsing og liten grad av empiri.

I utgangspunktet kan forslaget høres bra ut, det. En liten, symbolsk belønning, noe å strekke seg etter. Og forskning viser at dette faktisk fungerer – så lenge belønningen er tilstede. Det pussige er at den samme forskningen viser at når belønningen tas bort, blir motivasjonen lavere enn den er for kontrollgruppen som aldri har mottatt belønning for å utføre gitte oppgaver. En klasse som får tildelt “matteknappen” for å oppnå bestemte ferdigheter vil sannsynligvis jobbe godt og motivert for å oppnå målet, men måneden etter er det klassen som ikke hadde noen “matteknapp” som er mest motivert for å lære matte. Dette er en sammenheng som er veldokumentert i flere studier.

Når vi nå først har forsket så mye på hvordan psykologien rundt motivasjon fungerer i praksis, kan vi spørre oss selv: Er det egentlig hensiktsmessig å skape en generasjon av elever, fremtidige arbeidstakere, som læres opp til å bli avhengig av stadig nye belønninger som i seg selv er irrelevante for oppgaven? Er det kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for å gi elevene motivasjon for selve faget og læringen, fremfor en symbolsk avledningsmanøver?

Selv har jeg både svømmeknappen, gangesertifikatet og symaskinsertifikatet. De fungerte sikkert der og da – jeg lærte å gange – men jeg kan ikke huske at noen av dem ga meg noe særlig motivasjon til å bli enda flinkere å svømme, gange eller sy etter oppnådd belønning. Derimot hadde jeg en liten håndfull opplevelser i klasserommet som klarte å skape nettopp slik indre motivasjon. La meg fortelle om en av dem:

På videregående hadde jeg tysk B-språk. Jeg slet litt med grammatikken, faget var greit nok, men ikke noe jeg tenkte så mye på utover å levere inn de obligatoriske oppgavene og møte opp til prøver med ordbok og penn. Læreren var selv tysk, og abonnerte på et tysk nyhetsmagasin. En dag kom hun bort til meg i klasserommet med en utgave av dette bladet, som hadde en lengre artikkel om et tema læreren visste jeg interesserte meg sterkt for. Jeg leste artikkelen – på tysk – og lærte sikkert litt tysk av det. Men det viktigste var ikke tysken jeg lærte der og da, det var opplevelsen av et språk som faktisk hadde et liv utenfor lærebøkene. Jeg erfarte plutselig at tysk kunne brukes til noe. Klart jeg visste det fra før, sånn rent intellektuelt. Men som skoleelev lever man i en liten boble av skolebøker og læringsmål, og det er ganske fjerntliggende hva det man lærer skal kunne brukes til senere. Det oppdager man først når man kommer ut i arbeidslivet, hvis man ikke er heldig og får en dyktig lærer som ser hvem du er og klarer å vise deg hva denne tysken, norsken eller matten faktisk skal være godt for. Og der ligger motivasjonen. Året etter valgte jeg fordypning i tysk.

Tittelen spør: Hvordan motiverer man mennesker? Spør heller om hvordan man hjelper mennesker å finne fram til sin egen motivasjon.

Vil du lese mer? Stuart Sutherland skriver om temaet i boken Irrationality, som har mange henvisninger til kilder og videre lesning. Psykolog Magne Raundalen er også inne på dette i et debattinnlegg i Dagsavisen.