Når Twittokratiet pludrer om seg selv

11. mai 2012

Jeg har fått med meg et par-tre foredrag på Nordiske Mediedager i går og i dag. Det var underholdende å høre om HBO og hva som gjør dem forskjellige fra andre TV-selskaper, og interessant å få et innblikk i BBCs opplegg for kringkasting av de olympiske lekene. Det siste jeg fikk med meg var en paneldebatt om og ved “Twittokratiet”, eller Twitter-eliten om man vil.

Tro mot mediet ble Twitter-feeden for #nmd12 vist på storskjerm bak panelet. Diskusjonen virket dårlig forberedt fra ordstyrers side, som satt med en liste over tre poenger han hadde fått fra den ene paneldeltakeren. Salen begynte raskt å twitre om at det første temaet var uinteressant, og allerede 15 minutter ut i debatten kom den første kommentaren på selve gjennomføringen: @AJamholt postet “Nå slår twittokratiet inn åpne dører. Debatt uten retning #nmd12″. Kommentaren ble plukket opp og kommentert av panelet, og det var egentlig herfra det virkelig begynte å gå nedforbakke: Det ble nemlig ikke gjort noe som helst for å få debatten på sporet igjen.

Skjønt, hvilket spor? Hva det var debatten egentlig skulle handle om var litt uklart for oss i salen. Etter at ordstyrer hadde nevnt sine tre stikkord forble han taus resten av debatten, og de neste tre kvarterene besto av Twitter-relatert småprat paneldeltakerne imellom – greit oppsummert av @hakonmos: “Har til gode å høre en interessant debatt/session om sosiale medier. #NMD12 inkludert. Twitter best på twitter”.

Helt på tampen kom det en replikk fra panelet på alle tweetene om debattens meningsløshet og manglende retning – fritt etter hukommelsen, “Det er lett å sitte i mørket og twitre om døll debatt”. Kanskje forståelig som forsvar, men det bommer på premisset for en paneldebatt. Her har vi fire inviterte eksperter pluss en ordstyrer, som er plassert i flomlyset på en scene foran 200-300 mennesker som er interesserte i hva de har å si. Når det vi får da er en tam suppe av selvfølgeligheter som like gjerne kunne vært tatt på nachspiel eller på Twitter en fredagskveld, er det lov å være litt skuffet. Joda, vi sitter i mørket – og vi forventer mer av de som sitter i lyset.

Nå må det sies at det i ganske liten grad var paneldeltakernes egen skyld at det ikke fungerte. Debatten led først og fremst av manglende styring. Om man skal gjenta temaet til neste år (noe man kanskje gjerne kan stå over), bør ordstyrer stille forberedt og ha både retning og vinkling klart når deltakerne begynner å pludre seg ut på viddene.

Tegneeira… eller kanskje ikke

1. mai 2012

 Hmm... burde blogge litt

Sånn begynner det som regel. Men hva skal jeg skrive om? De mislykkede trykkoker-forsøkene? Næh, best å eksperimentere litt mer først for å finne ut hva som funker, så jeg kan skrive det samtidig som jeg skriver om hva som ikke funker. Allergien mot halvkvedede innlegg er visst ikke helt kurert.

Surfe litt på andre blogger for å få inspirasjon, det er lurt! Tegnehanne er visst populær for tiden, begynner der.

 Surfe blogger

Hihihihi… fine bloggen! Bare lese en side til nå, så skal jeg begynne å oppdatere min egen blogg!

4 timer senere...

Men jeg har jo også tegnebrett, som jeg bruker altfor lite! Hvorfor ikke slå to fluer i en smekk og begynne å tegneblogge litt? Tegnehanne er sikkert ganske populæ… O_O!

