Tilbake til normalen

18. mars 2010

Dagens værmelding:

Sipavær

Fremtidig tannlege?

13. mars 2010

Mamma: Nå synes jeg du er litt rampete. Kan du oppføre deg fint?

Snuppa: Jeg kan ikke det!

Mamma: Kan du ikke det? Hva skal vi gjøre med det, da?

Snuppa: Tanntråd!

Fotballklubber og andre bedrifter

3. mars 2010

En merkedag – om jeg ikke tar feil blir dette mitt første innlegg om sport. Om Brann, til og med. Egentlig er det vel om bedriftsledelse, men pytt.

Avislesende mennesker i Bergen har hatt vanskelig for å unngå å få med seg at Brann gikk med heidundrende underskudd i fjor, og at styret nylig fikk en skyllebøtte av sin største sponsor for manglende økonomikontroll. I dag forsvarer nestformann Harald Andersen styret i et debattinnlegg i BT:

I ettertid ser styret i SKB at meget burde ha vært gjort annerledes, signaler som kom fra verden der ute burde ha fått konsekvenser for klubbens drift. Imidlertid er ikke en fotballklubb som en vanlig bedrift. For det første har spillere kontrakter med en varighet på flere år, dem er det meget vanskelig å gjøre noe med om spillerne ikke selv ønsker det. Så kan man spørre seg om ikke kontraktene er for gode, svaret er enkelt: Om man ikke hadde gitt kontrakten, så hadde ikke spilleren kommet til klubben.

Dette er altså eksemplene på hvordan en fotballklubb skiller seg fra en vanlig bedrift, som skal forklare hvorfor man plutselig kan ende opp med et latterlig stort underskudd som man ikke så komme midt i året.

Det pussige er at de fleste såkalt vanlige bedrifter jeg kjenner til har kontrakter med sine ansatte med ubegrenset varighet (fram til pensjonsalder, i alle fall), og det er ikke nødvendigvis så lett å si dem opp.  Jeg er også ganske sikker på at vanlige bedrifter sitter med akkurat det samme dilemmaet når det gjelder lønn og andre betingelser i kontrakten – er ikke kontrakten god nok, så tar ikke jobbsøkeren jobben.

Forskjellen ser ut til å være at der vanlige bedrifter ansetter de beste folkene de har råd til, og gjør det beste ut av det, har mange fotballklubber en mer optimistisk innstilling – de ansetter de beste folkene de kan få tak i, selv om de ikke har råd til dem, lover dem penger de ikke har, og håper det kommer til å gå bra likevel. Jeg har forståelse for at enkelte kan bli litt ubehøvlet i møte med den formen for økonomistyring.

Barnefamilien og bilen

21. februar 2010

Her i Bergen hvor giftskyene i perioder har ligget tungt over byen, har det vært lange debatter i alle medier om hvordan vi kan bli kvitt driten. Forurensningen, altså, og da spesielt luftforurensningen. Bilen peker seg ut som en åpenbar synder, og det store spørsmålet er hvordan man skal få folk til å kjøre mindre bil. Det mest seriøse forslaget som stadig kommer opp i debatten er køprising, altså en form for bompenger der det koster mer penger å kjøre i rushtiden. Biler i kø skaper enda mer forurensning enn biler som kjører fort forbi, og biler i rushtiden er som regel fylt med enkeltpersoner som kjører seg og matpakken sin til jobb.

Motstanderne av køprising begrunner det som regel med hensynet til barnefamiliene. Barnefamiliene trenger bilen, må skjønne. Og de må jo slippe å betale for det.

Vel – Hei, verden. Jeg er barnefamilien. En av dem, i alle fall. I likhet med de fleste andre barnefamiliene består vi av foreldre som skal på jobb på hver sin kant av kommunen, og barn som skal i barnehage. Og som representant for en barnefamilie har jeg en todelt protest:

  1. Barnefamilier ikke absolutt ha bil, selv om barn skal leveres i barnehage. Ja, det er tungt å gå en halvtime hver vei til barnehagen, og en halvtime derfra med buss til jobb. Det betyr ikke at det ikke kan gjøres. Det går an å legge opp hverdagen på en mer bærekraftig måte, selv om det kanskje betyr at man må planlegge livet og hverdagen på en annen måte enn om man baserer seg på bilbruk.
  2. Om barnefamilien forurenser, så skal barnefamilien betale for det. Akkurat som alle andre. Det er vårt pokkers ansvar å lære opp barna våre til mer bærekraftige mennesker enn det vi selv har vært hittil, og da kan vi starte med denne enkle leksen.

