Archive for the ‘Tanker’ Category

Siste nytt: Journalister kan ikke statistikk

onsdag, juli 15th, 2009

Dagbladet har i dag en sak om to jenter i samme klasse som har blitt syke. Det er ikke samme sykdom de har fått, den ene har fått lammelser og den andre har ME. Grunnen til at disse historiene kobles sammen er at jentene gikk i samme klasse, og begge fikk MMR-vaksinen en stund før de ble syke.

Siden 1983 har nesten alle norske barn fått MMR-vaksine rundt tolvårsalderen. Vi snakker om barnekull på mellom 55.000 og 60.000 per år. Dersom to av hundretusenvis av barn blir syke når de er tolv-tretten år gamle gir det absolutt ingen grunn til å peke på akkurat denne vaksinen som årsak, selv om hendelsene faller noenlunde sammen i tid.

At de to gikk i samme klasse kan umulig heller ha noe å si. For det første er vaksinen denne klassen har fått akkurat den samme som den vaksinen alle de andre barna har fått.  Dernest er det en statistisk usannsynlighet i seg selv at en hendelse (for eksempel sykdom) fordeler seg helt jevnt utover en tilfeldig valgt parameter (for eksempel geografisk inndelte klasser). Det er altså større sannsynlighet for at man av og til vil se to barn i samme klasse som blir syke, enn at det aldri vil være mer enn ett barn som blir syk i en gitt skoleklasse.

Hva Dagbladet prøver å få fram med denne saken er ikke helt klart. De siterer selv eksperter som har pekt på de samme sammenhengene som jeg oppsummerer over, og som sannsynligvis har gjort det med langt større utførlighet og mer grunnlagsdata enn jeg sitter på. Det er ingen tvil om at vaksiner i enkelte tilfeller kan ha bivirkninger, og det er ikke irrasjonelt å holde en debatt om hvorvidt ulempene ved vaksiner oppveies av fordelene. Det er heller ikke umulig at sykdommen til en eller begge jentene faktisk kan ha sammenheng med vaksinen, selv om det er usannsynlig. Problemet ligger i bruken av korrelasjon til å bevise kausalitet. Det er absolutt, fullstendig meningsløst å bruke dette utvalget av hendelser til å henvise til noen form for sammenheng, og ingressen som henviser til at “To av tolv vaksinerte i samme klasse ble alvorlig syke” er tendensiøs og tatt ut av enhver form for kontekst. Slik fyrer Dagbladet oppunder en konspiratorisk tankegang, godt støttet av advokaten som får lov å få siste ord i saken.

Boksommer

tirsdag, juli 14th, 2009

Det mangler litt på skriveinspirasjonen i sommersløvheten. Til gjengjeld leser jeg desto mer. Følgelig, en liten oppsummering av hva jeg har pløyd gjennom hittil i sommer, og hva jeg kan anbefale av det.

Jan Guillou – Tyvenes marked

Streit skandinavisk politikrim. Slett ikke verst. Anbefales til dager du helst ikke vil bruke hjernen til noe.

Kristine Tofte – Song for Eirabu

Ny norsk fantasy. Du har sikkert lest bokanmeldelse i en avis eller blogg nær deg. Kan helhjertet anbefales. Språket flyter lett og godt, og historien er så velskrevet og fengende at jeg til tider følte jeg leste saga og ikke fantasy. De overnaturlige elementene er elegant flettet inn i handlingen på en måte jeg savner i mye fantasylitteratur. Dersom du ikke har lest noe særlig norrøninspirert litteratur tidligere kan du ha nytte av Bharfots ordliste.

Daniel Tammet – Embracing the Wide Sky

Om du skal lese bare en bok av denne forfatteren, vil jeg heller anbefale hans forrige bok, Born on a Blue Day. Embracing the Wide Sky spinner videre på temaet om hvordan hjernen, og da spesielt den autistiske hjernen, fungerer. Mye er interessant stoff, men bærer til tider for mye preg av at forfatteren ikke er fagperson på feltene han berører. Det er unøyaktigheter, enkelte fakta- og referansefeil, og til tider simplistiske konklusjoner. Jeg er glad i populærvitenskap, og forventer høyere faglig standard enn dette. Men som innledning eller utgangspunkt for videre lesing om temaet fungerer den. Den er språklig velskrevet og ikke direkte misvisende, så lenge du passer på å tenke selv underveis.

