I denne dunkelt berusede prosessen

16. november 2009

Sist jeg omtalte en bokanmeldelse av Pål Gerhard Olsen, valgte jeg å anonymisere skribenten for å ikke henge ham ut. Men nå har jeg gitt opp. Mange av skriveriene ligger uansett på nett til allmenn forlystelse, og jeg begynner nesten å tro at han er morsom med vilje. Bare hør, fra dagens anmeldelse av Jenny Hvals debut “Perlebryggeriet”:

Som dagene går, oppviser i tillegg Carral en atferd som arter seg som en miming av bryggeriets langsomme metamorfose. I denne dunkelt berusede prosessen der forråtnelse og forfall gir støtet til nye livsformer, oppstår det en gjensidig tiltrekning mellom henne og den androgynt utseende og tenkende og følende Jo. Legger vi så til en mannlig nabo med skrivekløe som tar for seg seksuelt av de to venninnene etter tur, men som i virkeligheten trolig er offer for et grumt renkespill, har vi noen grunntrekk av en bok som fascinerer med finurlig intellektuell tankekraft filtret inn i kjøttfulle skildringer av kroppsfunksjonenes sanselige selvoppgivelse.

Jeg er stum. Mellom fnisingen.

Bokstavelig talt

15. november 2009

Internett har brakt remiks-kulturen til nye høyder. At en kunstner lager sin egen vri på en annen kunstners verk er ikke noe nytt, men i løpet av noen ganske få år, etter at nedlasting av lyd og video ble tilgjengelig og realistisk for hvem som helst, blir de nye variantene spredd i rekordfart. Dette fører av og til til bølger der en bestemt form for remiks blir en egen sjanger. Den mest kjente slike sjangeren er naturligvis lolcats. Konseptet er enkelt og tilgjengelig uten særlig kunnskaper om verken teknologi eller kunst. Hvem som helst kan finne et kattebilde, legge på en tekst med lolcat-kompatibel grammatikk og rettskrivning, og være en del av den kreative bølgen.
funny pictures of cats with captions

En mer avansert variant finner du i “literal videos”, eller bokstavelige videoer. Som regel er det musikkvideoer som får gjennomgå, og konseptet er å ta en original musikkvideo og legge på nytt lydspor og (ofte) undertekster. Synes du av og til innholdet i musikkvideoer blir litt fjerne fra hva sangen egentlig handler om? Ikke når den gjøres bokstavelig. I denne sjangeren får du høre nøyaktig hva som skjer på skjermen. Ta for eksempel denne varianten av Billy Idol – White Wedding:

En annen klassiker er A-ha – Take on me, som du må til Youtube for å se. Og har du fått med deg ninjaene i Bonnie Tylers Total Eclipse of the Heart?

Langt fra alle bokstavelige versjoner er særlig gode, ettersom de ikke bare krever en god ide og tekst, men også noen som kan synge, og helst synge så likt originalvokalisten som mulig. De beste bokstavelige versjonene er der det tar litt tid før du innser at det ikke er originalen.

Snart våken igjen

14. november 2009

Hei, bloggen. Du har vært forsømt i det siste, men nå er det på tide å vekke deg til live igjen. Siden sist har jeg gjort veldig lite. Stort sett sovet. Derfor har jeg ikke blogget om Kindlen jeg har kjøpt og alt som kan sies for og imot en Kindle. Jeg har heller ikke blogget om Datalagringsdirektivet, eller chiliplanten min som har fått flotte røde chilifrukter som smaker kjempesterkt.

Men nå kommer det seg. Den kommende uken er dedikert til å rulle livet mitt i gang igjen. I morgen skal vi bake pepperkaker, og for første gang har jeg laget deigen selv i stedet for å kjøpe den på IKEA. Kanskje jeg klarer en liten time med hagearbeid i løpet av uken, i det minste få rakt bort alt løvet som har samlet seg. Julegaver må jeg også begynne å tenke på. Men en ting av gangen. Bloggen skal i alle fall få litt mer oppmerksomhet nå som hjernen begynner å komme ut av dvalemodus. Håper dere ikke har forlatt oss i mellomtiden, kjære lesere!

