Archive for the ‘Tanker’ Category

Jeg er ikke syk, jeg er bare dritkvalm, utslitt og kan ikke gå

søndag, november 14th, 2010

BT har de siste dagene hatt et par oppslag om sykefravær hos gravide. At stadig flere gravide blir sykmeldte kan helt klart være et samfunnsproblem og noe man kan og bør gjøre noe med. Men jeg reagerer på den ukritiske bruken av den forslitte frasen “graviditet er ingen sykdom”, opphavet til gravides evige dårlige samvittighet.

Neida, graviditet er ingen sykdom. Men det føles jaggu sånn mange ganger. Morgenkvalme kommer i mange nyanser, og føler du deg litt småsjaber om morgenen er det nok helt fint å gå på jobb etter en kopp te. Kanskje arbeidsgiver kan legge til rette for at du får komme litt senere på jobb og heller ta igjen tiden på ettermiddagen. Men ingen med vettet i behold ville finne på å stille i fulltidsjobb med kraftig omgangssyke eller matforgiftning som varer i to måneder, uansett hvor god arbeidsmoralen ellers måtte være.

Jeg ble sykmeldt 50% i to måneder i begynnelsen av det siste svangerskapet mitt. Jeg gikk egentlig til legen for å be om å få en gradert sykmelding slik at jeg kunne stille en time senere på jobb i noen uker, men den laveste prosenten legen ville gi meg var 50%. I ettertid ser jeg at legen var smartere enn meg. Etter fire timers jobb dro jeg hjem, falt sammen som en klut i sengen og sov i fire timer, helt utslitt. Man kan sikkert mumle fine ord om tilrettelegging av arbeid, men det er ikke til å komme fra at tilrettelegging som består i soving halve arbeidsdagen like gjerne kan gis i form av sykemelding.

Kvalme er altså den ene vanlige svangerskapsplagen, og vanskelig å tilrettelegge seg bort fra. Den andre av de vanligste plagene er bekkenløsning, og jeg fikk det også. Likevel stavret jeg meg avgårde til jobb ganske lenge – det gikk jo, når jeg bare tok meg ekstra god tid og tok krykkene til hjelp. Uten bil og med arbeidsplass et stykke unna bussholdeplassen ble det likevel for tungt etterhvert, og tre og en halv uke før permisjonsstart måtte jeg kaste inn håndkleet.

Jeg snakket med legen, og han fortalte at jeg kunne få dekket taxi til og fra jobb. Han skrev en melding til NAV på sykmeldingen om at han anbefalte en slik løsning. Fine greier, tenkte jeg, og ringte NAV samme dag for å høre hvordan jeg skulle gå fram for å få dette i orden. Det var da jeg fikk byråkratiet i fleisen.

For det første: NAV dekker ikke transport før fra 17. sykmeldingsdag. Jeg skulle altså sitte hjemme i 16 dager og tvinne tomler før jeg kunne få lov å komme meg på jobb igjen de siste fem dagene før permisjonsstart.

For det andre: Prosedyren er at den sykmeldte først må søke om transport. Etter å ha fått innvilget søknaden, må søkeren selv betale taxiregningene, spare på kvitteringene, og deretter skrive en ny søknad, kvitteringer vedlagt, om å få tilbakebetalt beløpet. Jeg forstår at det er gode grunner for å gjøre det slik, men jeg ble likevel litt matt av tanken på alle papirlappene og skjemaene.

Det vil vel neppe overraske noen at jeg ble hjemme med forholdsvis god samvittighet også de fem dagene der jeg teoretisk sett kunne fått transport. Som kuriosa kan jeg nevne at et par uker etter at sykmeldingen var avsluttet fikk jeg brev fra NAV med de samme opplysningene jeg hadde fått på telefon fem uker tidligere. Da hadde de rukket å lese meldingen fra legen min.

Et tips til NAV her altså – før dere sukker over manglende tilrettelegging hos arbeidsgiver, ta en titt på eget regelverk. Hvis alt som skal til for å få gravide med bekkenløsning på jobb er å dekke taxiregninger fra første sykmeldingsdag, vil det sannsynligvis lønne seg å tilby det. Det er nemlig uansett NAV som betaler for de første 16 dagene når sykmeldingen skyldes graviditet.

