En liten baby i hus fører naturlig nok med seg noen forandringer, ikke minst i hva slags prioriteringer man gjør. Det å gå alene i butikken på ettermiddagen for å handle oppvaskpulver og en liter melk blir plutselig en kjærkommen glede, i stedet for en oppgave man helst vil delegere eller utsette. Og om man har rukket å spise middag mens babyen sover, og det er mer tid til overs, hvordan skal denne luksusen utnyttes? Skal man kaste det bort på dagens blogger og nettaviser? Legge sammen den digre bunken med rent tøy som har samlet seg opp fra flere klesvasker? Lese avisen, eller til og med en bok? Ta oppvasken? Strikke en vott? (et tema jeg vil komme tilbake til)
Her, som i arbeidslivet, gjelder regelen: Skal du ha noe gjort, så gi det til en som allerede har mye å gjøre. Når tiden blir knapp, blir man desto mer effektiv. Hvert minste ledig minutt må utnyttes. Dermed blir det til at så snart middagen er fortært, bæres tallerkenen inn på kjøkkenet, det vaskes opp, dagens nettsider sjekkes, og tøy brettes. Alt på den tiden man ellers kunne brukt i sofaen foran et halvinteressant bilprogram på Discovery. Sofaen blir faktisk et stadig mindre aktuelt sted å befinne seg når man ikke må, jo mer man tvinges til å oppholde seg der for å amme en sulten liten tass.
Plutselig forstår jeg litt mer av hvordan de får det til, disse supermammaene med seks barn og karriere. Det er fryktelig slitsomt med småbarn, men så setter man desto mer pris på alt det andre livet også har å by på. Men jeg ville ikke sagt nei takk til å sove mer enn tre timer i slengen, likevel. Ammetåke er bare et annet navn på søvnmangel. Mine intellektuelle evner har vært bedre.