Den minste på to måneder er urolig i kveld. Jeg ligger alene i mørket og prøver å roe henne for kvelden. Det går en halvtime, en time, halvannen time. Når hun endelig finner roen og sovner for kvelden har tankene forlengst begynt å kverne på gamle sår som ikke helt er grodd, og jeg får ikke sove, til tross for at jeg må opp igjen om ikke så mange timer.
Bloggen ligger brakk, akkurat som hjernen min. De få timene med fritid jeg har på formiddagen er ikke fritid nok til å koble inn tankene, for jeg vet at den lille som sover kan våkne når som helst og avbryte. Best å la være å tenke for mye. Det blir bare frustrasjon, en stresset følelse av å aldri få fullført noe, av å måtte skynde seg videre, dag og natt.
Den eldste våkner og gråter i halvsøvne, hun er tørst og finner ikke koppen sin. Opp og trøste, finne koppen. Hun roer seg fort og tankene kan fortsette å kverne. Pleddet over skuldrene dekker ikke tærne, de begynner å bli kalde. Noen netter er sånn.
Jeg kjenner meg igjen, veldig, og kjenner det stikker i alt som heter hjerterot og iler i alle gamle tankerester fra den tiden jeg hadde når minstepoden var så gammel. Sitter fremdeles med den samme frustrasjonen over aldri å få fullført noe, og skynde-seg-følelsen er der alltid; men nå, 1 og 1/2 år senere og større barn (!) slipper den uforskammet selvstendige frøkenen hånden og stikker avgårde for å krangle om leker med storebroren. O grusomme søskenlykke. Også er barnehageplassen innenfor rekkevidde etter måneder med dagmamma (som frøknen også vokste flere meter på.)
Bestill fri, løp på biblioteket og la hjernen bade seg i en bok!
Det er på nippet jeg tilbyr barnevakt! 😀
*stor virtuell klem* Hang in there!
.-= Siste bloggpost fra Eirin: Ligning med flere ukjente =-.
Utrolig hvor likt man har det, som foreldre til en liten som ikke bare sover og spiser, som så mange skryter om at barna deres gjør. Jeg har ennå ikke sett en slik en selv, så jeg velger å tro at det er snakk om en mytisk skapning som skal gi håp til foreldre med søvnmangel og frustrasjonsnivå som er på tur å bikke over.
Vi fant også at det beste var å ikke tenke så mye, og la være å gjøre ting som kanskje på kort sikt ville vært godt å gjøre, men som bare kom til å ende med skuffelse og frustrasjon når den lille vakre gråtebylten våknet igjen etter 10 minutter med ro.
Lykke til!
Forresten, jeg leste denne bloggposten mange ganger, ikke bare fordi jeg kjente meg så godt igjen men også fordi den var så velskrevet. Håper du etterhvert får tid til å skrive mer 🙂
.-= Siste bloggpost fra Eirik: Social media and parasocial relationships =-.
Takk, begge to 🙂 Vi er forsåvidt heldige og har god tilgang på barnevakter om vi ønsker det, men det er ikke så lett så lenge puppen er det eneste som gjelder. Om et halvt års tid blir det bedre 🙂
Det er helt sant, at det blir bedre om et halvt års tid. For meg var det langt lettere med spedbarnsslitet denne gangen når de to eldste så tydelig har vokst så fort. Allerede når de er et halvår er det mye lettere. Og to-åringer, ja, det er ikke så veldig mye nattevåking lenger. Fjorten år blir de også på et blunk, og da er det helt andre bekymringer som venter. Komplisert det også men beintrøtt som med en to-måneders baby blir man i hvert fall ikke.