Alexander McCall Smith – The No. 1 Ladies’ Detective Agency

Annerledes krim. Settingen er Botswana, stemningen er avslappet og underfundig, og du føler deg nesten tilstede i omgivelsene. Finfin bok for sløve dager.

Garth Nix – Lirael

Garth Nix – Abhorsen

Jeg leste første bok i denne serien, Sabriel, i fjor. Den gang ble jeg ikke helt hekta. Jeg likte historien og plottet, men syntes ikke språket fløt så godt som det burde. Spesielt de magiske elementene ble overdramatisert og fungerte ikke som en integrert del av helheten. Likevel bestemte jeg meg for å kjøpe oppfølgerne, og uten å angre. Språket og historiefortellingen kom seg veldig, selv om det fremdeles er ting som butter innimellom. Og selve historien som fortelles er absolutt lesverdig.

Elizabeth Moon – Speed of Dark

Jeg-personen i denne fremtids-scifien er en autist som fungerer godt i hverdagen takket være omfattende trening som barn og god tilrettelegging i arbeidsmiljøet, der han jobber med mønstergjenkjenning sammen med andre autister. Den gir et fascinerende innblikk i hvordan det kan være å være autist. Forfatteren har selv en autistisk sønn. Men autisme i seg selv er egentlig ikke hovedpoenget i boken. Det dukker nemlig opp en kur som fungerer på voksne autister, som kan gjøre dem “normale”. Boken kretser rundt dette temaet og tanker om hva som gjør en person til akkurat den personen. Kan man endre på hjernen og fremdeles være seg selv? Hvor store endringer må til, man endrer seg jo tross alt hver eneste dag? Og er det egentlig et problem å bli en annen enn den man var før? Det gis ingen konklusjoner, og karakterene i boken gjør ulike valg på ulike grunnlag. Velskrevet, med mye mat for tankene.

Charlaine Harris – Dead until Dark

Dead until Dark faller inn i kategorien humoristisk vampyr-chick-lit. Det finnes overraskende mye av det, jeg har tidligere pløyd meg gjennom store deler av MaryJanice Davidsons Undead-serie. Lettlest, forsåvidt underholdende, men nei, ikke spesielt bra. Les den gjerne om du finner den slengende rundt et sted, men det er ikke nødvendig å gå til innkjøp.

Val McDermid – The Mermaids Singing

Mer krim, eller rettere sagt thriller. Den har alt hva sjangeren krever, og gjør jobben når du er i det humøret.

James M. Cain – The Postman Always Rings Twice

En klassiker. Jeg kjøpte den fordi jeg alltid har lurt på hva tittelen henviser til, men ble ikke noe klokere av å lese boken. Det dukker ikke opp en eneste postmann. Jeg måtte slå opp på Wikipedia for å finne forklaringen. Boken er skrevet i samme knappe stil som finnes hos en del samtidige forfattere. Liker du Hemingway og Steinbeck vil du antakelig sette pris på denne. Jeg gjorde det.

Bootstrapping: Morgenkaffe

onsdag, juli 8th, 2009

Skal vi se, hvordan var nå dette. Logge inn. Lese og svare på mail. Finne havregrynpakke i kontorskuff. Ta med havregryn og kaffekopp til kjøkkenkrok. Sette på vannkokeren med vann til havregrøt. Vaske kaffekopp. Helle havregryn i kaffekopp. Ha kokende vann og varm kaffe. Dette skal da ikke i samme kopp? Her er det noe galt. Hmm. Åja, havregryn i skål. Finne skål. Flytte gryn til skål. Ha i kokende vann. Vaske kaffekopp. Ha i kaffe.

Håper den virker.

This is my brain on coffee

fredag, juni 19th, 2009

Nyansepropaganda

mandag, april 20th, 2009

Ifølge dagens BT klager Frps miljøpolitiske talsmann Ketil Solvik Olsen på Miljøverndepartementets kursopplegg om klima for lærere i ungdomsskolen og videregående. Problemet er visstnok at “opplegget ikke avspeiler nyansene i den vitenskapelige debatten”.

Jeg har ikke lest kursmateriellet (kuriosa: Det har ikke Ketil Solvik Olsen heller!), så jeg skal ikke uttale meg om sannhetsgehalten i denne påstanden. Derimot: Når har undervisningen på lavere utdanning noensinne avspeilet den vitenskapelige debatten?

