elektroniske pistler fra kjøkkenet

Jeg har nettopp sett episode to av NRKs dokumentarserie “Avgjørende øyeblikk”, som viste en rekke klipp fra nyhetssaker gjennom NRKs historie. Det slo meg raskt hvor annerledes nyhetssendingene er nå enn for bare femten år siden, ikke bare i teknikk og grafikk, men også i innhold og fortellerteknikk. Jeg har ikke blitt kvalm av å se Dagsrevyen på svært mange år, og har vel egentlig innbilt meg at det er fordi jeg har blitt mer ufølsom. Men disse gamle bildene gjorde meg kvalm på den samme gamle måten, og jeg kan bare konkludere med at det er nyhetssendingene og ikke jeg som har forandret seg[1].

Det ble vist nærbilder av døende, utmagrede barn i en sultkatastrofe, og vi fikk se maltrakterte lik i gatene i Bagdad mens Odd Karsten Tveit bak kamera brekker seg mens han forteller om hva vi ser. Dette er en direkthet i både bilde og fortelling vi rett og slett ikke får på norsk tv i dag. Noe skyldes antakelig krigende makters økende mediabevissthet, der journalister som før gikk fritt rundt nå skysses rundt av militære i “trygge soner” og kun får et redigert utsnitt av virkeligheten. Dette er selvsagt et dilemma journalister og redaksjoner er klar over.

Men jeg tror ikke dette er hele historien, for det er ikke bare bildene, men også fortellerteknikken som er endret, blant annet som følge av økt konkurranse mellom nyhetsformidlere. Nyhetspresentasjonen nå er kjappere, glattere, mer redigert, mer publikumsvennlig, mer spiselig. Der vi før hadde flere øyenvitneskildringer og korrespondenter har vi nå flere eksperter som diskuterer den internasjonale situasjonen i studio. Det er selvsagt vanskelig å argumentere mot relevansen av dybdeanalyser, men jeg tror ikke de kan erstatte virkelige bilder fra den virkelige verden, bilder som viser hva som faktisk skjer der ute.

Vil vi ha tilbake de gamle nyhetene? Ja og nei. Nei, jeg vil jo helst ikke se disse bildene. Men ja, jeg tror kanskje vi trenger dem. Det er et toveis dilemma, selvsagt. For femten år siden gikk debatten om hvorvidt folk ble avstumpet og likegyldige av det sterkt negative fokuset i nyhetene. Nyhetskanalene har tatt dette til seg og gjort sendingene litt gladere og en hel del snillere. Men jeg er ikke sikker på at det fungerer. Det er betydelig lettere å være likegyldig til en sultkatastrofe akkompagnert av en person fra Røde Kors som står foran hjelpesendingene og forteller hvor ille det er, enn til den samme sultkatastrofen der man får se de direkte konsekvensene.

Kanskje det går an å være både litt glade og optimistiske og litt direkte og realistiske i samme sending? Jeg håper ikke svaret på det spørsmålet ligger i seerstatistikker og økonomiske markedsanalyser, men jeg er kanskje ikke altfor optimistisk.

[1] Den tredje teorien, at verden har blitt et snillere sted og at nyhetene rett og slett var verre før, tror jeg vi kan forkaste uten nærmere undersøkelse.

Det har nettopp kommet et nytt barn i familien – mitt barn har fått en ny tremenning. Men det mangler et ord for mitt slektskapsforhold til dette barnet. Hva sier jeg? “Jeg har fått en ny… eh.. en… min fetter har fått et barn til”.

Derfor lanserer jeg herved to nyord i norsk: Fetterbarn og kusinebarn. Dette er betegnelser på din fetters eller kusines barn, altså dine egne barns tremenninger. Bruk dem vel!

AFA har hatt lite å gjøre siden sist jeg var i klammeri med dem. Det er rett og slett ikke noe særlig utbredt nazimiljø i Bergen å kjempe mot. Denne lediggangen har visst drevet dem til ravende galskap, og de ser nå nasser på høylys dag der ingen nasser er å finne.

Jeg kan ikke gjøre stort mer enn å repetere frustrasjonene mine fra forrige gang: AFA – det finnes slike ting som kilder, kunnskap og kritisk undersøkelse å forholde seg til, for oss her ute i verden. Om dere absolutt skal dikte dere opp en sannhet og tviholde på den, så prøv i det minste å ikke la det gå ut over oss andre.