749 kommentarer

Prestasjonsangst, nå. Det hjelper jo å kunne tegne for å lage tegneblogg. Og å ha noe morsomt å fortelle. Og ha tålmodighet til å lage skikkelige, fargelagte tegninger. Og… kanskje best jeg holder meg til bokanmeldelser og oppskrifter. Og en og annen kafferelatert tegning. Av en eller annen grunn handler de fleste tegningene mine om kaffe.

What happens in Vegas…

24. april 2012

Las Vegas er antakelig en av verdens mest deprimerende byer. Ikke på samme måte som Mogadishu eller Bogota, men til tross for at kriminalitetsnivået ikke følger CSI-standarden er det lett å miste troen på menneskeheten der.

Jobben bringer meg til Vegas to uker i året. Om man nå ser bort fra at jeg gjerne dobler de normale arbeidstimene i løpet av oppholdet og dermed ikke har særlig mye fritid, har byen jevnt over ingen attraksjoner for noen som ikke er interessert i gambling og blir stresset av upscale nattklubber med fantasipriser og regler for påkledning*. En gang skal jeg få tid til å dra ut til Hoover Dam.

Forskjellen mellom hotell og casino er hypotetisk. Alle hoteller er casinoer, og nesten alle casinoer er hoteller. Skal du ut på gaten må du finne veien gjennom slotmaskinjungelen. Alt blinker og plinger, døgnet rundt. Spørreskjemaet jeg fikk tilsendt på mail fra hotellet etter årets tur hadde ti valg for foretrukket gamblingsted, men ikke noe felt for “Ingen steder”. Alle fastboende jobber i servicenæringen, og Walgreens-en på hjørnet har en hel hylleseksjon med støtdempende innleggssåler.

Maten er et kapittel for seg selv. Man kan si mye pent om amerikansk mat generelt. I nordvest har de ost. I California har de frukt og grønnsaker. I Vegas har de kjøtt og hvitt, mykt brød. Riktignok importerer de avocado fra California, så guacamolen er et lyspunkt i tilværelsen. Selv på kinarestaurant besto en av middagene mine av en diger tallerken full av kyllingbiter med saus, og fire bittesmå brokkolikvaster dandert i hvert sitt hjørne.

Selve arrangementet er en fantastisk anledning til å få treffe kolleger fra andre kontorer, og ikke minst kunder fra hele verden. Jeg ville ikke vært det foruten. Men jeg ser fram til den dagen NABShow bestemmer seg for å flytte messen til San Fransisco eller Chicago. Hvorfor noen reiser frivillig til Las Vegas er meg ganske uforståelig.

* Jeg ble nektet i døren på en av disse klubbene fordi jeg var iført røde, men ellers ganske pene og nøytrale lærsko, med kommentaren “Don’t you have anything with heels?”. Og var ganske fornøyd med å kunne avkrefte, snu og dra til hotellbaren med engelsk stil for en hyggelig pils.

Jeg har en medalje som ikke du har!

2. april 2012

Det norske skoleverket er ikke først og fremst kjent for sitt fokus på konkurranseelementet. Noen vil hevde det er en god ting, andre skulle gjerne sett mer av det. Jeg har vært innom temaet tidligere også, og argumentert mot – ikke så mye mot konkurranse, men mot belønning.

Men konkurranse er ikke bare av det vonde. I alle fall for min egen del fungerer konkurransen i seg selv motiverende, så lenge det er konkurransen og ikke belønningen som får fokus.

Amerikanerne har perfeksjonert dette med sine akademiske konkurranser i nær sagt alle fag. Du har sikkert hørt om debatt-konkurransene som jevnlig avholdes på ulike nivåer i det amerikanske skoleverket. De gir ungdommer uvurderlig trening i å tale og debattere, og er ganske inspirerende å være til stede på.

Men debatt er bare toppen av isfjellet. Det konkurreres i fysikk, matematikk, historie… og språk. Nevnte jeg språk? Kanskje Norge skulle hatt noen flere konkurranser? Realfagskonkurransene har jo så smått begynt å komme her også, men andre fag har fremdeles et enormt, uutnyttet potensiale for kvessing av hjerner og blyanter til kamp.