Og et tips til alle som uttaler seg om sykmeldte gravide: Dropp frasen om at graviditet ikke er en sykdom. Vi har dårlig samvittighet nok som det er.

Ikke si det til noen

lørdag, oktober 23rd, 2010

Jeg nevner babygrøt i en bisetning. Eller kanskje noen ser meg putte litt av den moste poteten min i munnen på babyen.

“Hvor gammel er hun?” spør de. Som regel andre foreldre, til små eller større barn.

“Fire måneder”.

“Du har begynt å gi henne grøt?” Det er sikkert bare jeg som hører den misbilligende tonen.

“Ja, hun får litt smaksprøver”. Sannheten er at  hun får en hel porsjon grøt og en hel porsjon moste grønnsaker. Hver dag.

Hun tok aldri flasken med morsmelkerstatning vi prøvde å introdusere, til tross for mange forsøk med forskjellige flasker, smokker, melketyper. Gummismokk er ikke mat, mamma, det er jo noe alle vet. Samtidig ble hun sultnere og sultnere, etter hvert våknet hun nesten annenhver time gjennom hele natten. Søvntortur for både liten og stor. Hun var trøtt, grinete og sulten. Og så ble det grøt å få.

Etter litt tid med innkjøring og opptrapping av porsjoner spiser hun nå to store måltider for dagen, grøt og grønnsaker, med glupende appetitt. Hun sover tolv timer i strekk. Og hun er blitt så blid! Mette unger er mye blidere enn sultne unger, pussig nok.

Helsemyndighetene har sitt å si om denne praksisen. Som kjent skal det fullammes til seks måneder. Med den eldste bøtte jeg på samvittigheten med å blande grøtpulveret i utpumpet morsmelk. Denne gangen gjør jeg ikke det engang. Her går det i kokt vann. Og det er til og med gluten i grøten.

Men ikke si det til noen.

Buksefri mandag

lørdag, oktober 9th, 2010

Det hender, stort sett på helgedager med pent vær, at jeg får ånden over meg og finner fram et skjørt fra skapet, med strømpebukse og matchende topp. Jeg fjonger håret litt, tar på øredobber og føler meg stilig og pen. Selvtilliten får et puff av anerkjennende blikk og kommentarer (riktignok mest fra samboeren, men likevel). Hver gang lurer jeg på hvorfor jeg ikke fjonger meg hver dag. Det tar jo ikke egentlig så mye mer tid. Likevel, neste regnværsmandag er jeg på dongeri- og t-skjortekjøret igjen.

Teorien min er at dette skyldes samme faktor som får oss til å spise ferdigmat. I de fleste tilfellene tar det jo ikke noe lenger tid å lage mat fra bunnen av. Likevel finnes det dager der bare tanken på å gjøre noe mer enn å koke spaghetti og åpne et glass ferdig pastasaus er uutholdelig. Akkurat som det krever en bevisst tanke å plukke matchende, pene klær ut av skapet, krever det en bevisst tanke å sette sammen tre-fire ingredienser til et måltid.

Av erfaring vet jeg at maten er en treningssak. Jo oftere du lager mat fra grunnen av, jo mer går det på autopilot, og jo mindre krevende føles det. Det blir stadig lenger mellom ferdigmat- eller pizza-på-døren-dagene. Nå har jeg riktignok alltid likt å lage mat, men jeg har ikke alltid vært flink til å lage mat. Jeg har bare gjort mye av det. Før man vet ordet av det føles det vel så naturlig å slenge sammen en hummus og bake focaccia med rosmarin fra egen busk til kvelds-snacks i stedet for å slenge en pizza i ovnen.

Lage mat må man hver dag. Kle på seg også. Derfor mistenker jeg at kjole-fu kan opparbeides på samme måte som mat-fu. Det gjelder å ikke gå for hardt ut, så herved erklærer jeg buksefri mandag. Hver mandag skal jeg gå i skjørt eller kjole, enten det er sol eller regn eller snø eller sludd. Selv om jeg skal sykle til jobb. Selv om ungene har holdt meg våkne halve natten.