En liten baby i hus fører naturlig nok med seg noen forandringer, ikke minst i hva slags prioriteringer man gjør. Det å gå alene i butikken på ettermiddagen for å handle oppvaskpulver og en liter melk blir plutselig en kjærkommen glede, i stedet for en oppgave man helst vil delegere eller utsette. Og om man har rukket å spise middag mens babyen sover, og det er mer tid til overs, hvordan skal denne luksusen utnyttes? Skal man kaste det bort på dagens blogger og nettaviser? Legge sammen den digre bunken med rent tøy som har samlet seg opp fra flere klesvasker? Lese avisen, eller til og med en bok? Ta oppvasken? Strikke en vott? (et tema jeg vil komme tilbake til)

Her, som i arbeidslivet, gjelder regelen: Skal du ha noe gjort, så gi det til en som allerede har mye å gjøre. Når tiden blir knapp, blir man desto mer effektiv. Hvert minste ledig minutt må utnyttes. Dermed blir det til at så snart middagen er fortært, bæres tallerkenen inn på kjøkkenet, det vaskes opp, dagens nettsider sjekkes, og tøy brettes. Alt på den tiden man ellers kunne brukt i sofaen foran et halvinteressant bilprogram på Discovery. Sofaen blir faktisk et stadig mindre aktuelt sted å befinne seg når man ikke må, jo mer man tvinges til å oppholde seg der for å amme en sulten liten tass.

Plutselig forstår jeg litt mer av hvordan de får det til, disse supermammaene med seks barn og karriere. Det er fryktelig slitsomt med småbarn, men så setter man desto mer pris på alt det andre livet også har å by på. Men jeg ville ikke sagt nei takk til å sove mer enn tre timer i slengen, likevel. Ammetåke er bare et annet navn på søvnmangel. Mine intellektuelle evner har vært bedre.

Å ligge på magen og lese.

På to forskjellige kanter de siste dagene har jeg havnet oppi diskusjoner om hva det vil si å være “en helt vanlig traust norsk person”. Min holdning er at jeg er nettopp det, helt vanlig – og at de aller fleste vennene mine er det også. En streiting, om du vil. Men enkelte deltakere i disse diskusjonene har vært uenige i dette, og i tillegg latt det skinne gjennom at det nærmest er en slags fornærmelse å bli sett på som traust norsk.

La oss se på fakta: Jeg har en helt vanlig norsk middelklassebakgrunn, og det som i dag er en ganske normal utdannelse – mastergrad fra universitetet. Jeg har samboer av motsatt kjønn, leilighet, fulltidsjobb, katt, og barn på vei. Jeg abonnerer på den lokale avisen, kjøper KK en gang i blant, liker å lage mat men tar like gjerne Toro til hjelp om fantasien eller blodsukkeret ikke strekker til. På fritiden treffer jeg venner og har dårlig samvittighet for å ikke trene, og er en ivrig amatørfotograf. Jeg har grønne øyne, kommuneblondt hår og ingen overflod av piercinger eller annen kroppskunst.

Motargumentene: Jeg jobber i en bransje som enn så lenge er mannsdominert, og interesserer meg for teknologi. Jeg kan finne på å iføre meg Exploited-genser og/eller skotskruter, og har vært gjennom det meste av hårfarger og et godt utvalg frisyrer, deriblant ulike variasjoner over temaet “hanekam”. Jeg har drevet en goth-klubb i mange år, og ferdes blant folk i og nær goth-miljøet og relaterte miljøer.

Musikken jeg hører på slår nok litt begge veier, jeg setter gjerne på en plate med Death in June eller russisk ska, men kjøper like gjerne den nyeste til Ane Brun.

Så spørsmålet er: Hvor smalt skal man egentlig definere “vanlig norsk”? Er det kanskje slik at mange som føler seg knyttet til diverse subkulturer mer eller mindre ubevisst definerer begrepet nettopp for å ikke passe inn i det? Om livsstilen din i bunn og grunn er den samme som livsstilen til de fleste andre middelklassemennesker i Norge, men du har enkelte interesser du deler med en smalere gruppe, hvor sær og eksotisk er du egentlig, sammenlignet med alle de andre middelklassemenneskene som også har sine hobbyer, som ikke er de samme som dine?