Det jeg egentlig ville frem til i denne bloggposten er nemlig å få vise fram denne:

Fin, vel? Dette er medaljen fra delstatsmesterskapet i latin, i Illinois i 1996. Jeg kom dessverre ikke videre fra delstatsfinalen. Men enn så lenge er det ikke mange her i landet som har medalje i latin!

Bilder av barn på nett

1. april 2012

Jeg leser bloggene til mange venner og kjente, og en del ukjente. Praksisen rundt publisering av bilder av ungene er veldig forskjellig. Noen legger ikke ut bilder av ungene i det hele tatt, andre legger ut bilder der ansiktet ikke synes, og andre igjen legger ut bilder helt åpent. Jeg synes det er veldig hyggelig å se disse familiebildene. Samtidig har jeg selv valgt å være en av dem som ikke publiserer noe som helst.

Når barnebilder på nett kommer opp som diskusjonstema, er gjennomgangsspørsmålet alltid: “Men er det egentlig særlig sannsynlig at en eller annen pedofil skal laste ned disse bildene av ungene dine i sandkassen og runke til dem?”. Nei, det er ikke det, men svaret er heller ikke så viktig. Det er nemlig feil spørsmål.

Over de siste ti årene har det (håper jeg?) begynt å gå opp for de fleste at det som havner på nett, det er der for all framtid. Det er ikke farlig å ha bilder av seg selv på nett. Jeg har mange. Men det er slett ikke alle som ønsker å ha bilder av seg selv på nett, av mange forskjellige grunner. Og her er det foreldreansvaret kommer inn. Som forelder har jeg rett til å ta avgjørelser på vegne av barna, inkludert å publisere bilder av dem i lokalavisen, i Se&Hør, på nett eller i en såpereklame. Men jeg kan ikke vite i dag om mine barn, ti eller femten år fra nå, vil sette pris på at hvem som helst kan søke fram bilder av hele oppveksten deres – bilder som, når de først er der, aldri kan fjernes helt igjen.

Derfor har jeg valgt å utsette valget. Når de blir gamle nok, vil jeg gjøre mitt beste for å forklare konsekvensene av å publisere på nett, og så får det være opp til dem hva de gjør med alle bildene.

Men det er selvsagt en balanse. Noen ganger deler jeg morsomme fortellinger om ting de har gjort eller sagt. Jeg deler bilder til familie og nære venner via en passordbeskyttet tjeneste. Det kan av og til være vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen mellom å bure seg helt inne og å eksponere mer enn man i fremtiden vil sette pris på. Mange vil kanskje hevde at jeg er for streng og paranoid. Dere andre foreldre der ute, hva er deres tanker om temaet?

Sushi

17. mars 2012

Etter at det har begynt å dukke opp fiskeprodusenter som Salma og Strøm har det blitt veldig enkelt å lage sushi i heimen. Alt du trenger er en sprellfersk lakse- eller torskefilet, marinert ris og litt tilbehør. Aldri marinert ris, sier du? Frykt ikke, det er lett som en plett!

Før du setter i gang bør du stikke innom nærmeste Asia-sjappe eller velassorterte dagligvarehandel og anskaffe følgende, i tillegg til fisken:

  • Rundkornet sushi-ris
  • Riseddik
  • Wasabi
  • Syltet ingefær (den rosa er best)
  • Soyasaus
  • Nori-ark (hvis du har tenkt å lage maki)
  • Bambusmatte til å rulle maki med

Mengder til to personer:

  • 400 gram fersk fiskefilet beregnet til sushi, f.eks Salma-laks eller Strøm-torsk
  • 3,5 dl ris
  • 3,8 dl vann
  • 0,7 dl riseddik
  • 1,5 spiseskje sukker
  • 1/2 teskje salt

Risen

Halvannen times tid før du har tenkt å spise, er det på tide å begynne å forberede risen. Ha risen i et dørslag og skyll den i rennende kaldt vann til du er dritlei av å skylle. Så skyller du en stund til. Vannet skal bli helt klart. Skyllingen fjerner stivelsen som ligger utenpå riskornene, for å unngå at risen din ender opp som klissete grøt.

