Archive for the ‘Tanker’ Category

Retningen mot et marked for lesebrett og ebøker – enkelhet trumfer alt

tirsdag, november 17th, 2009

For å begynne med det underliggende premisset: Ebok-bransjen er fremdeles svært ung og umoden. De tekniske utfordringene er stort sett løst, selv om teknologien selvsagt kommer til å bli bedre og bedre i årene framover. Men på format- og markedssiden er det fremdeles en vei å gå.

Etter Amazon slapp sin Kindle for verden utenfor USA har ebøker vært grundig diskutert her i Norge, om enn i en ganske smal krets av bloggere. Eirik Newth er kanskje den mest aktive lesebrett-skribenten, og verdt å lese, spesielt om du er interessert i flere og mer detaljerte betraktninger enn jeg går inn på her. Martin Bekkelund har også skrevet noe om temaet, og kommer til en annen konklusjon enn meg.

Ett av de viktigste temaene i debatten er frihet – frihet til å kjøpe bøker fra en hvilken som helst kilde og lese dem på sitt lesebrett, og det å eie en bok man har kjøpt, og dermed kunne låne den bort, videreselge den, overføre den til et annet lesebrett fra samme eller en annen leverandør.

For meg er dette temaet knyttet opp mot et annet poeng som i prinsippet er underordnet, men i praksis er mye viktigere: Tilgangen på bøker. Uansett format er altfor få bøker tilgjengelig for lesebrett. Kun de mest innbitte DRM-motstandere vil kjøpe et fritt og åpent lesebrett med 10.000 tilgjengelige titler dersom konkurrenten tilbyr et låst lesebrett med 300.000 tilgjengelige titler.

Det er her Kindle har sin store markedsfordel akkurat nå. Amazon tilbyr mange bøker å velge mellom, og for å lese dem må du ha en Kindle. Mange av oss legger allerede igjen store summer hvert år hos bokgiganten, vi stoler på dem, synes det er enkelt å handle der, og bruker anbefalingene og leseranmeldelsene aktivt for å finne nye bøker å lese. Derfra er det et bittelite skritt til å kjøpe og bruke en Kindle, og et mye større skritt å først finne ut av andre mulige lesebrett man kan kjøpe, hvilke formater de støtter, hvor man kan kjøpe ebøker i disse formatene, og hva slags utvalg av titler som tilbys hos de ulike leverandørene, og deretter kjøpe, laste ned og overføre filene til lesebrettet via USB. Jeg, som teknologiinteressert, litteraturinteressert og svært aktiv nettbruker orker ikke helt å sette i gang med denne utforskningen, ikke når jeg kan få en haug bøker rett i fanget på et sekund, fra en diger bokbase, uansett hvor jeg befinner meg i øyeblikket, for et par tusenlapper pluss en ti-tjue-femti kroner per bok. Og når jeg ikke gidder, hvor mange mindre teknologiinteresserte kommer til å gidde?

Ebøker og lesebrett må bli mye, mye enklere før det vil ta av i markedet. For det norske markedets del er tilgjengeligheten på norske bøker, både nye og gamle, det viktigste. Mange nordmenn leser mye engelske bøker, men de fleste bøker leses på norsk. Og selv de som gjerne leser engelsk, vil gjerne ha tilgang til det som skrives av norske forfattere.

Dernest kommer selve bokkjøpet. Når kunden har vent seg til å sitte på en benk i parken, trykke på noen knapper og få boken sin rett på brettet i løpet av sekunder, vil leverandører som krever at boken må handles på en nettside, lastes ned til PCen, og overføres til lesebrettet via kabel og kanskje til og med spesiell programvare, tape i konkurransen. Dessuten har folk vent seg til at alt er tilgjengelig på ett sted. Jeg vil handle i én butikk som fører et stort utvalg av titlene som finnes på markedet, både norske og engelske. Dersom jeg er misfornøyd med servicen og prisene i denne butikken, vil jeg skifte til en annen butikk. Det er slik dagens nettbokhandler fungerer, de som sender ut papirbøker. Jeg tør spå at markedet for ebøker ikke vil ta av før konkurransen skjer på service og pris på samme måte som i andre markeder.

Vil jeg dermed anbefale folk å vente med å anskaffe seg en Kindle eller et annet lesebrett? Ikke nødvendigvis. De er ikke spesielt dyre, og uendelig praktisk på reise og til å lese på sengen. Formatkrigen er ikke over, men de aktuelle konkurrentene er sterke nok til at formatet ikke kommer til å dø – skulle noen av dem bli faset ut vil det komme tjenester for å omformatere dine gamle ebøker til et av vinnerformatene. Og i alle tilfelle vil du kunne lese de gamle bøkene om igjen på lesebrettet du allerede har, eller på PC-skjermen, selv om du senere anskaffer et annet brett som støtter andre formater.