Da jeg begynte å studere lingvistikk for ti år siden oppdaget jeg fort at det meste som læres bort av grammatikk og språkfaglig kunnskap i skolen var utdatert minst tjue år tidligere. Grunnen virket ganske åpenbar: Det foregår liten eller ingen etterutdanning av lærere som oppdaterer dem om ny kunnskap på fagfeltene de underviser i. Derfor fortsetter de å undervise de gamle teoriene og begrepene de lærte da de gikk på lærerskolen.

Problemet er altså ikke at departementene holder kurs som kanskje ikke inneholder nok forekomster av “kanskje”, “usikkert” og “forbehold”, men at det ikke holdes nok slike kurs, og at lærere ikke får anledning til å ta de kursene som finnes.

Den lykkeligste tiden i ditt liv

torsdag, april 16th, 2009

Dette begynte som et svar til utsagnet “Jeg har aldri hørt om noen som kjeder seg i barselpermisjon” i kommentarene til Frøken Makeløs’ innlegg om disse merkelige menneskene som har barn. Men det ble lenger enn jeg hadde tenkt, så det kommer i form av blogginnlegg i stedet. Det er mer personlig enn det jeg pleier å blogge. Det er litt skummelt å være personlig. Veldig skummelt, faktisk. Men jeg tror kanskje det går bra likevel.

Jeg kjedet vettet av meg i permisjonstiden. Jeg kjente ingen andre som hadde små barn, gikk og drev gatelangs og kafelangs alene hele dagen med vognen og en unge som aldri sov mer enn 20 minutter i strekk på dagtid før noen få dager før pappaen skulle starte sin permisjon. Da gikk hun plutselig over til å sove en time-halvannen i strekk. Jeg fikk aldri sjansen til å tenke en hel tanke, og ble langsomt komplett nedkjørt av manglende konsentrasjon og voksenkontakt. Mitt største lyspunkt i tilværelsen var kontrollen hos helsesøster en gang i måneden. For jeg passet meg vel for å snakke om baby-ting med venner og kjente, jeg ville jo ikke være en sånn mor som ikke kunne snakke om annet enn baby. Derfor snakket jeg sjelden eller aldri med noen om alt det dagene mine besto av og hodet mitt var fullt av.

Da pappaen endelig kom hjem fra jobb om dagene var småen sulten, og lå ved puppen fra seks om ettermiddagen til elleve om kvelden og prøvde desperat å få i seg dråpene etterhvert som de ble produsert. Så det mest stimulerende jeg fikk foretatt meg var å se uendelige mengder Stargate på DVD. Da hun var fire og en halv måned ga jeg med svart samvittighet jamt faen i alle landets helsesøstre og ammehjelper og deres messing om seks måneders fullamming. Da kom grøten fram. Ikke at det hjalp så mye i begynnelsen, for denne grøten skulle jo blandes med morsmelk, som jeg møysommelig pumpet ut og pådro meg en låst skulder i prosessen, som medførte en rekke besøk til lege, kiropraktor og fysioterapeut for å reparere. Små barn skal ikke ha natriumklorid i kosten, men jeg kan ikke garantere for at mengden salte tårer som ble iblandet morsmelken lå innenfor helsemyndighetenes anbefalte grenser.

I ettertid, da jeg fikk mulighet til å trekke pusten og venne meg til å tenke sammenhengende tanker igjen, innså jeg hvor mye denne perioden hadde til felles med en depresjon. Jeg var så ute av stand til å tenke rasjonelt og handlekraftig at jeg aldri klarte å gjøre en skikkelig innsats for å finne noen, hvemsomhelst, å snakke med til daglig. Jeg gjorde noen forsøk, fant en trilleturgruppe, men strandet på at de nesten alltid startet turene sine fra steder man måtte ha bil for å komme til. Jeg har ikke bil. Jeg var på babykino en gang, men det stresset både meg og babyen ut av vårt gode skinn. Jeg fant en åpen barnehage i nærheten, men klarte aldri å ta initiativet til å gå dit. Og jeg er vanligvis en sosial person, og har lett for å komme i kontakt med nye mennesker. Men det ble en ond sirkel – jo mindre voksenkontakt, jo mer lodden ble jeg i hodet.

