Archive for the ‘Lyrikk’ Category

En ny dress for mennesket

søndag, oktober 20th, 2013

Etter alle huslige oppgaver er unnagjort søndag kveld og jobbtankene begynner å liste seg inn i hjernen i påvente av at mandagen skal åpenbare seg går det an å sette seg ned med en lyrikksamling for å jage unna hverdagslivet en stund til. Denne uken lyktes jeg bare delvis. Som ofte før sirklet jeg meg inn mot etterkrigstiden, min favorittepoke. Diktet jeg festet meg ved denne søndagen og ble sittende og kontemplere over er et sterkt frampek – antakelig langt mer enn hva dikteren kunne forestille seg da diktet ble skrevet i 1956.

ANTENNER

Antennenes tråklesting
syr en ny verden sammen
med nest hist og her
mellem skog og hav,
men mønstret kan vi bare skimte
opp-ned på vrangen.

Stort, sterkt garn
til en ny dress for mennesket
skåret til men enda ikke
prøvet med buksene på.

Rolf Jacobsen

Bohemian Coffeeshop Blues

fredag, august 16th, 2013

En gang på nittitallet møttes en litt assortert gruppe mennesker der ingen kjente alle men alle kjente noen, tilfeldig på kafeen som den gangen het Permanenten. Vi var alle like blakke, men seks-syv mennesker klarte til sammen å skrape sammen nok penger til én kopp kaffe. Å dele denne kaffekoppen rettferdig var en utfordring, og løsningen på det hele ble å skrive et dikt på rundgang. En linje hver, og en (liten) slurk kaffe etter hvert bidrag. Jeg mener å huske at vi midtveis i diktet tigget fem kroner til påfyll av noen tilfeldige mennesker ved et annet bord.

Diktet ble skriblet ned på et avrevet stykke papir, og endte opp i mine hender til slutt. Der det plutselig dukket opp igjen mye, mye senere. Jeg presenterer:

Bohemian Coffeeshop Blues

It was a dark and stormy night
I was getting ready for the fight
With my coffee in my hand
In a world I couldn’t understand

My life long love had left me
I felt like walking to the sea
To stare down in the deep dark waves
I felt like the ancient slaves

So, after my time has passed and gone
I will live on through my only son
Though he is a slob without a life
I’ll get a sex-change operation and be his wife

I’m not a bloody poet
But now I know it
Godzilla is a horse
Being shot in the veins by whores
(I wrote that myself, of course)

I have reasons to believe
There are armchairs up my sleeve
Armored I walk on the battlefield
With a penguin for a shield

My sword is made of snakes
My brain feels like corn flakes
High-heeled with fishnet stockings
I watched the starship dockings

They came from Venus and from Mars
To kick my puny little arse
Like butterflies falling from the sky
My time was left alone to die

These two past lines are crap
I have to check my map
Where the place might be where I want to live
To leave the people I can’t forgive

The blood is rushing through my veins
The aliens are trying to melt my brains
But I will stand up and give them a cake
To prove my breasts are not fake
(though is this a chance I’m ready to take?)

Oh my god, I lost my genes
And you know what that means
I’m starting to believe that silence is gold
And we have to leave, because the coffee is cold

Intet er mere som skrift i sand…

søndag, oktober 7th, 2012

image

image

Og jeg som skulle være som en pil!

fredag, februar 4th, 2011

Det er lenge siden jeg har postet noe lyrikk her. Jeg hadde tenkt å rette på det i kveld, ved å legge ut Jens Bjørneboes “Og jeg som skulle være som en pil!”. Men det var helt til jeg innså at jeg har postet det før. Gå og les den gamle bloggposten i stedet.

Og når du er ferdig med det, kan du få med deg noen ord fra onkel Oscar, som snakker om å løfte blikket og ta inn det som er rundt deg når du går ute. Da dukker det av og til opp noen små, magiske øyeblikk som skaper stillhet i hjernen:

Symphony in Yellow
Oscar Wilde

An omnibus across the bridge
Crawls like a yellow butterfly,
And, here and there, a passer-by
Shows like a little restless midge.

Big barges full of yellow hay,
Are moved against the shadowy wharf,
And, like a yellow silken scarf,
The thick fog hangs along the quay.

The yellow leaves begin to fade
And flutter from the Temple elms,
And at my feet the pale green Thames
Lies like a rod of rippled jade.