Hvis du har nytte av et lesebrett i dag og et par tusenlapper å svi av, så slå til nå. Det vil gå minst et par år før detaljene er glattet ut, og i mellomtiden kan man like gjerne kose seg med å lese. Bare tenk på hvor mange gode filmer de gikk glipp av, de som satt på gjerdet og ventet på at VHS-mot-Betamax skulle få en løsning. (Men i motsetning til både Betamax og VHS, tror jeg ikke papirboken kommer til å forsvinne i min levetid)

I denne dunkelt berusede prosessen

mandag, november 16th, 2009

Sist jeg omtalte en bokanmeldelse av Pål Gerhard Olsen, valgte jeg å anonymisere skribenten for å ikke henge ham ut. Men nå har jeg gitt opp. Mange av skriveriene ligger uansett på nett til allmenn forlystelse, og jeg begynner nesten å tro at han er morsom med vilje. Bare hør, fra dagens anmeldelse av Jenny Hvals debut “Perlebryggeriet”:

Som dagene går, oppviser i tillegg Carral en atferd som arter seg som en miming av bryggeriets langsomme metamorfose. I denne dunkelt berusede prosessen der forråtnelse og forfall gir støtet til nye livsformer, oppstår det en gjensidig tiltrekning mellom henne og den androgynt utseende og tenkende og følende Jo. Legger vi så til en mannlig nabo med skrivekløe som tar for seg seksuelt av de to venninnene etter tur, men som i virkeligheten trolig er offer for et grumt renkespill, har vi noen grunntrekk av en bok som fascinerer med finurlig intellektuell tankekraft filtret inn i kjøttfulle skildringer av kroppsfunksjonenes sanselige selvoppgivelse.

Jeg er stum. Mellom fnisingen.

Snart våken igjen

lørdag, november 14th, 2009

Hei, bloggen. Du har vært forsømt i det siste, men nå er det på tide å vekke deg til live igjen. Siden sist har jeg gjort veldig lite. Stort sett sovet. Derfor har jeg ikke blogget om Kindlen jeg har kjøpt og alt som kan sies for og imot en Kindle. Jeg har heller ikke blogget om Datalagringsdirektivet, eller chiliplanten min som har fått flotte røde chilifrukter som smaker kjempesterkt.

Men nå kommer det seg. Den kommende uken er dedikert til å rulle livet mitt i gang igjen. I morgen skal vi bake pepperkaker, og for første gang har jeg laget deigen selv i stedet for å kjøpe den på IKEA. Kanskje jeg klarer en liten time med hagearbeid i løpet av uken, i det minste få rakt bort alt løvet som har samlet seg. Julegaver må jeg også begynne å tenke på. Men en ting av gangen. Bloggen skal i alle fall få litt mer oppmerksomhet nå som hjernen begynner å komme ut av dvalemodus. Håper dere ikke har forlatt oss i mellomtiden, kjære lesere!

Høst ute, høst inne, høst i hjertet, høst i sinnet

torsdag, oktober 1st, 2009

Det skjer lite her på bloggen for tiden. Jeg er sliten for tiden, delvis sykmeldt og mangler den helt store inspirasjonen til skriverier. I mellomtiden anbefaler jeg at du:

Jeg har valgt

mandag, september 14th, 2009

Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.

Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.

Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.

Adjektiv

mandag, september 14th, 2009

Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.

Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:

Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.

Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.

Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.

Det er ikke mulig å vite,  men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.

(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)

Ap? Sp? SV? Venstre? Hjelp!

tirsdag, august 11th, 2009

Det var ikke lett å bestemme seg for 4 år siden. I år er det enda vanskeligere. Ja, jeg snakker om temaet du allerede har rukket å bli lei av å lese om – stortingsvalg 2009.

La oss starte med et realistisk utgangspunkt og eliminere de åpenbart uaktuelle. Småpartiene som ikke er med på noen partioversikter i avisene stryker jeg. Frp, Høyre, Rødt og KrF ryker på henholdsvis ideologisk og livssynsmessig grunnlag. En kjapp telling på fingrene tilsier at vi står igjen med SV, Venstre, Ap og Sp.