Det første grepet jeg tok da jeg begynte å komme til overflaten igjen var å søke ny jobb. Før permisjonen hadde jeg jobbet fra hjemmekontor. Punkt nummer en på ToDo-listen min var å enten skaffe meg plass i kontorfellesskap, eller finne meg en annen jobb med kontor i Bergen. Sjefen min ville ikke betale for plass i kontorfellesskap. Dermed ble det jobbskifte, og det er antakelig det smarteste jeg har gjort det siste året. Jeg er et mye mer velfungerende menneske når jeg har noen å snakke med og tekniske problemstillinger å gruble over. Selv om det betyr at jeg er en sånn fæl mor som sender småungene i barnehage. Ja, jeg har dårlig samvittighet for det også, til tross for at snuppa blomstret opp nærmest over natten og trives glugg ihjel i barnehagen sin. Kanskje jeg i stedet skal ha dårlig samvittighet for at jeg er en sånn fæl mor som ikke klarte å stimulere barnet sitt nok slik at det tross alt har det bedre i barnehagen. Jeg var ikke særlig stimulerende på slutten av permisjonstiden. Jeg gikk rundt i halvkoma og så på klokken.

Det neste var beslutningen om å planlegge litt før en eventuell neste permisjon. Nå vet jeg hva jeg går til, hva jeg trenger og hva jeg er nødt til å tvinge meg selv til å gjøre for at det skal fungere. Eller i det minste be noen andre tvinge meg til å gjøre. Det går for eksempel an å la være å bry seg om alle advarslene om at hvis man gir ungen flaske, vil det kanskje aldri akseptere pupp igjen. Hvis det skulle skje, så er det upraktisk. Men ikke på langt nær så upraktisk som å være mentalt nedkjørt i et halvt år fordi man aldri får være bare seg selv en gang iblant. Og det kan være at barnet statistisk sett vil score noen tiendedels poeng lavere på en fremtidig intelligenstest hvis det får litt erstatning i tillegg til morsmelk, selv om mye forskning gjenstår på det feltet. Og ja, melkeproduksjonen vil nok ikke øke like mye hvis man bruker erstatning som tillegg. Men når den ikke økte nok av fem timers amming så godt som i strekk hver kveld i halvannen måned, så gjør den det kanskje aldri. Økedøgn, my ass.

Jeg vet jo at jeg hadde mange fine dager og øyeblikk innimellom. Men alt ble liksom overskygget av denne skyen av frustrasjoner,  over å aldri strekke til overfor kravene og forventningene jeg opplevde at samfunnet hadde til meg, og først og fremst over å aldri være helt tilstede i mitt eget liv. I hukommelsen framstår hele denne perioden som en glassklokke fylt av ensomhet og tårer. Og i glassklokken var bare jeg. Jeg kan knapt huske hvordan det var å være mor i denne tiden, hvordan barnet mitt var annet enn som en varm klump som alltid var tilstede et sted i nærheten av glassklokken. Mestringsstrategien min var å bite tennene sammen og vente til det gikk over. Trøsten var at det gjorde det, til slutt, da permisjonen var over.

Men jeg tror ikke jeg er en så verst mor likevel. Egentlig.

Fritt ord, neivel.

torsdag, april 16th, 2009

Jeg kommer neppe utenom en kort kommentar til Årets Fritt Ord-pris, til tross for at tanken gjør meg litt motløs. Jeg har tidligere brukt mye energi på å debattere mot og med Nina Karin Monsen, både her på bloggen og i debattinnlegg i BT. For få måneder siden hadde vi en utveksling av debattinnlegg angående den nye ekteskapsloven. Det var en selsom opplevelse. Ikke fordi jeg ikke kan respektere hennes synspunkter og motstand mot loven, men på grunn av måten hun oppfører seg på som debattant. Martin Grüner Larsen formulerte det presist og fint tidligere i dag: “hun er uerrettelig, irrasjonell, elendig til å argumentere, full av faktafeil og logiske kortslutninger, med argumentative blindflekker man kan kjøre tung trafikk igjennom”. Fritt Ord kaller henne gjennomreflektert.

Jeg setter pris på en god debatt, ikke minst med folk som har radikalt forskjellige synspunkter fra mine. Og jeg har debattert mye i mitt liv. Det er derfor jeg finner det så overraskende at en person som har filosofi og diskusjon som yrke, ikke er mer etterrettelig å debattere med. Hun bruker hersketeknikker flittig, og går ikke av veien for å plukke ut den minste lille uviktige bagatell i et innlegg, og hakke videre på dette mens hun blatant ignorerer alle velfunderte argumenter mot sin sak. Ja, faktisk anser hun slike argumenter og motinnlegg som angrep på seg selv.

