Hemmelig tvangsmedlemsskap for liten og stor

24. oktober 2008

Som de fleste antakelig vet, er det mange som er medlem av kirken uten at de aner det selv. Dette er fordi kirken ved innføring av dataregister enkelt og greit meldte inn alle som sto i folkeregisteret, med enkelte unntak. Jeg kunne sagt mye om den praksisen, men det har mange gjort før meg, så jeg skal fatte meg i korthet.

Ved tre-fire forskjellige anledninger har jeg henvendt meg til kirken for å forsøke å få greie på om jeg er medlem eller ikke. Jeg har snakket med kirkerådet og med min lokale menighet. Begge har stilt seg helt uforstående til problemstillingen, og svart at “du må henvende deg til menigheten du er registrert i”. Ettersom jeg verken er døpt eller konfirmert og aldri har meldt meg inn i noen menighet har det ikke vært så enkelt å finne ut hvilken menighet dette skulle være.

Men her forleden fikk jeg vite at siden i sommer har Folkeregisteret innført en ordning der man kan sjekke sin trostilhørighet. Ring 75 00 75 00 og forklar ditt ærend, bli satt over et par ganger og forklar ditt ærend igjen, og vips så får du et brev i posten som forteller hvilket eller hvilke tros- eller livssynssamfunn du er registrert som medlem i.

Jeg fikk brevet mitt i dag, og joda: Jeg er registrert som medlem i Den norske kirke. Noe de var helt ute av stand til å fortelle meg.

Jeg vil selvsagt melde meg ut så snart som mulig. Men det er ikke nok med det. Fordi jeg har vært registrert som medlem mot mitt vitende og vilje, er også min datter registrert som tilhørig. Denne praksisen kunne jeg sagt enda mer om, men jeg synes egentlig praksisen er så hårreisende at den taler for seg selv.

For å oppsummere: Jeg – udøpt, ukonfirmert og overbevist ateist – har i en årrekke vært medlem av kirken uten at jeg ante det. Min datter – udøpt og oppdratt i troen på Darwin – er medlem av kirken uten at vi foreldre fikk vite om at hun ble innmeldt.

Og dette er ikke et resultat av en glipp. Dette er systemet slik kirken og politikerne faktisk har vedtatt at det skal fungere, til tross for mange og velfunderte protester. Det gjør meg sint og frustrert.

(Nevnte jeg at de krever skriftlig utmelding av både meg og min datter til tross for at ingen av oss noensinne har meldt oss inn?)

Selgerskolen 101: “Jeg bruker dette produktet selv”

4. oktober 2008

Jeg sto på Cubus i dag sammen med Dag og Iris for å betale for noe vintertøy til Iris. Mens mannen i kassen begynte å bippe inn varene kunne han fortelle at det var salg på herreklær, og Dag gikk bort for å se for å slå ihjel tid mens jeg betalte. Så sto jeg nå der alene mens mannen fortsatte å bippe inn varer, og fortsatte i selgermodus – det var nemlig salg på boksershorts til 29 kroner. De kunne han anbefale, han brukte dem selv.

Nei, mannen, jeg vil IKKE vite hva slags undertøy du bruker, samme hva du har lært på selgerskolen! Men på den positive siden, det var i alle fall ikke salg på stringtruser. Ikke at jeg har noe prinsipielt imot menn i stringtruser, altså.

Neglebørster

29. september 2008

Da jeg var barn hadde ethvert hjem en neglebørste på vasken, ved siden av såpestykket. Her forleden var jeg skitten under neglene etter å ha knadd en paideig (se forrige post), og det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke eier en neglebørste. Videre innså jeg at jeg ikke har sett en neglebørste på minst ti år. Ingen har neglebørster lenger. Hvor er det blitt av neglebørstene? Og hvorfor? Er det en konspirasjon?

Hallvors eplepai

28. september 2008

En usedvanlig god eplekake. I tillegg er den nesten helt laktosefri, og egner seg dermed godt for både intolerante og ikke-intolerante kakemonser.