Jeg får begynne med å komme ut av skapet. Sist stemte jeg Ap, hovedsakelig av taktiske grunner. Jeg ønsket en rødgrønn regjering, og regnet med at en stemme til Ap var det sikreste bidraget. Og joda, jeg synes det har gått tålelig bra med de rødgrønne, alt sett under ett. Jeg angrer ikke. Men jeg er ikke helt fornøyd heller. Og det er jo derfor vi har valg hvert fjerde år, for å kunne justere litt på kursen underveis.

Først og fremst synes jeg Ap har feilet når det gjelder miljø. Satsing på fornybar energi og holdninger til oljeutvinning i nord. SV og Sp har fått for lite gjennomslag i disse sakene, og jeg er skuffet over Aps egen politikk på området. I tillegg kan jeg ikke leve med Aps ullenhet om Datalagringsdirektivet.

Sp er mer troverdige på miljøfeltet, men jeg har vanskeligere for å få grep om Sp på andre felter.  Sp er anonyme. Sp er det du får ut på valgtestene hvis du velger “Vet ikke” og “Ikke viktig” på alle punkter. Kanskje Senterpartiet egentlig er partiet i mitt hjerte, uten at jeg vet om det ennå?

Hjemmebasen min er SV. Jeg kommer fra den akademiske fløyen av middelklassen, har vokst opp med SV-stemmere på alle kanter og har selv stemt SV tidligere i både lokal- og stortingsvalg. Jeg synes de gjør en forholdsvis god jobb i regjering, men sliter litt med ideologien og en del enkeltsaker. Heldagsskolen er ingen vinnersak for meg – der må jeg si meg enig med Sps Liv Signe Navarsete; Det er et paradoks at SV går inn for kortere arbeidsdag for de voksne samtidig som de vil utvide skolehverdagen for barna. SV står generelt for en større grad av ensretting enn jeg er komfortabel med, og mister av og til enkeltmennesket av syne til fordel for systemet.

Og her kommer Venstre inn. Ideologisk er det antakelig ingen jeg ligger nærmere enn Venstre. Minus Sponheim. Jeg er bergenser, og en stemme fra meg er en stemme til Sponheim. Jeg synes, litt flåsete sagt, at Sponheim er en tulling som gjør mer skade enn gagn for Venstre som parti. Det til side, så er Venstre tydelige på saker som er viktige for meg, som personvern, kunnskap og respekt for forskjeller mellom individer, selv om det av og til kan bli for mye av det gode. Spørsmålet er hvem man egentlig stemmer på hvis man stemmer Venstre. En regjeringskonstellasjon av Høyre, Venstre og KrF, muligens? Eller ingenting, en bortkastet stemme?

Min drømmeregjering består av Venstre og SV, med det beste fra hver. Det er selvfølgelig urealistisk. Jeg ser ikke for meg at Venstre og SV noensinne kommer i regjering sammen. Venstre, Ap og Sp ville også være greit, om ikke Ap blir for sterke. Til tross for dens mangler vil jeg heller ha en fortsatt rødgrønn regjering enn en som innebærer Frp som regjerings- eller støtteparti. Høyre er det vel ingen som tar seriøst for tiden, så de tar jeg ikke med i regnestykket.

Så hva ender jeg opp med? En taktisk stemme til et SV med mer tro på system enn på menneske? En ideologisk stemme til et Venstre med tvilsomme venner? En resignert stemme til et anonymt Sp? Begrunnede innspill tas imot med takk. Jeg er påvirkelig.

FrP – en forfulgt folkerase?

søndag, august 9th, 2009

FrP har en godt innarbeidet ryggmargsrefleks for å tre inn i offerrollen når noen er uenige med dem. Sutreleppen kommer fram, og vedkommende politiker er enten rystet eller dypt sjokkert.

I dag er det FrPs generalsekretær Geir Mo som er på ferde. Komponist Jørund Fluge har nemlig nektet artisten Asgeir Borgemoen å bruke hans låter på et FrP-arrangement. Begrunnelsen er at han ikke ønsker å stille opp for et parti som ønsker å redusere kulturstøtte og gjøre arbeidsvilkårene vanskeligere for ham som komponist.

Noen av oss vil anse dette som et åpent og ærlig politisk standpunkt. Men generalsekretær Geir Mo synes det er det tåpeligste han har hørt, og fortsetter:

Når det gjelder komponisten, foreslår jeg at han sender et forslag til regjeringen om merking av alle FrP-ere, slik at han kan spytte på dem når han ser dem.

Jeg tror faktisk ikke jeg har noen ytterligere kommentar.