Høst ute, høst inne, høst i hjertet, høst i sinnet

1. oktober 2009

Det skjer lite her på bloggen for tiden. Jeg er sliten for tiden, delvis sykmeldt og mangler den helt store inspirasjonen til skriverier. I mellomtiden anbefaler jeg at du:

Fra barn og fulle folk…

25. september 2009

Toåringen dypt opptatt av duplo-klosser, mens mammaen prøver å forhøre seg om hva hun har gjort i barnehagen i dag:

  • Meg: Hva fikk dere å spise i barnehagen i dag?
  • Snuppa: Mhm
  • Meg: Tomatsuppe?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*
  • Meg: Med makaroni?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*
  • Meg: Og flodhestbiter?
  • Snuppa: *nikker samtykkende*

Morgenkaffe

18. september 2009

Jeg har valgt

14. september 2009

Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.

Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.

Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.

Adjektiv

14. september 2009

Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.

Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:

Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.

Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.

Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.

Det er ikke mulig å vite,  men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.

(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)

Flaks og uflaks: Et regnskap

10. september 2009

Uflaks: Det er ikke helg

Flaks: Vekkeklokken ringer til rett tid

Uflaks: Finner ikke hårstrikken fra i går.

Uflaks: Finner ingen annen hårstrikk heller.

Flaks: Finner et hårbånd som delvis modererer problemet.

Flaks: Kommer oss avgårde til barnehagen i noenlunde rett tid.

Uflaks: Punkterer idet vi ankommer barnehagen.

Flaks: At punkteringen ikke skjedde tidligere, så jeg i alle fall får levert uten videre problemer.

Uflaks: Barnehagen ligger på stedet som er lengst mulig unna a) hjem og b) jobb/sykkelbutikk.

Uflaks: Det er fåfengt å skulle prøve å få med sykkel på buss i rushtiden.

Uflaks: Må trille sykkelen hjem.

Uflaks: Bestemte meg for gummistøvler selv om det var fint vær, fordi det var meldt regn til jeg skulle sykle hjem igjen. Gummistøvler er vonde å gå langt i.

Flaks: Det kommer en buss akkurat idet jeg triller forbi busstoppet nærmest hjemme. Jeg låser sykkelen fast i busstopp-skiltet i stedet for å gå helt hjem med den.

Uflaks: Bussen er smekkfull.

Flaks: Klarer såvidt å skvise meg inn på bussen.

Uflaks: Bussen har sauna-aktige kvaliteter. Blir svett og klam.

Flaks: Kjøper sjokoladecookie på Deli de Luca på vei fra bussen til jobb, fordi det er så synd på meg.

Flaks: Tok med aeropressen på jobb.

Flaks: Finner hårstrikk i kontorskuffen.

Uflaks: Må sitte lenger på jobb i dag fordi jeg kom seint.

Flaks: Er faktisk bare en drøy halvtime forsinket.

En marginal overvekt av uflaks, altså. Men det er mulig aeropressen og sjokoladecookien samlet vil utgjøre en dobbeltstemme. Så da er vi i null.

“Ikke et sikkerhetsproblem” – Ikke bra nok

1. september 2009

Politiets nye nettsider får hard medfart i dag. Dagbladet formidler mange gode poenger fra flere eksperter, og VG påpeker at sidene er et eneste stort sikkerhetshull. Man skulle tro at sikkerhet var et viktig kriterium for utvikling av nettsidene til en av de samfunnsinstitusjonene som er aller mest avhengig av etterrettelighet og folkets tillit. I stedet ser det ut til at politiet og deres konsulenter mangler enhver forståelse for grunnleggende IT-sikkerhet. De har slengt hele nettstedet på https – antakelig i den tro at det øker sikkerheten – men ligger (eller lå, det ser ut til at noen har vært ute og plugget hull nå) fullstendig åpne for kryss-side-skripting.

