Jeg har lest en del, tenkt mye og diskutert litt. Og for en gangs skyld har jeg klart å bestemme meg i god tid før valgdagen.
Det hører med til denne historien at da jeg bestemte meg hadde jeg glemt hva jeg valgte sist, og hvordan jeg resonnerte meg fram til det. Jeg trodde jeg husket hva jeg stemte i 2009. Da jeg satte meg ned for å skrive denne bloggposten og lurte på om jeg ikke blogget noe om forrige valg også, fant jeg ut at jeg husket aldeles feil. Men det er jo greit å vite at jeg fremdeles er meg og har vært det hele tiden, til tross for at jeg noen ganger glemmer det.
Funderingene i år gikk tradisjonen tro innom Venstre på veien. Venstre er partiet for unge IT-folk med høy lønn og stor fleksibilitet, midt i blinken for meg. Det er aldri flaut å sitte i kantinen i den hippe IT-bedriften og innrømme at man stemmer Venstre. Venstre er frihet og entreprenørskap og innovasjon. Nok en gang har jeg vært på nippet til å velge Venstre, men det var fremdeles noe som ikke føltes riktig med det.
Jeg har vært innom et godt utvalg valgomater, selvsagt. En av dem lot meg sette opp en duell mellom Venstre og det andre aktuelle partiet. For hvert eneste spørsmål i duellen av enkeltsaker var alternativene nesten identiske. Samme innhold, ulik formulering. Så var jeg like langt, og falt tilbake på partiprogrammer og politiske plattformer.
Nok en gang var det ideologien som tok meg til slutt. Ja, jeg skulle ønske de var sterkere på entreprenørskap og innovasjon. Men det er likevel mye viktigere for meg å stemme for et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk. Å gjøre verden bra nok for alle er viktigere enn å gjøre den perfekt for individet.
Frihet til å velge? Jeg velger solidaritet. Det blir SV. Igjen.
