Jeg prøver å holde lingvistikken ved like ved å lese litt fag fra tid til annen. Det blir nok helst av det populærvitenskapelige slaget, nå sist Ola Wikanders “De indoeuropeiske språkenes historie – Et tre med mange grener”. Boken har fått gode kritikker, og jeg plukket den opp på bakgrunn av anmeldelsen i Bergens Tidende. Jeg lot meg dessverre ikke imponere like mye, uten at bildet er helsvart.
Med min lingvistbakgrunn var fagstoffet i boken uproblematisk. Likevel synes jeg at flere av kapitlene er for heseblesende lagt opp, spesielt de som handler om grammatikk. Det lesses på med eksempler, og forfatteren kunne med fordel stoppet opp og dvelt ved ett eller to eksempler, og heller kuttet ut en del av oppramsingen.
Språket er heller ikke helt flytende og bærer preg av gjentakelser, spesielt av begrepet “i grunnen”. Noe av haltingen kan naturligvis skyldes oversettelsen. Oversetterens valg om å fornorske alle eksempler som opprinnelig henviser til svensk skurrer også litt for meg. Boken er likevel ikke tunglest.
Forfatteren forklarer godt om lydlover og bruken av dem. Kapittelet om hvordan deler av kulturen og miljøet kan rekonstrueres ut fra vokabularet som finnes er fascinerende lesning. Mot slutten blir boken tidvis morsom (Visste du at indoeuropeiske kuer sier Gwooou?), og det virker som både språk og penn glir glattere i de siste kapitlene. Fagfeltets utvikling er godt beskrevet, og konkurrerende teorier presenteres med sine for- og motargumenter.
Det største aberet med boken er at den er repetitiv, spesielt der forfatterens kjepphester kommer inn i bildet. Det er fornuftige kjepphester, men de har fått altfor stor plass. Dette gjelder særlig poenget om at man ikke kan sette likhetstegn mellom språk og rase, eller språk og kultur. Dette gjentas til det kjedsommelige i ulike innpakninger, og man kan ane at fagfeltet har måttet forsvare seg mot koblinger mot nazistenes teorier om den ariske rase litt for ofte. I tillegg kommer stadige gjentakelser av poenget om at rekonstruksjon i sin natur er usikkert siden vi ikke har noen kilder, og at resultatene nok vil framstå som haltende for en “innfødt protoindoeuropeer”. Neste avsnitt fortsetter like fullt med “Det er åpenbart at …” Boken gir likevel en svært nøktern framstilling av fagfeltet, og lover neppe noe faget ikke kan holde.
Jeg vil anbefale denne boken dersom du er en av dem som får en varm og lodden følelse av ord som “ergativ” og “laryngal”, eller hvis du bare er interessert i å lære litt om diakron lingvistikk. Det finnes ikke mye populærvitenskapelig litteratur på norsk om dette emnet, og en del av det som har vært skrevet på andre språk er hoppende ukorrekt etter dagens vitenskapelige standarder. Forkurs i fonetikk og lingvistikk er ikke påkrevet, men vil sikkert hjelpe deg på vei i lesingen.