Selv når feilene blir påpekt forstår de ikke alvoret i saken. Prosjektleder Tore Engen uttaler til VG at det “ikke er et sikkerhetsproblem” at Politiets nettadresse kan benyttes til videresending til andre nettsider. Dette til tross for at dette åpner for at hvem som helst kan lure brukere til å sende informasjon ment for politiet til en helt annen mottaker – for eksempel anmeldelser og sensitive henvendelser. I tillegg kan hvem som helst legge ut informasjon som ser ut til å være gitt av politiet, noe Nettavisens skjermbilde fra politi.no demonstrerer på humoristisk vis.

At disse feilene finnes er i utgangspunktet ille nok. Men at prosjektets leder står og sier at disse gapende sikkerhetshullene er bagatellmessige og antyder at de vil bli fikset mest for å slippe at folk maser om det, er urovekkende.

Når det gjelder prisen, som mange har harselert over, er han like avfeiende. “De fleste tenker på nettside for en liten bedrift på ti personer. Der kan man slippe unna med 500 000 kroner i utviklingskostnader.” sier han til Dagbladet. Dersom Engen kjente fagområdet så godt som han burde ville han vite at ingen bedrift med ti personer bruker en halv million på nettsidene sine. De fleste bedrifter på denne størrelsen ligger nærmere fem tusen kroner, bedrifter med sterkt informeringsbehov og svært interaktive nettsteder kommer kanskje opp i femti tusen, altså en tiendedel av den “fillesummen” som nevnes.

De fleste med kompetanse på området forstår at et nettsted med slike dimensjoner og (forhåpentligvis) utbyggingsmuligheter som Politiets er ikke kan utvikles på en måned av en fjortis som sveiver noe sammen av Wordpress og noen tilfeldige plugins, og heller ikke kan kjøre på en server satt sammen av brukte deler plassert i en kjeller et sted. Men derfra til 25,6 millioner er det et langt steg. Med bedre prosjektplanlegging burde disse kostnadene kunne vært redusert en hel del.

Når det er sagt, fortjener de litt ros også. Noe av kritikken har gått på at sidene framstår som om de var laget for ti år siden. Jeg mener det enkle designet er et godt utgangspunkt. Det er ikke nødvendig å bruke mengder av bilder, videoer, javascriptmenyer og fancy web2.0-magi for å lage funksjonelle, informative nettsider (selv om man kan lure på hva de brukte all tiden og pengene på når de ikke brukte den til å lage dilldall). Sidene fungerer godt for svaksynte og er fullt funksjonelle selv om man skrur av både bilder og javascript.  Man får håpe (med de summene som er brukt på hardware og software, og det litt pussige grepet med å legge css, bilder og js på hvert sitt eget domene som en form for last- eller forespørselbalansering) at tregheten til sidene er et forbigående problem som vil bli fikset med noen enkle justeringer av flaskehalser i løpet av de neste dagene.

Når det gjelder informasjonsformidling, er ikke utformingen like heldig. De mange pressemeldingene på forsiden kunne med hell vært lagt på en egen underside, eventuelt med visning av den nyeste pressemeldingen i en boks på forsiden. Forsiden burde vært dedikert til formidling av svar på de spørsmålene folk har når de går inn på sidene. Både side- og toppmenyen ser ut til å være greit sortert, sammen med de fire temaboksene, men alle pressemeldingene tar hovedfokus og forkludrer informasjonen i menyene. Her burde de lært av andre offentlige etater som NAV og Lånekassen, nettsteder med liknende formål og bruksmønster som Politiets.

Alt i alt? Noen lyspunkter, men dette er rett og slett ikke bra nok, uansett pris. Andre offentlige etaters nettsider løper i sirkler rundt denne satsningen. Jeg forstår at det er lett å i første omgang gå i forsvarsposisjon og avfeie kritikk når man er stolt over prosjektet man har lansert. Når støvet har lagt seg håper jeg prosjektleder og hans medarbeidere tar til seg det som kommer fram i media i dag med et åpent sinn, og lar seg påvirke i det videre arbeidet med nettsidene. Det meste av kritikken er svært konstruktiv, og bunner i et ønske om bedre nettsider.