elektroniske pistler fra kjøkkenet

Her i Bergen hvor giftskyene i perioder har ligget tungt over byen, har det vært lange debatter i alle medier om hvordan vi kan bli kvitt driten. Forurensningen, altså, og da spesielt luftforurensningen. Bilen peker seg ut som en åpenbar synder, og det store spørsmålet er hvordan man skal få folk til å kjøre mindre bil. Det mest seriøse forslaget som stadig kommer opp i debatten er køprising, altså en form for bompenger der det koster mer penger å kjøre i rushtiden. Biler i kø skaper enda mer forurensning enn biler som kjører fort forbi, og biler i rushtiden er som regel fylt med enkeltpersoner som kjører seg og matpakken sin til jobb.

Motstanderne av køprising begrunner det som regel med hensynet til barnefamiliene. Barnefamiliene trenger bilen, må skjønne. Og de må jo slippe å betale for det.

Vel – Hei, verden. Jeg er barnefamilien. En av dem, i alle fall. I likhet med de fleste andre barnefamiliene består vi av foreldre som skal på jobb på hver sin kant av kommunen, og barn som skal i barnehage. Og som representant for en barnefamilie har jeg en todelt protest:

1. Barnefamilier må ikke absolutt ha bil, selv om barn skal leveres i barnehage. Ja, det er tungt å gå en halvtime hver vei til barnehagen, og en halvtime derfra med buss til jobb. Det betyr ikke at det ikke kan gjøres. Det går an å legge opp hverdagen på en mer bærekraftig måte, selv om det kanskje betyr at man må planlegge livet og hverdagen på en annen måte enn om man baserer seg på bilbruk.
2. Om barnefamilien forurenser, så skal barnefamilien betale for det. Akkurat som alle andre. Det er vårt pokkers ansvar å lære opp barna våre til mer bærekraftige mennesker enn det vi selv har vært hittil, og da kan vi starte med denne enkle leksen.

Da vi ventet vårt første barn, fikk vi stadig spørsmål om hva slags bil vi hadde tenkt å kjøpe. “Å, bare vent!” fikk vi høre da vi sa vi ikke hadde tenkt å kjøpe bil. Nå er nummer to snart på plass, og spørsmålene også: “Men nå blir dere vel nødt å kjøpe bil?”. Joda, en del ting ville vært enklere med bil. Mange ting ville vært enklere med privat helikopter også. Eller butler, kokk og hushjelp. Men det er mest en vanesak. Når bilen ikke er der, så savner vi den heller ikke, fordi vi har lagt opp livet slik at bil ikke er en naturlig del av rutinene. Og du aner ikke hvor mye taxi man kan kjøre for de pengene det koster å ha bil i et år.