Sett dørslaget med risen i oppi en gryte og la den dryppe av seg i en halvtimes tid. Så har du risen og vannet i gryte eller riskoker og lar den stå i en halvtime til. Så koker du risen som normalt. Når den er ferdig, ta den av platen, ta av lokket og la den dampe av seg litt mens du forbereder eddikmarinaden.

Ha riseddik, sukker og salt i en liten gryte. Sett på middels varme og rør til sukkeret har løst seg opp.

Ha risen over i en langpanne eller annen form med stor nok flate til at risen kan spres godt utover. Ha marinaden jevnt utover risen. Vend risen med en spatel til den er godt blandet med marinaden. Dette hjelper også til med å kjøle ned risen og unngå at den blir kleimete.

Sashimi

La risen fortsette å kjøle seg litt mens du gjør klar resten av ingrediensene. Det er godt med noe grønt til, for eksempel avocado eller agurk og vårløk. Skjær opp grønnsakene og fisken. Dekk på bordet med tallerker, spisepinner og skåler til soyasaus. Finn fram wasabi og syltet ingefær, og spis! Dette er sashimi – ingen fancy forming av bitene, bare løs ris og oppskåret fisk.

Maki

Vil du være hakket mer avansert og lage maki-ruller er det enklest hvis du har en bambusmatte eller lignende til å hjelpe til med rullingen. Ellers er det vanskelig å få rullet fast og jevnt nok, slik at de ikke går i oppløsning når de skjæres i biter. Et lurt triks er å pakke matten inn i plastfolie før du begynner. Da er det enda lettere å rulle med den, og den blir enklere å vaske.

Legg et tynt lag ris på et nori-ark og klem den flat med en skje. Legg en smal stripe med fisk og grønnsaker på. Brett enden av arket over fisken, og bruk matten til å rulle med, mens du klemmer den sammen til en fast rull. Flytt rullen til et skjærebrett og skjær biter med en skarp kniv.

Nigiri

Om du vil presentere maten pent kan du lage nigiri i stedet for sashimi. Ta en klype ris i hånden og pakk den til en liten, fast pølse. Legg den på et fat, og dander en fiskebit på toppen. Vil du pynte den litt ekstra kan du lage magebelte av en smal nori-strimmel – lim sammen endene med litt vann.

Drikke

Sushi kan nytes både med varm og kald drikke. En halvtørr hvitvin eller lyst øl er godt til – eller du kan slå til med en kopp grønn te eller oolong fra Te med stor T.

Jeg er her fremdeles

15. mars 2012

Bloggen min preges litt av det som kanskje er en for høy terskel for å skrive innlegg. Jeg vil gjerne ha hele, velformulerte resonnementer med begynnelse, midtparti og konklusjon. Dessuten ser jeg aldri poenget med å blogge om noe som noen allerede har sagt bedre enn meg. Dermed utgår alle kommentarer til aktuelle nyheter og debatter. Innen jeg har rukket å tenke ferdig og bestemme meg for hva jeg egentlig mener om saken, er det minst fire andre bloggere som allerede har sagt akkurat det jeg mener. Kombinert med mange baller i luften på jobb og andre fronter, så vips, har det gått fem måneder siden siste bloggpost.