Sett ovnen på 175 grader. Bland 225 gram romtemperert smør, 300 gram hvetemel og 150 gram brunt sukker til en paideig. Legg en tredjedel av deigen til side og bruk resten til å kle innsiden av en kakeform. Stek paibunnen i 20 minutter.

Bland 2 ts bakepulver, 2 ss hvetemel og 6 ss kanel. Rør dette sammen med resten av paideigen og tre egg.

Del fire epler i båter og vend dem inn i kakerøren. Ha fyllet i den stekte paibunnen og stek i 40 minutter. Sjekk med en spisepinne eller lignende om kaken er ferdig.

Quiche a la Eira

6. september 2008

Dette er en av mine signaturretter, men av en eller annen grunn er det veldig lenge siden jeg har laget den. Men i kveld blir det altså quiche. Skjønt, quiche er et litt misvisende navn på denne retten. Den inneholder riktignok alle ingrediensene til en klassisk quiche, men forholdet mellom grønnsaker og eggestand er noe forskjøvet. Litt egg blir det likevel plass til mellom alle godsakene.

Begynn med å gjøre klar deigen til paibunnen. Et kvart kilo smør smeltes og blandes med hvetemel til en ganske fast masse. Noe av melet kan gjerne være fin sammalt, skjønt dette blir aldri en sunn rett om du så bruker lokalt dyrket økologisk grovspelt. Gjør som du føler for. Sett massen til side og la den avkjøle seg litt mens du skjærer opp grønnsaker.

Til fyllet trenger du:

En brokkoli
En stor purre
Fire-fem store sjampinjonger, eller tilsvarende mengde i små
Fem fedd hvitløk
En chili
Pepper
150 gram bacon uten svor
6 egg
Revet ost

Skjær purren i skiver, brokkolien i små dusker og sjampinjongen i terninger. Hakk hvitløk og chili. Putt alt i en stor bolle. Skjær bacon i biter og stek den. Ha baconet også oppi bollen, kvern godt med pepper over, og bland alle ingrediensene godt sammen.

Ha paideigen i en ildfast form og trykk den utover så den dekker bunnen og sidene. I denne latmannsoppskriften er det ingen gaffelprikking eller forhåndssteking med bakepapir og tørre erter. Det gjør bunnen litt mindre sprø, men akkurat like god. Hvis sprø paibunn er viktig i livet ditt kan du selvsagt forhåndssteke bunnen. I så fall kan du også vurdere å erstatte noe av smøret med et egg for at den skal heve seg litt.

Når formen er klar putter du alle grønnsakene og baconet oppi. Pakk dem godt sammen. Knekk seks egg i bollen du hadde grønnsaker i og visp med en gaffel. Hell eggene over grønnsakene. Dekk formen med aluminiumsfolie og stek på 225 grader i en time. Etter en time tar du ut formen, tar av folien, strør revet ost over, og steker i 15 minutter til.

Serveres med vin eller øl og en episode Stargate.

Bli en del av røret

25. august 2008

Noen har vært ute og redigert litt på plakatene Revolusjonær Kommunistisk Ungdom har tapetsert byen med. Jeg er ikke mindre barnslig enn at jeg blir litt fnisete av disse gullkornene, og det selv om jeg langt fra hører til høyresiden i politikken. (Når sant skal sies ble jeg fnisete allerede da jeg så plakaten med de søte ungdommene i ansiktsskjerf uten at noen hadde vært ute med sprittusjen, men det er en annen historie. Eller kanskje akkurat den samme…)
Bli en del av røretForeldrene mine er teiteGratis Che Guevara-tskjorte

Våt drøm

7. august 2008

Her forleden hadde jeg en drøm der jeg befant meg i en ikke nærmere definert sørøstasiatisk landsby. Jeg fikk smake på en ukjent frukt som var saftigere, friskere, søtere og mer velsmakende enn noen annen frukt jeg noensinne har smakt. Da jeg våknet hadde jeg siklet på puten.

Slike våte drømmer er det jeg har.

Frosk på nett med WPA2 og skjult essid

12. juli 2008

Dette blogger jeg først og fremst som en huskeliste til meg selv, til neste gang jeg trenger å gjøre det.