Årets Fritt Ord-pris går altså til en person som anser uenige stemmer i en åpen og velredigert avisdebatt som angrep framfor diskurs. Det kan se ut til at Fritt Ord har sett seg blinde på å finne en kontroversiell (eller i stiftelsens egne ord, uredd) kandidat, og glemt å vurdere om vinneren faktisk bidrar til en bedre debatt. Forutsatt, selvsagt, at Fritt Ord mener at en offentlig debatt styrkes ved egenskaper som etterrettelighet, fravær av forsøk på hersketeknikker og faktisk debatt og argumentasjon, i stedet for forsøk på å slå motstanderne i hodet med vekselvis hammer og grøt. Fritt Ord-prisen skal stimulere den levende debatt, men den måten Nina Karin Monsen debatterer på gjør alt annet enn å fremme levende debatt. Hos meg har den ikke fremmet annet enn motløshet og en innsikt om at uansett hva jeg eller andre kommer med, vil ingenting av det vi sier nå fram. Det er som å debattere med en steintavle med innrissede bud fra oven. Levende? Nei. Stimulerende? Absolutt ikke.

Få har vel inntrykk av at Nina Karin Monsen har problemer med ytringsfriheten. Hun har gitt ut en rekke bøker på et større forlag, og kommer stadig på trykk med kronikker og debattinnlegg i store aviser. Problemet er ikke at hun ikke får ytre seg. Hun ytrer seg langt mer og oftere i media enn de homofile parene hun så ugjerne vil komme under felles lovverk med. I den grad hun fremmer ytringsfriheten, er det ved å provosere menneskegruppene hun regner som mindreverdige til å komme med motytringer, men i praksis skjer lite annet enn at de fleste av dem skremmes fra å i det hele tatt delta i diskursen.

Gi Fritt Ord-prisen til nesten hvem som helst, bare ikke henne. Gi den til Steinar Lem, som argumenterer for  hvorfor norsk kultur er truet av muslimer. Jeg er komplett uenig med ham, men jeg kan respektere ham. Han grunngir, han presenterer argumenter, han trekker konklusjoner som følger av de premissene han klart og tydelig framsetter. Der har du et godt bidrag til en levende debatt, på tvers av alt det oppharkede grumset som finnes i denne sektoren av samfunnsdebatten.

Ada og Helen

tirsdag, mars 24th, 2009

I dag er det Ada Lovelace Day. Hvis du allerede har lest noen blogger i dag er sjansene store for at du har snublet over navnet. Ada var en av verdens første programmerere, og har blitt et ikon for kvinner i IT-industrien. I dag skriver bloggere over hele verden om kvinner som er rollemodeller innenfor teknologi.

Selv har jeg “holdt på med data” nesten så lenge jeg kan huske. Som mange andre kvinner som i dag jobber i IT-industrien hadde jeg en far som var interessert i datamaskiner og holdt meg jevnt forsynt med avdankede PCer etterhvert som han oppgraderte selv. Jeg trådte mine første programmeringsskritt i BASIC på slutten av åttitallet, og fikk lydkort til konfirmasjonen. Nå nærmer jeg meg faretruende de 30, og har fremdeles PCen og andre dingser som mine venner og leketøy. Kvinner og data er ikke lenger en like sær kombinasjon, og det er få som synes det er nytt og spennende med kvinner eller jenter som spiller WoW eller reparerer PCer. Det er likevel en tendens til at de aller tyngste jobbene, teknologisk sett, fortsatt besittes av menn. Det er langt mellom kvinnelige programmerere – på de arbeidsplassene jeg har vært så langt har det kanskje vært en kvinnelig programmerer per 30-50 mannlige. Hvorfor det?

Vel, nok om det. Dagens helt er Helen, Sweetheart of the Internet. I 2000 kom det ut en tegneserie om Helen, en uhelbredelig geek og techie som innimellom hacking av det meste som har kretskort og avstraffelser av håpløse marketingfolk også funderer litt på dette med kvinnelighet. Jeg lar stripene snakke for seg selv. Boken er forresten fremdeles å få fatt i.

Klikk på bildene for å se dem i riktig størrelse.