Derfor har jeg tenkt å gi meg selv litt lavere terskel for å blogge. Jeg trenger kanskje ikke fullendte og unike resonnementer? Kanskje jeg ikke trenger å mene så mye om samfunnsdebatten i det hele tatt. Jeg kan for eksempel skrive litt mer om jobben min. Kanskje jeg burde hatt en egen blogg for jobb-temaer, sånn at alle IT-folkene som kunne tenkes å ville følge en fag-blogg ikke belemres med matoppskrifter og bokanmeldelser i ny og ne. På den annen side er det å starte en ny blogg når man allerede sliter med å oppdatere den gamle, dømt til å fisle ut i sanden etter omtrent tre bloggposter. Jeg holder meg her, så får de som er interessert i vilt forskjellige ting finne seg i å hoppe over ting de ikke er interessert i.

Så, bare for å komme ajour: Hva har jeg gjort siden sist? Jo:

I fjor høst gikk jeg inn i rollen som teamleder for QA, andrelinje-support og toolsmith (internutvikling) i Vizrt, der jeg har jobbet siden 2008. Det i seg selv er en ganske lang historie. Jeg må åpenbart ha gjort noe riktig det første halvåret i stillingen, for like etter nyttår ble jeg bedt om å opprette og lede et team i tillegg til dette. Det nye teamet skal befinne seg i Dhaka, Bangladesh, og drive med integrasjonstest av produktene og komponentene som utvikles i de ulike R&D-kontorene vi har rundt omkring i verden.

Akkurat nå sjonglerer jeg altså teamet i Bergen, som er inne i siste testfase av tre produkter som skal ut innen Q1 er over (ja, det er… aldeles ikke lenge til Q1 er over), og forberedelser til teamet i Dhaka, som både skal ansettes, læres opp og settes i gang med jobben. I tillegg skal de helst ha en testlab med hardware, og andre slike detaljer som må på plass. I tillegg er det forberedelser til NAB i Las Vegas i april, et årlig gedigent tradeshow for kringkastingsbransjen. Dit drar jeg like etter påske, forhåpentligvis med nyutgitte produkter i kofferten. Og så bærer det avgårde til Dhaka i mai. Hvor ferden går etter det har jeg ikke begynt å tenke på ennå, men med tanke på at alle disse integrerende produktene skal koordineres, er det nok lett for at det blir en reise eller tre til i løpet av året.

På andre fronter har jeg denne uken blitt ferdig med migreringen av nettbutikken til Te med stor T fra egendriftet Zen-Cart til en SaaS-løsning fra MyStore. En god del arbeid på kort sikt, men det vil spare meg for mange ganger mer arbeid med drifting av den gamle løsningen på lang sikt. Jeg jobber i QA, jeg liker å påpeke feil slik at noen andre kan fikse dem. Jeg liker ikke å fikse feil selv.

Og dessuten har jeg laget ny, fjong WP-basert nettside til Foreningen for fremme av fri programvare i Bergen og omland, der jeg er styremedlem. Den ser kanskje ikke så spennende ut, men den er betydelig vakrere enn den gamle. Og mye, mye lettere å vedlikeholde.

For å få tid til alt dette må jeg selvsagt prioritere. Bloggen, for eksempel, har vært prioritert bort. En del andre hobbyer likeså, og et par sosiale arenaer jeg gjerne skulle ha deltatt mer på. Men jeg prøver å få tid til å klø katten og ungene bak øret i blant, og lese litt skjønnlitteratur og ikke-jobbrelevant sakprosa innimellom. Alt i alt tror jeg ikke jeg har noe å klage over.

Den egoistiske lavkarbo-trenden

4. oktober 2011

Lavkarbo er den store trenden på kostholdsfronten for tiden. Veien til et slankt og sunt liv skal ligge i biff, bacon og cottage cheese. Og for alt jeg vet har lavkarbo-fantastene rett i at dette er et fantastisk kosthold som løser alle helseproblemer. Men det er et perspektiv jeg savner i panegyriene: Det globale.

Misforstå meg rett. Jeg er like glad i bacon som alle andre. Men gir det meg rett til å basere kostholdet mitt på store deler animalske produkter? Lavkarbo, media-hype style, er nemlig noe av det minst bærekraftige som finnes. Hvor mye jordbruksland er det greit å legge beslag på til dyrefor for å slanke den rike, vestlige befolkningen?