Da vi ventet vårt første barn, fikk vi stadig spørsmål om hva slags bil vi hadde tenkt å kjøpe. “Å, bare vent!” fikk vi høre da vi sa vi ikke hadde tenkt å kjøpe bil. Nå er nummer to snart på plass, og spørsmålene også: “Men nå blir dere vel nødt å kjøpe bil?”. Joda, en del ting ville vært enklere med bil. Mange ting ville vært enklere med privat helikopter også. Eller butler, kokk og hushjelp. Men det er mest en vanesak. Når bilen ikke er der, så savner vi den heller ikke, fordi vi har lagt opp livet slik at bil ikke er en naturlig del av rutinene. Og du aner ikke hvor mye taxi man kan kjøre for de pengene det koster å ha bil i et år.

Det ble kaldt ute

15. februar 2010

Da det ble kaldt ute ble det kaldt inne også. Ikke i hele huset, men blant annet på rommet der datamaskinen står. Derfor ble det til at jeg ikke leste noen blogger i mesteparten av desember og januar. Ikke skrev jeg noe heller. Men jeg fikk lest noen bøker, i det minste. Og så ble vi lei av all den ufyselige kulden og snøen og stakk av noen uker. Men nå er vi tilbake, selv om snøen ikke er borte ennå. Det er vel håp om at den forsvinner om noen uker? Nevnte jeg at jeg ikke liker fortau med snø på?

Pusen har fått tunfisk og ser ut til å ha tilgitt oss fraværet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for jobb igjen i morgen. Regner med jeg klarer å komme meg på autopilot via dusj, barnehage og buss før sjokket treffer meg i kontorstolen.

Om noen uker starter tredje trimester. Forslag til jentenavn mottas. En eventuell vinner premieres, men juryen er streng, innbyrdes uenig og forbeholder seg retten til å forkaste alle innsendte forslag.

Siste nytt: Journalister kan ikke trekke konklusjoner

7. desember 2009

Journalister kan ikke statistikk, har jeg påstått ved en anledning. Dagens nyhet er at journalister ikke kan trekke konklusjoner heller. Amming gir gløggere barn, slår BT stort opp i dag.

Jeg har ikke lest forskningen artikkelen bygger på, men så langt jeg kan dedusere ut fra beskrivelsen av dataene man bygger på, har det ikke vært samlet inn noen data om amming.

I korte trekk: Man har sammenlignet barn født før og etter foreldre fikk 18 ukers betalt permisjon. Ut fra disse dataene har man påvist at barn født etter betalt permisjon ble innført, har høyere intelligens. Hvor stor forskjellen er, kommer ikke fram i artikkelen.

Ettersom dette tydeligvis er et vanskelig konsept å forstå for enkelte journalister, prøver jeg med teskje: Uten å samtidig undersøke forskjellen mellom ammende og ikke-ammende mødre med betalt fødselspermisjon, har man absolutt ingen holdepunkter for å kunne påstå at det er ammingen som ligger til grunn for den økte intelligensen. Ikke minst fordi det finnes flere andre aktuelle forklaringer.

Mange andre undersøkelser peker på viktigheten av en god tilknytning mellom barn og stabile omsorgspersoner i en tidlig alder. Det er nærliggende å ville undersøke om ikke denne faktoren er minst like viktig som amming.

Andre undersøkelser igjen peker på betydningen foreldrenes utdanningsnivå har på barns skoleprestasjoner. Det kunne være interessant å undersøke om ikke mødre med høy utdanning er overrepresenterte blant de som begynte å ta permisjon da den ble betalt, men som ikke tok permisjon tidligere.

Det er altså en kortslutning å hoppe direkte til konklusjonen om at amming er årsaken til resultatene forskerne har funnet fram til. Dette antar jeg at forskerne vet, og dermed ikke påstår i undersøkelsen sin. Det ville vært en stor fordel om journalister som skriver om forskning også hadde slike grunnleggende kunnskaper om årsak og virkning.

Programvare fra det ytre rom

3. desember 2009

For tiden jobber jeg med noe programvare som skal integrere med et annet firma sin programvare.  Disse folkene har vært i bransjen siden tidlig steinalder (i alle fall regnet i data-år), brukes i et nisjemarked og er på ingen måte bundet av konvensjoner diktert av Windows, Apple eller andre trendsettere på brukergrensesnittfronten. Programvaren fungerer sannsynligvis aldeles utmerket for målgruppen. Men for oss andre som blir kastet ut i den kan det vanskelig beskrives som noe annet enn programvare fra det ytre rom.