Ever done any modeling? UnfeminineUnrealistic

Jeg hater glass

mandag, mars 9th, 2009

“Utstrakt bruk av glass gjør at byggene pynter opp i gaten”, hevdet BT om de nye kontorbyggene i en av Bergens mindre pene gater for noen dager siden. Det er Kanalveien det er snakk om. Til de nye glassbyggenes forsvar kan man si at de i alle fall ikke er så mye verre enn det meste annet som står i denne gaten. Men det er også det peneste man kan si om dem.

Glass har vært den hippeste tingen i arkitekturkretser de siste ti årene eller så. Jo mer speilglass, jo bedre. Helst skal fasaden bestå av kun glass. Nå klarer jeg ikke å sitte inne med det lenger: Glassfasader er STYGGE! De eier ikke karakter, er fullstendig uinteressante, og dominerer omgivelsene i stedet for å gli inn i en helhet. Glassfasadene er fjortisene med lipgloss som underholder hele bussen med høylytte fortellinger om hvem som rotet med hvem på festen i går. De finnes ikke miljøvennlige, og krever masse oppvarming når det er kaldt og nedkjøling når det er varmt.

Kjære framtidens arkitekter og byggherrer, motta min bønn: Finn på noe bedre enn glassfasader. Snart! Og kjære framtidens byantikvarer: Glassbyggene er ikke verneverdige. Ikke nå, og ikke om hundre år, om noen av dem mot formodning skulle vare så lenge. La dem forfalle, riv røkla og bygg noe fint på ruinene.

Ut-av-skapet-opplevelse: Jeg, en synestetiker

søndag, februar 8th, 2009

Jeg var sju og et halvt år da jeg fikk briller første gang. Jeg hadde aldri klaget på synet, jeg trodde jo det skulle være sånn. Det viste seg at jeg hadde minus en hel del i brillestyrke – nøyaktig hvor mye har jeg glemt, siden synet har forverret seg mange ganger siden den gang, men det var i alle fall mer enn minus fire.

De nye brillene førte til en rekke oppdagelser. Jeg oppdaget for eksempel at trær har individuelle blader, at trehus består av planker, og at noen hadde vært lur nok til å skrive foran på bussene hvor bussen skulle til. Dette var ikke mangler jeg hadde savnet før, jeg var jo vant til at det jeg så, var slik verden så ut.

På samme måte har jeg aldri tenkt over at jeg kan ha synesteti. Jeg har lest om synesteti før og vært fascinert av fenomenet – tenk, tall med farger! Men mine tall har alltid vært fargeløse. Derimot har jeg et litt spesielt forhold til enkelte andre abstrakte systemer, spesielt formallogikk og datasystemer. For meg består et datasystem av komponenter av ulik fasong og utstrekning, plassert romlig i forhold til hverandre. En kan være avlang og sentralt plassert et lite stykke borte fra meg, en annen komponent i systemet er liten, kubisk og plassert like ved meg nede i venstre hjørne. Komponenter som virker som de skal framstår som annerledes enn komponenter med kjente feil. Ingenting har farger, og jeg kan ikke skifte kameravinkel. Rommet befinner seg alltid foran meg innenfor det som er mitt synsfelt, alltid sett fra samme vinkel. Det å lære et nytt datasystem består i å finne ut hvordan hver komponent ser ut og hvor den skal være. Jo mer kjent jeg blir med en enkelt komponent, jo mer detaljert og definert blir den.

Det har ikke slått meg før ganske nylig at det er noe spesielt ved dette. Jeg har egentlig ikke tenkt over det i det hele tatt. Det er bare sånn. Tenker ikke alle sånn? Men det gjør de visst ikke. For folk flest er visst datasystemer like flate som tall er for meg. Så jeg begynte å lese litt om fenomenet, og fant ut at synestesi dekker enhver sammenblanding mellom to eller flere sanser og persepsjoner. Den klart vanligste handler om tall, bokstaver og farger, men det er heller ikke uvanlig å se tall plassert romlig. Og det viktigste, det trenger ikke dreie seg om tall.

Det er vanskelig å plassere seg selv i andre menneskers hjerne. Når jeg har lest om synestesi tidligere har jeg instinktivt klart å visualisere plasseringen av tallene i rommet selv om jeg ikke vanligvis tenker på dem slik, men jeg har ikke helt klart å se for meg hvordan det skulle være å tenke på et tall som “rødt”. Akkurat like vanskelig er det å skulle tenke seg en måte å tenke på datasystemer på som ikke plasserer dem i rommet foran meg. Hvordan ser dine datasystemer ut?