elektroniske pistler fra kjøkkenet

Jeg bor i et ganske rolig strøk. Men drittsekker finnes overalt.

For noen timer siden hørte jeg masse bråk fra leiligheten over. Litt senere ringte det på døren. Utenfor sto en halvnaken kvinne, med blåmerker og blødende fra et sår i ansiktet. Hun lurte på om jeg kunne ringe til politiet for henne. Naboen over hadde klærne hennes og hadde prøvd å holde henne igjen i leiligheten for å ligge med henne før hun dro. Hun hadde klart å komme seg ut, men hun kunne selvsagt ikke gå noen steder uten klær.

Jeg ba henne selvsagt komme inn, og ga henne noen klær og en kopp te og ringte politiet. Etter en stund ringte de opp igjen og sa at de ikke hadde tid til å komme før senere. I mellomtiden hadde naboen min kastet klærne hennes ut fra verandaen, så hun fikk kommet seg hjem. Politiet har ennå ikke dukket opp. Ikke at det er stort de kan gjøre lenger, mannen går vel fri. Om noen timer har han glemt hele historien.

Så hva kan jeg gjøre med saken? Jeg har tre valg:

Jeg kan anmelde. Da må kvinnen inn som vitne, noe jeg ikke vil pålegge henne uten at hun ønsker det selv. Derfor vil jeg overlate til henne selv å anmelde til politiet dersom hun ønsker det.

Jeg kan sende klage til styret om husbråk. Da er det jeg som får bank neste gang denne fyren er full, og det er han relativt ofte. Jeg tviler på at denne episoden er nok til at han blir kastet ut av borettslaget. Dermed ville det blitt en konstant risiko for meg.

Jeg kan la være å gjøre noe. Men jeg hater tanken på at folk skal få være voldelige drittsekker uten konsekvenser.

Jeg satt foran to ungdommer i attenårsalderen på bussen hjem i dag. De diskuterte norsk særemne:

Gutt: Ka skal du skrive om?
Jente: Christianiabohemen.
Gutt: Ka e det?
Jente: Øøøh.. sånn der i gamle dager, prostitusjon i Oslo.

Blir det flere av disse postene mine om hvor flotte mennesker jeg har rundt meg, så står jeg vel i fare for å miste mitt møysommelig opparbeidete rykte som kyniker…

I går kveld dro jeg hjem med 00.05-bussen. Først i morges da jeg skulle dra på forelesning oppdaget jeg at mobiltelefonen min ikke kom hjem sammen med meg. Via venner på irc fikk jeg sperret sim-kortet. Resten av dagen har jeg brukt til å ringe rundt til diverse hittegodskontor, gå innom puben jeg var på, og se etter ny mobiltelefon. Jeg fant faktisk ikke en eneste telefon jeg hadde lyst på. Jeg liker min gamle Siemens C55 veldig godt – den har behagelig tastatur, fint menysystem, og ingen fancy duppeditter som kamera, fargeskjerm, lommelykt, mp3spiller eller kaffetrakter, som det ser ut til at alle nye mobiler selges med nå.

Jeg hadde begynt å søke etter brukte, eldre modeller på finn.no, da det ringte på døren. Der sto naboen min og lurte på om jeg hadde mistet en mobiltelefon. Hun hadde funnet den på busstoppet i morges, og klart å finne ut hvem eieren var ved å ringe oppføringen “Farmor” i telefonlisten min og spørre hva barnebarna hennes het. Ettersom jeg hadde sperret sim-kortet fikk hun ikke ringt ut fra telefonen for å se telefonnummeret og slå opp i katalogen.

Så nå er telefonen hjemme igjen, og jeg er spart for masse penger og tid og dumme nye telefoner med altfor mange funksjoner. Snill nabo!

Jeg har gått med tanker om at jeg i grunn burde skrive litt om meg selv. Men så er det det at jeg vet ikke hva folk gjerne vil vite om meg. Derfor inviterer jeg alle de som leser denne bloggen til å sende meg en epost og spørre om det de gjerne vil vite. Ingen spørsmål er for små eller for store, jeg svarer både på hvilken farge det er på bokhyllen min og hva jeg mener om politikk og religion og sånn. Still så mange spørsmål du vil. Dette er sjansen til å få vite mine innerste hemmeligheter! I alle fall de nest innerste.

Jeg liker å lese filmanmeldelser i avisene. Bergens Tidende har flere gode filmanmeldere, og en som får det til å vrenge seg i meg. Jeg klarer ikke å lese Astrid Kolbjørnsens anmeldelser. Dermed går jeg glipp av beskrivelser av mange gode filmer jeg kanskje kunne tenkt meg å se.

Så hva er galt med Astrid Kolbjørnsens artikler?

Jo.

Hun skriver.

Korte, affekterte setninger.

Med linjeskift etter hver setning.

Svært dramatisk.

Om hverdagslige ting.

Tekst som gjør et større poeng av seg selv enn av innholdet.

Slik at innholdet drukner i mislykket stil.

Alle anmeldelsene er slik.

Hver eneste en.

Uansett hva filmen handler om.

Og nå orker jeg ikke mer.

Kan noen fjerne den dama fra jobben sin?