Kort oppsummert

fredag, juni 5th, 2009
  • Ikke så mye bloggmotivasjon for tiden. Har du noe inspirasjon å dele? Hva vil du lese om?
  • Masse erteblomst-spirer og én chili-spire. Ingen physalis-spirer ennå. Jeg vanner og venter.
  • Planlegger sommerlitteraturen. Har du en fin sommerbok å anbefale?
  • Liker denne fine sangen du finner på Spotify

Og i dag blir det et dikt av Gerhard Stoltz, fra Kontrolløren:

et sted i nabolaget legges planer

fremtiden er på sporet av fremtiden

alle penner sminker seg
i påvente av en pressekonferanse

månelyset
selges
stykkevis
og delt

i vakkert
dekorerte
esker

fremtiden har
porselensjakke

og tykk brun pels
på innsiden av hendene

fortiden har smil av kritt

og en stemme som knapt høres
når det regner

vi bestiller
nåtid

og griper
bordkanten
med tennene

kelneren
er en fleskebit

Diktkonkurransevinner

søndag, mars 8th, 2009

Totalt kom det seks bidrag fra fem innsendere i kjærlighetsdiktkonkurransen. Ikke så veldig mange, men nok til at det ble ganske god spredning i innhold og stemning. Siden det ikke var så mange kan jeg kommentere alle sammen.

Hallvord bidrar med to: Islandske Maístjarnan og Vinje-diktet Den Dag Kjem Aldri. Jeg er fryktelig glad i revolusjonsdikt og -sanger, og Maístjarnan er en flott tekst. Den faller likevel litt utenfor kriteriene, som la vekt på romantikken. Selv om revolusjon som fenomen er mye belemret med romantisering, føler jeg at det aspektet av kjærlighet som kommer fram i revolusjonsviser som denne ikke først og fremst er romantikk.

Den dag kjem aldri, derimot, er vel en slags romantikk. Det er et fint og litt vemodig dikt. Jeg har dessverre aldri vært noen stor Vinje-tilhenger, antakelig mest fordi jeg lar meg forstyrre av inverterte setninger. “Den dag kjem aldri at eg deg gløymer” treffer meg bedre omskrevet til mer direkte tale: “Eg gløymer deg aldri”. De beste diktene for meg er de som er likefram i språket, men som likevel klarer å si mer enn det som skrives.

Om språket sperrer for meg hos Vinje, så er det mangelen på tekst mellom linjene som ikke treffer meg hos Elizabeth Barrett Browning og How do I love thee. Det er direkte både i språk og innhold. Det er en sterk kjærlighetserklæring, men mangler det lille ekstra som kiler meg under hjertevingene.

Carey’s poem (I do this paragraph in English, so she can read it) is closer to what I was looking for. It is absolutely romantic, speaking of those moments just at the beginning, when you don’t know. Romance is all about that tingling before there’s love. Still, it is fairly down to the point, more an account of one person’s feelings than a freeze-frame of a moment in time. I understand and appreciate it, and I’ve been there, but it doesn’t make me go there emotionally in a snap. These kinds of things are subjective, of course. But it’s my contest 😉

Janne skriver personlig og sterkt. Det kan kanskje kalles romantikk, eller kanskje heller et vrengebilde av romantikk. Det handler om de samme forventningene og usikre, kanskje motstridende følelsene man kan ha. Sånn sett er det et godt bidrag. Men den eneveldige jury fastslår at det ikke kiler i den romantiske nerven.

Dersom noen har telt, vil de ha kommet fram til at det gjenstår ett bidrag. Og med det kårer jeg vinneren. Unni har sendt inn Gunnar Reiss-Andersens Det Sner, som jeg ikke kjente til fra før. I tematikk og dramatisk oppbygging er det ganske likt diktet jeg innledet konkurransen med, og juryen vil ta eventuelle beskyldninger om lyrisk forutinntatthet opp til nøye vurdering. Men i tillegg til selve innholdet falt jeg for rytmen i diktet. Hvert vers avsluttes og nærmest oppsummeres av et nydelig firestavelsers punktum, som til sammen klarer å få fram alt det som finnes av håp, usikkerhet, avmakt og opprømthet som henger mellom de som er nyforelskede, men ikke helt tør si det høyt ennå.

Unni får noe fint i posten, eller kanskje mer sannsynlig i hånden neste gang vi møtes, og det eneveldige jurymedlem kryper tilbake i skapet for de som likte diktanalyse i norsktimen.

Kjærlighetsdiktkonkurranse

fredag, februar 27th, 2009

Det finnes mange slags dikt. Først og fremst gode dikt og dårlige dikt. De aller fleste dårlige dikt er kjærlighetsdikt. Men så finnes det noen gode slike også. Det aller mest romlemantiske diktet jeg vet om er Sykkelstyret av Nordahl Grieg.

