Dagens værmelding:
Tilbake til normalen
18. mars 2010Fotballklubber og andre bedrifter
3. mars 2010En merkedag – om jeg ikke tar feil blir dette mitt første innlegg om sport. Om Brann, til og med. Egentlig er det vel om bedriftsledelse, men pytt.
Avislesende mennesker i Bergen har hatt vanskelig for å unngå å få med seg at Brann gikk med heidundrende underskudd i fjor, og at styret nylig fikk en skyllebøtte av sin største sponsor for manglende økonomikontroll. I dag forsvarer nestformann Harald Andersen styret i et debattinnlegg i BT:
I ettertid ser styret i SKB at meget burde ha vært gjort annerledes, signaler som kom fra verden der ute burde ha fått konsekvenser for klubbens drift. Imidlertid er ikke en fotballklubb som en vanlig bedrift. For det første har spillere kontrakter med en varighet på flere år, dem er det meget vanskelig å gjøre noe med om spillerne ikke selv ønsker det. Så kan man spørre seg om ikke kontraktene er for gode, svaret er enkelt: Om man ikke hadde gitt kontrakten, så hadde ikke spilleren kommet til klubben.
Dette er altså eksemplene på hvordan en fotballklubb skiller seg fra en vanlig bedrift, som skal forklare hvorfor man plutselig kan ende opp med et latterlig stort underskudd som man ikke så komme midt i året.
Det pussige er at de fleste såkalt vanlige bedrifter jeg kjenner til har kontrakter med sine ansatte med ubegrenset varighet (fram til pensjonsalder, i alle fall), og det er ikke nødvendigvis så lett å si dem opp. Jeg er også ganske sikker på at vanlige bedrifter sitter med akkurat det samme dilemmaet når det gjelder lønn og andre betingelser i kontrakten – er ikke kontrakten god nok, så tar ikke jobbsøkeren jobben.
Forskjellen ser ut til å være at der vanlige bedrifter ansetter de beste folkene de har råd til, og gjør det beste ut av det, har mange fotballklubber en mer optimistisk innstilling – de ansetter de beste folkene de kan få tak i, selv om de ikke har råd til dem, lover dem penger de ikke har, og håper det kommer til å gå bra likevel. Jeg har forståelse for at enkelte kan bli litt ubehøvlet i møte med den formen for økonomistyring.
Programvare fra det ytre rom
3. desember 2009For tiden jobber jeg med noe programvare som skal integrere med et annet firma sin programvare. Disse folkene har vært i bransjen siden tidlig steinalder (i alle fall regnet i data-år), brukes i et nisjemarked og er på ingen måte bundet av konvensjoner diktert av Windows, Apple eller andre trendsettere på brukergrensesnittfronten. Programvaren fungerer sannsynligvis aldeles utmerket for målgruppen. Men for oss andre som blir kastet ut i den kan det vanskelig beskrives som noe annet enn programvare fra det ytre rom.
La meg illustrere:
Dette er det første du ser når du starter konfigurasjonsverktøyet. Jeg må innrømme at jeg blir litt nervøs når jeg ser slike innstillinger prominent plassert. Men greit nok. Forståelige innstillinger, om ikke akkurat tillitvekkende.
Dette, derimot:
Thunk. THUNK?
For det første: Hva er en thunk?
Okei, en thunk er en frame. Det står jo der. Man kan selvsagt lure litt på hvorfor de ikke bare spør hvor mange frames som skal lagres, om det nå er slik at det er et en-til-en-forhold mellom dem.
For det andre: Hva er en frame?
En frame er et enkeltbilde i et videoklipp. Hvis man bruker et progressivt videoformat, altså et som lagrer hele bilder. Men de fleste brukere av denne programvaren bruker ikke hovedsakelig progressive videoformater, men linjeflettede (interlaced, på utenlandsk). Linjeflettet film har ikke frames, men fields, som hver består av halvparten av informasjonen i en frame. To fields tilsvarer en frame i skjermdekning, men ikke på tidslinjen. Er en thunk ett field, eller to fields? Tja, hvem vet?
For det tredje: Hvor mye diskplass bruker en frame?
Hvor stor er en fisk? Er det for eksempel en fisk i PAL-format, eller en stor og feit HD-fisk? Og hvis jeg vil la programmet bruke for eksempel 20GB av diskplassen min, hvor mange fisker må jeg stille på linje for å fylle opp plassen?
Vi avslutter med en liten hilsen fra utviklerne:
Vinner av Bjørn Sundquist-konkurransen
30. november 2009Som eneveldig hersker på bloggen erklærer jeg følgende vinner av Bjørn Sundquist-konkurransen:
Tom Ivar, med kandidaten Kirjan Waage, Sundquist-tall: 5
Hvorfor? Uendelig er nemlig ikke et tall. Utfordringen var å finne det lengste forbindelsesrekken. Der ingen forbindelse eksisterer, kan man heller ikke tallfeste avstanden mellom to punkter. De som gjerne vil fundere litt mer på konseptet uendelighet, kan kose seg med min gamle bloggpost fra 2004 om tellbar uendelighet.
Oppdatering: Den heldige vinner kan nå sette seg godt til rette foran postkassen og vente på sitt årsabonnement på Make:.
Ramsløkkylling med couscous
24. november 2009Denne middagen er klar på et kvarter.
Lag couscous med chili og hvitløk etter oppskriften fra futtpølsemiddagen og la den svelle mens resten av maten gjøres klar.
Del kyllingfilet i biter og ha dem i en skål. Vend kyllingbitene i en spiseskje ramsløkpuré og litt nykvernet pepper. Skjær en løk i skiver og surr dem i stekepannen på middels varme til løken er myk, men ikke brun. Skru opp varmen litt, og ha i kyllingbitene. Stek til kyllingen er gjennomstekt. Ha couscousen i stekepannen sammen med løken og kyllingen, bland godt, og server.
Muffins med bacon og lønnesirup
22. november 2009Via baconforumet på Underskog kom jeg over en amerikansk oppskrift på bacon- og lønnesirupmuffins. To gode ting puttet oppi en tredje god ting kan jo ikke bli feil, så oppskriften ble testet som lørdagsfrokost. Her er den tilpasset norske mål:
- 4,7 dl hvetemel
- 3 ts bakepulver
- 1 egg
- 1,2 dl melk
- 1,2 dl nøytral matolje (f.eks rapsolje)
- 1,5 dl lønnesirup (100%)
- 250 gram bacon
Sett ovnen på 200 grader. Skjær baconet i små terninger og stek det godt. Bland bakepulveret og melet i et litermål. Visp sammen alt det våte i en bakebolle. Rør melet i det våte, bland inn baconet, og fordel i 12 muffinsformer. Stek i ovnen i 25 minutter.
Smaken er, ikke overraskende, til forveksling lik pannekaker med bacon og lønnesirup. Fordelen er at muffins er langt mindre klissete, langt mer portable, og holder seg bedre i kjøleskap til dagen etter. Rester kan varmes i mikroen og smaker nesten som nylaget.