La meg illustrere:

Crash options

Dette er det første du ser når du starter konfigurasjonsverktøyet. Jeg må innrømme at jeg blir litt nervøs når jeg ser slike innstillinger prominent plassert. Men greit nok. Forståelige innstillinger, om ikke akkurat tillitvekkende.

Dette, derimot:

Thunk

Thunk. THUNK?

For det første: Hva er en thunk?

Okei, en thunk er en frame. Det står jo der. Man kan selvsagt lure litt på hvorfor de ikke bare spør hvor mange frames som skal lagres, om det nå er slik at det er et en-til-en-forhold mellom dem.

For det andre: Hva er en frame?

En frame er et enkeltbilde i et videoklipp. Hvis man bruker et progressivt videoformat, altså et som lagrer hele bilder. Men de fleste brukere av denne programvaren bruker ikke hovedsakelig progressive videoformater, men linjeflettede (interlaced, på utenlandsk). Linjeflettet film har ikke frames, men fields, som hver består av halvparten av informasjonen i en frame. To fields tilsvarer en frame i skjermdekning, men ikke på tidslinjen. Er en thunk ett field, eller to fields? Tja, hvem vet?

For det tredje: Hvor mye diskplass bruker en frame?

Hvor stor er en fisk? Er det for eksempel en fisk i PAL-format, eller en stor og feit HD-fisk? Og hvis jeg vil la programmet bruke for eksempel 20GB av diskplassen min, hvor mange fisker må jeg stille på linje for å fylle opp plassen?

Vi avslutter med en liten hilsen fra utviklerne:

Simon says: James was here

Vinner av Bjørn Sundquist-konkurransen

30. november 2009

Som eneveldig hersker på bloggen erklærer jeg følgende vinner av Bjørn Sundquist-konkurransen:

Tom Ivar, med kandidaten Kirjan Waage, Sundquist-tall: 5

Hvorfor? Uendelig er nemlig ikke et tall. Utfordringen var å finne det lengste forbindelsesrekken. Der ingen forbindelse eksisterer, kan man heller ikke tallfeste avstanden mellom to punkter. De som gjerne vil fundere litt mer på konseptet uendelighet, kan kose seg med min gamle bloggpost fra 2004 om tellbar uendelighet.

Oppdatering: Den heldige vinner kan nå sette seg godt til rette foran postkassen og vente på sitt årsabonnement på Make:.

Ramsløkkylling med couscous

24. november 2009

Denne middagen er klar på et kvarter.

Lag couscous med chili og hvitløk etter oppskriften fra futtpølsemiddagen og la den svelle mens resten av maten gjøres klar.

Del kyllingfilet i biter og ha dem i en skål. Vend kyllingbitene i en spiseskje ramsløkpuré og litt nykvernet pepper. Skjær en løk i skiver og surr dem i stekepannen på middels varme til løken er myk, men ikke brun. Skru opp varmen litt, og ha i kyllingbitene. Stek til kyllingen er gjennomstekt. Ha couscousen i stekepannen sammen med løken og kyllingen, bland godt, og server.

Muffins med bacon og lønnesirup

22. november 2009

Via baconforumet på Underskog kom jeg over en amerikansk oppskrift på bacon- og lønnesirupmuffins. To gode ting puttet oppi en tredje god ting kan jo ikke bli feil, så oppskriften ble testet som lørdagsfrokost. Her er den tilpasset norske mål:

  • 4,7 dl hvetemel
  • 3 ts bakepulver
  • 1 egg
  • 1,2 dl melk
  • 1,2 dl nøytral matolje (f.eks rapsolje)
  • 1,5 dl lønnesirup (100%)
  • 250 gram bacon

Sett ovnen på 200 grader. Skjær baconet i små terninger og stek det godt. Bland bakepulveret og melet i et litermål. Visp sammen alt det våte i en bakebolle. Rør melet i det våte, bland inn baconet, og fordel i 12 muffinsformer. Stek i ovnen i 25 minutter.

Smaken er, ikke overraskende, til forveksling lik pannekaker med bacon og lønnesirup. Fordelen er at muffins er langt mindre klissete, langt mer portable, og holder seg bedre i kjøleskap til dagen etter. Rester kan varmes i mikroen og smaker nesten som nylaget.