Hvem vet, kanskje en dag om fem år blir jeg den damen som folk sier “Hun kler seg alltid så stilig!” om? Det er kanskje ikke blant de store seirene i livet, men hakket mer motiverende enn å være “Hun som alltid går i dongeri og ikke kaster de langermede t-skjortene sine før det er store hull på albuene”. Ønsk meg lykke til!

En mann. To dødsannonser.

torsdag, oktober 7th, 2010

Jeg har blitt voksen. Jeg leser dødsannonsene i lokalavisen hver dag.

Noen ganger står det to annonser for samme person. Ikke sånne todelte annonser der det står en egen, personlig hilsen med bare fornavn fra den aller nærmeste, men to helt separate annonser. Da begynner tankene å spinne på hva som er historien bak.

Den ene annonsen er for eksempel stilet til “vår kjære far, svigerfar, bror og bestefar”, og den andre til “min elskede mann og min kjære svoger”. Ny kone, tenker jeg da. Ny og gammel familie som ikke tåler hverandre. Men de har klart å snakke sammen nok til å bli enige om, eller i alle fall informere hverandre om, tid og sted for begravelsen, for den står opplyst i begge annonsene. Likevel er de så sinte på hverandre at de må vise det med hver sin dødsannonse, alle disse menneskene som var så glade i den samme mannen.

Var den nye kona et hespetre som gjorde livet surt for barna fra forrige ekteskap? Tålte ikke de voksne barna se sin far finne en ny kjæreste etter deres mor døde? Var det et arveoppgjør som forsuret familien?

Og hvordan følte denne mannen seg som sto med ett bein i hver del av familien? Valgte han side? Klarte han å opprettholde en skjør balanse og husfred mens han ennå var i live, som raknet idet han åndet ut?

Jeg kjenner dem ikke, men kunne møtt i begravelsen bare for å finne ut hvem denne mannen var, i livet og i døden.

Buss = Bøker til barn

onsdag, september 22nd, 2010

Som barn stilte jeg meg opp sammen med mengder av andre barn og ventet på bokbussen annenhver onsdag. Det var det eneste bibliotektilbudet jeg kunne nå uten å bli kjørt til nærmeste kjøpesenter et godt stykke unna. Jeg lånte stabler av bøker, som jeg gjerne leste både to og tre ganger før bussen kom tilbake to uker senere.

Siden den gang har det blitt enda færre bibliotekfilialer, men nå har byrådet i Bergen bestemt seg for å kutte ut bokbussen. Det samme byrådet som halverte eiendomsskatten, ja. Dette i en tid der politikere vektlegger lesekompetanse og leselyst over det meste annet i skolen, med kurs og kampanjer og konkurranser. Hvor mye er pengene som brukes på disse kampanjene verdt om ungene ikke får tilgang til bøker? Det holder ikke å dele ut en gratis bok i begynnelsen av skoleåret og tro jobben er gjort.

Kjære byrådet: Jeg betaler gjerne både hel og dobbel eiendomsskatt, bare dere kan ta til vettet og beholde bibliotektilbudet til barn i hele kommunen. Jeg kan faktisk betale naboens eiendomsskatt også, om så skal være.

Amming er politikk

onsdag, september 8th, 2010

Etter å ha tatt beslutningen om at vi skal innføre morsmelktillegg til snuppa på 3 måneder begynte jeg å søke på nettet. Først etter konkret informasjon – hva gir vi, hvordan gjør vi det? Deretter tok politikken og statistikken meg, og jeg begynte å søke etter informasjon om hvor mange det egentlig er som fullammer til de anbefalte 6 månedene, og om det virkelig er så anbefalelsesverdig som helsemyndighetene skal ha det til.

I barselgruppen tidligere denne uken spurte helsesøster hver og en av oss fem mødre og fedre som var tilstede med våre 2-3 måneder gamle barn om hva slags mat de fikk. Det viste seg at mitt barn var det eneste av de fem som kun fikk morsmelk. Det fikk meg til å tenke. Jeg har til dags dato nemlig aldri møtt eller snakket med noen som har fullammet i seks måneder. Myndighetenes anbefalinger virker dermed mer egnet til å gi dårlig samvittighet til en befolkning av foreldre som slites mellom hva som regnes for “barnas beste” og hva de selv ser at barnet trenger, enn som noen form for fornuftig og realistisk folkeopplysning.