Dette kan du anse som en utfordring eller oppfordring eller rett og slett en konkurranse. Hvis du kan poste et kjærlighetsdikt på bloggen din som er mer romlemantisk enn dette, skal du få noe fint i posten av meg. Konkurransen avgjøres etter meget objektive kriterier av en eneveldig jury, og du har en uke på deg. Send link til ditt bidrag i tilbakesporing eller kommentar. Og hvis du ikke har noen blogg, kan du putte hele diktet inn i kommentaren. Det spiller ingen rolle om du har skrevet diktet selv eller siterer noen annens, men husk å få med hvem som har skrevet det. Vinneren blir kåret neste søndag. Jeg forbeholder meg retten til å kåre flere enn en vinner.

Sykkelstyret
Nordahl Grieg

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Ingen Hunter i dag

mandag, februar 23rd, 2009

Halvannetåringen har dilla på bøker. Hun plukker stadig ut en eller annen bok fra bokhyllen og kommer med den for at vi skal lese den. I det siste har Kjell S. Johannesens “Tradisjoner og skoler i moderne vitenskapsfilosofi” vært den mest populære, muligens på grunn av det fine, knallgule omslaget. Men i dag kom hun tuslende med en diktsamling jeg hadde glemt at jeg eide, “Glass Lunch” av Robert Hunter (han som skrev Grateful Dead-tekster, ja). Så da tenkte jeg jeg kunne publisere et Hunter-dikt i dag.

Jeg bladde litt, og innså hvorfor jeg hadde kjøpt boken i utgangspunktet. Diktene er akkurat sånt jeg selv kunne skrevet for tolv-femten år siden, med samme stil, samme språklige virkemidler og samme tematikk. Vel, kunne og kunne. Jeg skrev dem, hauger av dem. I dag synes jeg ikke de gamle diktene mine er noe særlig, det er nå sånt som skjer med ungdomsdikt når tiden går. De er ikke egentlig dårlige. Mange av dem er velskrevne, med gjennomtenkt og til og med finurlig bruk av språk og virkemidler. De er bare pretensiøse. De som ikke er pretensiøse er forresten ikke så verst, men de er til gjengjeld så personlige at de aldri noensinne vil bli publisert. Et par stykker kan kanskje passere begge filtrene, og kommer muligens til en blogg nær deg en gang i fremtiden. Ikke hold pusten.

Men tilbake til starten. Konklusjonen følger logisk av premissene. Jeg liker egentlig ikke Hunters dikt lenger, heller. Så derfor blir det ikke noe dikt i bloggen i dag.

To dikt om vinter

lørdag, februar 14th, 2009

Tett snevær
Rolf Jacobsen

Tett snevær fyller gatene om morgenen
som en slags sinnssykdom i lyset
– noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender
og tette igjen trafikklysene med kniplingslommetørklær
men det mislykkes som ethvert forsøk
på å forandre vårt verdensbilde blir det selv forvandlet
til oljesøl og urin og renner bort i kloakkene.

For det nytter ikke med kloroformerte sommerfugler
eller med å føre svampen langsomt over et bilde som er ondt
når hånden er nølende og usikker på seg selv
og bildet er av jern.


Euthanasia
03.12.96

It was the city but silent
dark and early winter morning
the snow was wet I remember it sticking to my shoes
there’s a different kind of snow on asphalt streets
pieces of it sliding slowly down the window glass
I looked curiously inside – there was a shining toy – bright and joyful
and I thought to myself
neon hamsters can’t sleep at night

Rabarbra

tirsdag, februar 3rd, 2009

Peppermynte og rabarbraPå kontoret mitt har jeg en peppermynteplante som jeg har fått av min plantende venninne. I potten var det en mystisk knoll av ukjent opphav, som plutselig begynte å spire i forrige uke. Etter en ukes tid var spirene vokst nok til å kunne identifiseres, og hadde en umiskjennelig likhet med rabarbra. Ikke alle kan skryte av å ha rabarbra på kontorpulten sin!

I anledningen bringer vi i dag et dikt av André Bjerke:

Fru Kobros Hubro

Fru Barbro von Kobro
som bodde på Ljabru,
hun matet sin hubro
fra Ebro med tebrød,
men det fikk den feb’r av

Gi hubro’n rabarbra!
sa dyrlege Hambro
Er det bra for hubro’n?
sa Barbro von Kobro

Ja, gi deres hubro
kantabrisk rabarbra
istedenfor tebrød,
og abra-kadabra!
vil hubro’n fra Ebro
bli frisk som en sebra,
fru Barbro von Kobro!
sa Hambro.