Jeg har nettopp sett episode to av NRKs dokumentarserie “Avgjørende øyeblikk”, som viste en rekke klipp fra nyhetssaker gjennom NRKs historie. Det slo meg raskt hvor annerledes nyhetssendingene er nå enn for bare femten år siden, ikke bare i teknikk og grafikk, men også i innhold og fortellerteknikk. Jeg har ikke blitt kvalm av å se Dagsrevyen på svært mange år, og har vel egentlig innbilt meg at det er fordi jeg har blitt mer ufølsom. Men disse gamle bildene gjorde meg kvalm på den samme gamle måten, og jeg kan bare konkludere med at det er nyhetssendingene og ikke jeg som har forandret seg[1].
Det ble vist nærbilder av døende, utmagrede barn i en sultkatastrofe, og vi fikk se maltrakterte lik i gatene i Bagdad mens Odd Karsten Tveit bak kamera brekker seg mens han forteller om hva vi ser. Dette er en direkthet i både bilde og fortelling vi rett og slett ikke får på norsk tv i dag. Noe skyldes antakelig krigende makters økende mediabevissthet, der journalister som før gikk fritt rundt nå skysses rundt av militære i “trygge soner” og kun får et redigert utsnitt av virkeligheten. Dette er selvsagt et dilemma journalister og redaksjoner er klar over.
Men jeg tror ikke dette er hele historien, for det er ikke bare bildene, men også fortellerteknikken som er endret, blant annet som følge av økt konkurranse mellom nyhetsformidlere. Nyhetspresentasjonen nå er kjappere, glattere, mer redigert, mer publikumsvennlig, mer spiselig. Der vi før hadde flere øyenvitneskildringer og korrespondenter har vi nå flere eksperter som diskuterer den internasjonale situasjonen i studio. Det er selvsagt vanskelig å argumentere mot relevansen av dybdeanalyser, men jeg tror ikke de kan erstatte virkelige bilder fra den virkelige verden, bilder som viser hva som faktisk skjer der ute.
Vil vi ha tilbake de gamle nyhetene? Ja og nei. Nei, jeg vil jo helst ikke se disse bildene. Men ja, jeg tror kanskje vi trenger dem. Det er et toveis dilemma, selvsagt. For femten år siden gikk debatten om hvorvidt folk ble avstumpet og likegyldige av det sterkt negative fokuset i nyhetene. Nyhetskanalene har tatt dette til seg og gjort sendingene litt gladere og en hel del snillere. Men jeg er ikke sikker på at det fungerer. Det er betydelig lettere å være likegyldig til en sultkatastrofe akkompagnert av en person fra Røde Kors som står foran hjelpesendingene og forteller hvor ille det er, enn til den samme sultkatastrofen der man får se de direkte konsekvensene.
Kanskje det går an å være både litt glade og optimistiske og litt direkte og realistiske i samme sending? Jeg håper ikke svaret på det spørsmålet ligger i seerstatistikker og økonomiske markedsanalyser, men jeg er kanskje ikke altfor optimistisk.
[1] Den tredje teorien, at verden har blitt et snillere sted og at nyhetene rett og slett var verre før, tror jeg vi kan forkaste uten nærmere undersøkelse.