Da vår eldste datter var rundt tre måneder hang hun i puppen hele kvelden, fra middag til leggetid, uten å bli skikkelig mett eller fornøyd. Dette heter på fagspråket “økedøgn”, men det er det lengste døgnet jeg har opplevd. Det varte fram til hun var fire og en halv måned, da jeg ga opp og med svart samvittighet innførte grøt på menyen. Som jeg pumpet morsmelk til i nye to måneder, til tårer og tenners gnissel.

Nå er vi altså der igjen. Og jeg har ikke tenkt å gå gjennom denne meningsløse øvelsen på nytt. Den dårlige samvittigheten og den nagende følelsen av å feile som mor lurer i bakgrunnen, men denne gangen har jeg forskerne på min side, selv om folkehelsa står på sitt. I siste nummer av Dagens Medisin går overlege Gunnar Helland ved Barneavdelingen på Levanger sykehus imot dagens råd om fullamming i 6 måneder, basert på nyere forskning. Lederen i samme utgave tar også for seg temaet, med en mer politisk vinkling.

Og man kan spørre seg selv – når kun 2% av barn i Norge blir fullammet ved 6 måneders alder, og nesten alle de øvrige 98% vokser opp som normale, sunne og friske unger, hvor viktig kan denne anbefalingen egentlig være? Kanskje man skulle myke litt opp på anbefalingene i retning av realisme, og gi spedbarnsforeldre tillit til egne vurderingsevner?

Er det egentlig så viktig med all denne melken?

tirsdag, august 31st, 2010

Det går en artikkel rundt på nett i dag om skolemelk til barn som ikke tåler melk. Artikkelen er poengtert, men hopper over det jeg mener er selve grunnpoenget: Er det egentlig så viktig med all denne melken?

Norske barn skal drikke melk. Det er opplest og vedtatt. Norge har en kollektiv psykose når det gjelder melkens posisjon i kostholdet. Som skolebarn på åttitallet drakk jeg pliktskyldigst melken min hver eneste dag. Og det til tross for at jeg egentlig ikke liker melk. Det var melk vi fikk å drikke på skolen, og var man tørst fikk man værsågod drikke melk.

I voksen alder har jeg sluttet å drikke melk. Jeg er ikke laktoseintolerant, jeg er ikke melkeproteinintolerant, jeg bare liker vann bedre enn melk. Siden jeg er voksen kan jeg bestemme at jeg ikke trenger å drikke melk.

Enkelte voksne mener visst at jeg skal tvinge ungene mine til å drikke melk selv om de heller ikke liker melk noe særlig. Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at barn må jo ha melk – enkelte hentyder nærmest at det er i nærheten av vanskjøtsel å ikke fostre opp ungene på melk til hvert eneste brødmåltid. Jeg har ikke intolerante barn, dermed har jeg ikke engang den unnskyldningen. Heldigvis har de to barnehagene vi har brukt til nå ikke stilt  noe særlig spørsmål til dette, selv om de har syntes det var litt rart at ungen kunne velge selv om hun ville ha melk eller vann til maten. De er jo vant til at ungene enten skal ha melk – eller så tåler de ikke melk og skal absolutt ikke få melk.

Enn så lenge har jeg ikke skolebarn, men jeg har ingen planer om å tvinge dem til å drikke melk til formiddagsmaten sin, selv om det eneste de får lov å velge mellom på skolen er melk, melk eller melk. Om vannet i skolespringene ikke har blitt noe mer velsmakende siden jeg var barn skal de få med en vannflaske hjemmefra.

(Og før du antyder at jeg driver vanskjøtsel av ungene mine – jeg sørger for at de får i seg både kalsium og vitaminer, bare ikke i form av et melkeglass ved siden av brødskiven)

Noen netter er sånn

søndag, august 1st, 2010

Den minste på to måneder er urolig i kveld. Jeg ligger alene i mørket og prøver å roe henne for kvelden. Det går en halvtime, en time, halvannen time. Når hun endelig finner roen og sovner for kvelden har tankene forlengst begynt å kverne på gamle sår som ikke helt er grodd, og jeg får ikke sove, til tross for at jeg må opp igjen om ikke så mange timer.

