Halvannetåringen har dilla på bøker. Hun plukker stadig ut en eller annen bok fra bokhyllen og kommer med den for at vi skal lese den. I det siste har Kjell S. Johannesens “Tradisjoner og skoler i moderne vitenskapsfilosofi” vært den mest populære, muligens på grunn av det fine, knallgule omslaget. Men i dag kom hun tuslende med en diktsamling jeg hadde glemt at jeg eide, “Glass Lunch” av Robert Hunter (han som skrev Grateful Dead-tekster, ja). Så da tenkte jeg jeg kunne publisere et Hunter-dikt i dag.
Jeg bladde litt, og innså hvorfor jeg hadde kjøpt boken i utgangspunktet. Diktene er akkurat sånt jeg selv kunne skrevet for tolv-femten år siden, med samme stil, samme språklige virkemidler og samme tematikk. Vel, kunne og kunne. Jeg skrev dem, hauger av dem. I dag synes jeg ikke de gamle diktene mine er noe særlig, det er nå sånt som skjer med ungdomsdikt når tiden går. De er ikke egentlig dårlige. Mange av dem er velskrevne, med gjennomtenkt og til og med finurlig bruk av språk og virkemidler. De er bare pretensiøse. De som ikke er pretensiøse er forresten ikke så verst, men de er til gjengjeld så personlige at de aldri noensinne vil bli publisert. Et par stykker kan kanskje passere begge filtrene, og kommer muligens til en blogg nær deg en gang i fremtiden. Ikke hold pusten.
Men tilbake til starten. Konklusjonen følger logisk av premissene. Jeg liker egentlig ikke Hunters dikt lenger, heller. Så derfor blir det ikke noe dikt i bloggen i dag.