Hvordan motiverer man mennesker?

onsdag, juli 29th, 2009

Debatten går høyt på nettet for tiden om Høyres utspill om bruk av belønning i skolen. Jeg har ikke lest alt som er skrevet, men i det jeg har lest har det vært stor grad av synsing og liten grad av empiri.

I utgangspunktet kan forslaget høres bra ut, det. En liten, symbolsk belønning, noe å strekke seg etter. Og forskning viser at dette faktisk fungerer – så lenge belønningen er tilstede. Det pussige er at den samme forskningen viser at når belønningen tas bort, blir motivasjonen lavere enn den er for kontrollgruppen som aldri har mottatt belønning for å utføre gitte oppgaver. En klasse som får tildelt “matteknappen” for å oppnå bestemte ferdigheter vil sannsynligvis jobbe godt og motivert for å oppnå målet, men måneden etter er det klassen som ikke hadde noen “matteknapp” som er mest motivert for å lære matte. Dette er en sammenheng som er veldokumentert i flere studier.

Når vi nå først har forsket så mye på hvordan psykologien rundt motivasjon fungerer i praksis, kan vi spørre oss selv: Er det egentlig hensiktsmessig å skape en generasjon av elever, fremtidige arbeidstakere, som læres opp til å bli avhengig av stadig nye belønninger som i seg selv er irrelevante for oppgaven? Er det kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for å gi elevene motivasjon for selve faget og læringen, fremfor en symbolsk avledningsmanøver?

Selv har jeg både svømmeknappen, gangesertifikatet og symaskinsertifikatet. De fungerte sikkert der og da – jeg lærte å gange – men jeg kan ikke huske at noen av dem ga meg noe særlig motivasjon til å bli enda flinkere å svømme, gange eller sy etter oppnådd belønning. Derimot hadde jeg en liten håndfull opplevelser i klasserommet som klarte å skape nettopp slik indre motivasjon. La meg fortelle om en av dem:

På videregående hadde jeg tysk B-språk. Jeg slet litt med grammatikken, faget var greit nok, men ikke noe jeg tenkte så mye på utover å levere inn de obligatoriske oppgavene og møte opp til prøver med ordbok og penn. Læreren var selv tysk, og abonnerte på et tysk nyhetsmagasin. En dag kom hun bort til meg i klasserommet med en utgave av dette bladet, som hadde en lengre artikkel om et tema læreren visste jeg interesserte meg sterkt for. Jeg leste artikkelen – på tysk – og lærte sikkert litt tysk av det. Men det viktigste var ikke tysken jeg lærte der og da, det var opplevelsen av et språk som faktisk hadde et liv utenfor lærebøkene. Jeg erfarte plutselig at tysk kunne brukes til noe. Klart jeg visste det fra før, sånn rent intellektuelt. Men som skoleelev lever man i en liten boble av skolebøker og læringsmål, og det er ganske fjerntliggende hva det man lærer skal kunne brukes til senere. Det oppdager man først når man kommer ut i arbeidslivet, hvis man ikke er heldig og får en dyktig lærer som ser hvem du er og klarer å vise deg hva denne tysken, norsken eller matten faktisk skal være godt for. Og der ligger motivasjonen. Året etter valgte jeg fordypning i tysk.

Tittelen spør: Hvordan motiverer man mennesker? Spør heller om hvordan man hjelper mennesker å finne fram til sin egen motivasjon.

Vil du lese mer? Stuart Sutherland skriver om temaet i boken Irrationality, som har mange henvisninger til kilder og videre lesning. Psykolog Magne Raundalen er også inne på dette i et debattinnlegg i Dagsavisen.

Feilslutning om kjønnsforskjeller

torsdag, juli 16th, 2009

BT har en sak i dag om systematiske kjønnsforskjeller i hvordan kvinner og menn omtales i Forsvaret. Personen som har gjort undersøkelsen legger vekt på at dette hovedsakelig dreier seg om ubevisste holdninger fra skribentenes side. Sjef for Forsvarets mediesenter, Endre Hjelseth, avviser beskrivelsen med begrunnelsen “I vår redaksjonelle stab er det faktisk bare kvinnelige journalister”.

Det kan virke som Hjelseth innbiller seg at kvinner automatisk er fri for ubevisste, vaneskapte tankemønstre om kjønn og kjønnsforskjeller, kun i kraft av å være kvinner. Det ville være fint å kunne påberope seg, men jeg må skuffe ham med at jeg og mine medsøstre nok er like menneskelig feilbarlige på det feltet som menn er.