Bloggen ligger brakk, akkurat som hjernen min. De få timene med fritid jeg har på formiddagen er ikke fritid nok til å koble inn tankene, for jeg vet at den lille som sover kan våkne når som helst og avbryte. Best å la være å tenke for mye. Det blir bare frustrasjon, en stresset følelse av å aldri få fullført noe, av å måtte skynde seg videre, dag og natt.

Den eldste våkner og gråter i halvsøvne, hun er tørst og finner ikke koppen sin. Opp og trøste, finne koppen. Hun roer seg fort og tankene kan fortsette å kverne. Pleddet over skuldrene dekker ikke tærne, de begynner å bli kalde. Noen netter er sånn.

Det ble kaldt ute

mandag, februar 15th, 2010

Da det ble kaldt ute ble det kaldt inne også. Ikke i hele huset, men blant annet på rommet der datamaskinen står. Derfor ble det til at jeg ikke leste noen blogger i mesteparten av desember og januar. Ikke skrev jeg noe heller. Men jeg fikk lest noen bøker, i det minste. Og så ble vi lei av all den ufyselige kulden og snøen og stakk av noen uker. Men nå er vi tilbake, selv om snøen ikke er borte ennå. Det er vel håp om at den forsvinner om noen uker? Nevnte jeg at jeg ikke liker fortau med snø på?

Pusen har fått tunfisk og ser ut til å ha tilgitt oss fraværet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for jobb igjen i morgen. Regner med jeg klarer å komme meg på autopilot via dusj, barnehage og buss før sjokket treffer meg i kontorstolen.

Om noen uker starter tredje trimester. Forslag til jentenavn mottas. En eventuell vinner premieres, men juryen er streng, innbyrdes uenig og forbeholder seg retten til å forkaste alle innsendte forslag.

Siste nytt: Journalister kan ikke trekke konklusjoner

mandag, desember 7th, 2009

Journalister kan ikke statistikk, har jeg påstått ved en anledning. Dagens nyhet er at journalister ikke kan trekke konklusjoner heller. Amming gir gløggere barn, slår BT stort opp i dag.

Jeg har ikke lest forskningen artikkelen bygger på, men så langt jeg kan dedusere ut fra beskrivelsen av dataene man bygger på, har det ikke vært samlet inn noen data om amming.

I korte trekk: Man har sammenlignet barn født før og etter foreldre fikk 18 ukers betalt permisjon. Ut fra disse dataene har man påvist at barn født etter betalt permisjon ble innført, har høyere intelligens. Hvor stor forskjellen er, kommer ikke fram i artikkelen.

Ettersom dette tydeligvis er et vanskelig konsept å forstå for enkelte journalister, prøver jeg med teskje: Uten å samtidig undersøke forskjellen mellom ammende og ikke-ammende mødre med betalt fødselspermisjon, har man absolutt ingen holdepunkter for å kunne påstå at det er ammingen som ligger til grunn for den økte intelligensen. Ikke minst fordi det finnes flere andre aktuelle forklaringer.

Mange andre undersøkelser peker på viktigheten av en god tilknytning mellom barn og stabile omsorgspersoner i en tidlig alder. Det er nærliggende å ville undersøke om ikke denne faktoren er minst like viktig som amming.

Andre undersøkelser igjen peker på betydningen foreldrenes utdanningsnivå har på barns skoleprestasjoner. Det kunne være interessant å undersøke om ikke mødre med høy utdanning er overrepresenterte blant de som begynte å ta permisjon da den ble betalt, men som ikke tok permisjon tidligere.

Det er altså en kortslutning å hoppe direkte til konklusjonen om at amming er årsaken til resultatene forskerne har funnet fram til. Dette antar jeg at forskerne vet, og dermed ikke påstår i undersøkelsen sin. Det ville vært en stor fordel om journalister som skriver om forskning også hadde slike grunnleggende kunnskaper om årsak og virkning.