Det finnes selvsagt lavkarbo og lavkarbo. Eller kanskje jeg skal si lavkarbo og middelskarbo. Middelskarbo kan ha mye for seg. Bytt ut lavkarbobiffen med en middelskarbo-linsegryte, og lavkarbo-tacokjøttdeigen med en middelskarbo-bønnestuing, så er vi enige. Søndagsoksesteken kan byttes ut med en kortreist hjort. Ketolysen uteblir kanskje, men du har i alle fall bidratt med en liten skjerv til en bærekraftig matproduksjon. Og blir du ikke slank nok, spis litt mindre.

Hva er det med knapper?

25. september 2011

Vi bruker knapper hver eneste dag. Alle mulige slags bukser og jakker har knapper. Noen ganger faller de av. Det er ganske irriterende, siden det å sy i knapper er en kjedelig jobb det er lett å utsette – og så ligger plagget der, ubrukt, i uker og måneder før det endelig en dag får ny knapp under et anfall av husmoderlighet.

Men løse knapper! Løse knapper er ikke kjedelig. Da jeg var liten hadde min mor et glass med knapper i alle slags farger, fasonger og materialer. De var en fryd å sortere eller bare beundre. Vakre metallknapper, trauste plastknapper, fargerike treknapper.

Nå har jeg begynt å bygge meg opp min egen knappesamling, og jeg kjenner en barnslig fryd av glasset med alle de fine knappene i.  De er ikke så mange ennå, men de er rosa, grønne, blanke og hjerteformede, store og små og runde. Trenger man mer?

Hverdagskoteletter med epler og couscous

21. september 2011

Om du er som meg, så synes du svinekoteletter er bortimot det kjedeligste som finnes. Svinekoteletter og ris, for eksempel. Kjapp og enkel hverdagsmat, men ikke så veldig spennende. Heldigvis går det an å gjøre svinekoteletter mye mer spiselig uten å gå noe opp i tilberedningstid. Det beste er at alle ingrediensene bortsett fra selve kotelettene er slikt det er lett å ha liggende og slenge til enhver tid.

Så – du kommer inn døren hjemme og har svinekoteletter i handleposen. Hva gjør du?

Først skrur du ovnen på 220 grader. Så tar du kotelettene ut av pakken, krydrer dem etter innfall og behag, og bruner dem i en stekepanne. La dem surre en liten stund på middels varme mens du kjapt kutter et eple pr. person i terninger.

Lemp kotelettene over i en ildfast form. De trenger ikke være gjennomstekte.  Ha eplebitene i stekepannen og surr dem raskt til de har fått litt farge. Ha de stekte eplebitene i formen sammen med kotelettene. Kok ut pannen med en dæsj vann, og hell det over kotelettene. Sett i ovnen.

Nå hakker du noen fedd hvitløk og deler tørket aprikos i små terninger.  Surr begge deler raskt i olje i en gryte, før du heller over vann til couscousen, setter på lokk og koker opp. Du kan gjerne ha i en terning hønsebuljong også. Når vannet koker, tar du gryten av pannen, har i couscousen, setter på lokket og lar det stå i fem minutter.

Etter fem minutter fluffer du opp couscousen, tar kotelettene ut av ovnen, og nyter et deilig måltid, tilberedt på ca 20 minutter med litt rutine. Vannet fra utkokingen, sammen med væsken som ble sluppet fra eplene og kotelettene under steking, blir god saus. Koteletter blir enda bedre hvis de får langtidssteke på lavere temperatur, så det kan du prøve en annen dag, når du har god tid.

Oppsummering – ingrediensene du trenger er altså:

  • Svinekoteletter
  • Couscous
  • Epler
  • Tørket aprikos
  • Hvitløk
  • Evt. hønsebuljong

Tilpass mengdene etter antall sultne mennesker.