Jeg har altså gått til anskaffelse av en frosk, også kjent som OLPC eller XO-1. For de uinnvidde, det er en liten, grønn laptop beregnet på barn. Og litt barnslige voksne med sans for grønne duppedingser som kjører Linux.

Saken er først og fremst lagt opp til å koble til åpne trådløse nettverk. Det er ikke i øyeblikket noen støtte for å koble til skjulte nettverk ut av boksen, og brukergrensesnittet for WPA-nettverk er heller ikke helt klart. Men frosken kjører Linux, og det betyr at det alltids går an å få det til. OLPC-wikien har instrukser for å koble til manuelt, men disse instruksene fungerte ikke med skjult essid.

Her er altså det som trengs:

Først, som root, opprett /etc/wpa_supplicant.conf. I den skriver du:


ctrl_interface_group=0
ctrl_interface=/var/run/wpa_supplicant
eapol_version=1
fast_reauth=1
network={
ssid="nettverksnavn"
proto=WPA2
key_mgmt=WPA-PSK
psk="nettverksnøkkel"
auth_alg=OPEN
}

Lagre. Kjør /usr/sbin/wpa_supplicant -ieth0 -c/etc/wpa_supplicant.conf -B -w

Av en eller annen grunn ville ikke dette fungere uten at eth0 allerede var satt til riktig ssid, jeg fikk bare feilmeldinger om “essid mismatch”. Derfor setter vi ssid manuelt med iwconfig:

iwconfig essid nettverksnavn

Vent noen sekunder, og kjør så iwconfig uten argumenter for å sjekke at nettverksnavnet er riktig satt. Så kan du be om IP-adresse:

dhclient eth0

Med litt flaks skal du nå få en kryptisk melding på skjermen om at du har fått IP-adresse. Test med ping:

ping vg.no

Får du svar her skal alt være i orden. Hvis ikke, ofre en geit, gå fem ganger i sirkel rundt frosken og prøv igjen.

Avgjørende øyeblikk

29. juni 2008

Jeg har nettopp sett episode to av NRKs dokumentarserie “Avgjørende øyeblikk”, som viste en rekke klipp fra nyhetssaker gjennom NRKs historie. Det slo meg raskt hvor annerledes nyhetssendingene er nå enn for bare femten år siden, ikke bare i teknikk og grafikk, men også i innhold og fortellerteknikk. Jeg har ikke blitt kvalm av å se Dagsrevyen på svært mange år, og har vel egentlig innbilt meg at det er fordi jeg har blitt mer ufølsom. Men disse gamle bildene gjorde meg kvalm på den samme gamle måten, og jeg kan bare konkludere med at det er nyhetssendingene og ikke jeg som har forandret seg[1].

Det ble vist nærbilder av døende, utmagrede barn i en sultkatastrofe, og vi fikk se maltrakterte lik i gatene i Bagdad mens Odd Karsten Tveit bak kamera brekker seg mens han forteller om hva vi ser. Dette er en direkthet i både bilde og fortelling vi rett og slett ikke får på norsk tv i dag. Noe skyldes antakelig krigende makters økende mediabevissthet, der journalister som før gikk fritt rundt nå skysses rundt av militære i “trygge soner” og kun får et redigert utsnitt av virkeligheten. Dette er selvsagt et dilemma journalister og redaksjoner er klar over.

Men jeg tror ikke dette er hele historien, for det er ikke bare bildene, men også fortellerteknikken som er endret, blant annet som følge av økt konkurranse mellom nyhetsformidlere. Nyhetspresentasjonen nå er kjappere, glattere, mer redigert, mer publikumsvennlig, mer spiselig. Der vi før hadde flere øyenvitneskildringer og korrespondenter har vi nå flere eksperter som diskuterer den internasjonale situasjonen i studio. Det er selvsagt vanskelig å argumentere mot relevansen av dybdeanalyser, men jeg tror ikke de kan erstatte virkelige bilder fra den virkelige verden, bilder som viser hva som faktisk skjer der ute.

Vil vi ha tilbake de gamle nyhetene? Ja og nei. Nei, jeg vil jo helst ikke se disse bildene. Men ja, jeg tror kanskje vi trenger dem. Det er et toveis dilemma, selvsagt. For femten år siden gikk debatten om hvorvidt folk ble avstumpet og likegyldige av det sterkt negative fokuset i nyhetene. Nyhetskanalene har tatt dette til seg og gjort sendingene litt gladere og en hel del snillere. Men jeg er ikke sikker på at det fungerer. Det er betydelig lettere å være likegyldig til en sultkatastrofe akkompagnert av en person fra Røde Kors som står foran hjelpesendingene og forteller hvor ille det er, enn til den samme sultkatastrofen der man får se de direkte konsekvensene.

Kanskje det går an å være både litt glade og optimistiske og litt direkte og realistiske i samme sending? Jeg håper ikke svaret på det spørsmålet ligger i seerstatistikker og økonomiske markedsanalyser, men jeg er kanskje ikke altfor optimistisk.

[1] Den tredje teorien, at verden har blitt et snillere sted og at nyhetene rett og slett var verre før, tror jeg vi kan forkaste uten nærmere undersøkelse.

En bortkastet dag

10. juni 2008

Jeg kom på jobb i dag etter hamstring av Ibux og nesespray. Leste litt mail, som jeg pleier på begynnelsen av arbeidsdagen, og ble pinget på irc av sysadmin som kunne fortelle at Dell-OEM-WinXP-reinstallasjons-CDen min var kommet. Jobbmaskinen min var nemlig ganske lodden og hadde behov for en reinstallasjon.

Jeg bootet med CDen, fikk som snarest opp en melding om at systemkonfigurasjonen ble sjekket, hvorpå skjermen ble svart. Viften gikk og harddisken jobbet. Jeg ventet i ti minutter. Deretter konsulterte jeg en kollega, som mente at man burde vente i 30 minutter før man rebootet. Jeg ventet i 30 minutter, ga opp, og fikk en annen kollega til å brenne en Ubuntu-CD til meg. Den brukte jeg til å starte opp maskinen og slette alle de gamle partisjonene, inkludert boot-partisjonen med Grub som antakelig var det som fikk WinXP-installasjonen til å gå i frø.

Når det var gjort startet jeg på nytt med Windows-installasjon. Jeg valgte full formatering, gikk til lunsj, og kom tilbake til en eller annen dialogboks jeg måtte svare på før installasjonen kunne fortsette. Deretter observerte jeg skjermen i 30 minutter mens Windows ble installert.

Så var det jakten på nettverksdrivere. Inn til en kollega for å få lastet ned driver fra Dell. Ned to trapper til sysadmin for å få en minnepinne. Opp igjen for å putte driver på minnepinne, og så installere. Hurra, nettverk!

Så var det resten av oppdateringene. Service Pack 3, skjermkortdriver og trådløskortdriver. Støtte for østasiatiske språk. Antivirus. Opprette og formatere datapartisjon. Av en eller annen grunn gikk disse prosessene som sirup, og det tok i alle fall en time før SP3 var på plass. Reboot.

Og så kryptering. Jobben krever at all sensitiv informasjon som lagres på bærbare maskiner skal krypteres. TrueCrypt er rask å installere, men bruker en halv evighet på å opprette en kryptert fil på 25GB. Installasjon av øvrige Windows-oppdateringer. Reboot.

Nedlasting og installasjon av programvare: Nyeste interne Opera-versjon, IE6, IE8, Firefox 2, Firefox 3, Safari, Emacs, Putty, TortoiseSVN. Nok en time med dilling med Tortoise som bringer Windows Explorer i kne, samt et uforklarlig problem med en fil som bare blir borte midt under en oppdatering, noe SVN har litt vanskelig for å hanskes med. Reboot, mer dilling. Kollega kommer til unnsetning med forslag til tweaks av Tortoise for å fikse problemet med den knestående filhåndtereren. Filen som ble borte har vært gjenstand for noen timers frustrasjon for meg og en annen kollega i forrige uke også, men viste seg til slutt å skyldes et litt overaktivt antivirusprogram. Problem løst ved å ekskludere SVN-treet fra filer som skal sjekkes i sanntid.

På dette tidspunktet var systemet operativt igjen, og klokken var 17.30.