Dette har forundret meg i lengre tid. Når jeg kommer på do på arbeidsplassen min, møter jeg flere ganger i uken følgende syn:
Her ser vi altså en dorullholder med tom dorullhylse, samt en påbegynt dorull sirlig plassert oppå bossbøtten. Alt innenfor en 15 centimeters radius. Snakker vi her om et helt nytt nivå av latskap?
Siden slutten av 90-tallet har jeg bare vært hos frisør en håndfull ganger. (Hvor mye er en håndfull, egentlig? Jeg har alltid tenkt på det som pluss-minus fem.) Resten av tiden har jeg latt håret gro, barbert bort alt, eller fått noen til å trimme hanekammen for meg. Frisørbesøk har uten unntak ført til hårkatastrofer med påfølgende barbering, subsidiært intensiv luebruk.
Problemet er at jeg har latterlig tykt hår. Basert på grundige empiriske undersøkelser kan jeg slå fast at majoriteten av norske frisører ikke kan noe annet enn standard tynt nordisk hår. Klippes håret mitt feil blir det til en litt uformelig og svært ukledelig hjelm.
I sommer tok jeg likevel motet til meg og oppsøkte en frisør på nytt. Denne gangen gjorde jeg forundersøkelser, og fikk anbefalt en bestemt frisør i en bestemt salong. En frisør av det gode gamle slaget, altså en femi kar med ny sprø hårfrisyre hver gang. Jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet, men det var mest fordi jeg ikke hadde klart å kommunisere hva jeg ville ha. Frisør- og legetimer er litt som muntlig eksamen for meg, i det øyeblikket jeg kommer inn døren glemmer jeg alt jeg hadde planlagt å si. Blank som en nypusset isse.
Til tross for at jeg ikke var helt fornøyd kunne jeg se at klippen funket med hårtypen. Derfor gikk jeg tilbake neste gang også, og fikk på et vis forklart litt bedre hva jeg så for meg. (Frisører må tro jeg er under snittet intelligent. Jeg stotrer som om jeg skulle vært en femtenåring på min første date.) Klippen ble super. Kort uten å være bolleformet. Den ble foreviget i D2, og jeg fikk mange komplimenter. Dermed har jeg fortsatt å gå til denne frisøren, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis han slutter.
Likevel hater jeg å gå til frisøren. Jeg lider av frisørindusert afasi. Jeg er ikke akkurat dronningen av småprat med fremmede, og frisørtime innebærer altså å sitte, i en time, musestille mens noen tar på hodet mitt, bretter ørene mine i rare vinkler og veiver rundt med en saks. Det føles unaturlig å ikke si noe. Jeg aner ikke hva jeg skal si. Drøfte dagens aktuelle politiske tema? Bør man egentlig snakke om potensielt kontroversielle emner med en saksebevæpnet mann?
Jeg trenger altså en 101 i frisørbesøk. Er det sosialt akseptabelt å være stum, eller ler frisøren innvendig av denne forknytte personen som kommer litt for sjelden og fører samtaler på nivå med en femåring? Hva snakker man om?
Jeg lurer litt på hva snuppa kommer til å høre på når hun blir stor nok til å orientere seg i jungelen av musikksjangere. Konklusjonen ble at det sikkert blir noe fælt som ikke er oppfunnet ennå.
Men er det egentlig plass til nye musikksjangere, eller blir alt herfra bare krysninger av allerede eksisterende stiler? Hva har vi egentlig i vente de neste ti-tyve årene? Jazz-grønsj? Barokk-ska? En ting er sikkert, vi kommer garantert til å få post-elektronika. Snart.
Går verden under? Følg med, følg med!
Jeg sykler forbi en flokk med ender hver morgen på vei til barnehagen. De våkner som regel når jeg kommer forbi, og trekker nebbet ut fra fjærene for å se på meg. Det jeg lurer på er: Sover ender alltid med nebbet på samme side, eller bytter de på?
Papirutgaven til BT kjører som hovedoppslag i dag en sak der Huseiernes Landsforbund ber menn ta kontrollen over huskjøpet. De mener kvinner bryr seg for mye om kjøkkeninnredning og stemning, og for lite om fuktproblemer og det elektriske anlegget. Løsningen deres er at mennene skal ta over kontrollen over huskjøpet igjen.
Jeg ser ikke bort fra at de kan ha rett i problemstillingen, men all den tid også single kvinner kjøper hus (og dessuten at vi lever i 2009), ville det ikke være mer hensiktsmessig å be kvinnene skjerpe seg?
I forrige uke vandret det en link til puppeforskning rundt på nettet. Astrid Krog og Frida Kahlisto samler inn informasjon til en bok om pupper, og ber nett-kvinner om å delta i en spørreundersøkelse. Jeg har vært inne og sett på undersøkelsen et par ganger og ennå ikke besvart den. Den er altfor vanskelig å svare på.
For det første: “Synes du brystene dine er fine?”. Tja. De var jo finere før. Nå er de slappe og har strekkmerker. Men de er jo mine. Jeg ville ikke byttet dem ut. Så de er jo fine nok for meg. I alle fall på sånne dager der jeg generelt er fornøyd med meg selv. På sånne andre dager, der appelsinhuden framstår som krokodilleskinn og enhver kvise er på størrelse med en geletopp, er de ikke særlig fine. Jeg har ikke komplekser for puppene mine, men må ærlig innrømme at de har sett yppigere dager. Men det går ikke an å svare “Helt greie nok, stort sett”.
“Er brystene dine en erogen sone?”. Vel. Når jeg er i humør til det? Det er ikke bare å legge en hånd på puppen og så tenner jeg. På den annen side kan selv skulderen være en erogen sone om jeg er i det humøret. Vanskelig å svare, altså. Og “Liker du at brystene dine blir berørt/befølt under parsex?”. Joa, av og til? Ikke alltid. Svaralternativene er Ja, Nei og Vet ikke. Jeg savner et alternativ for “Både ja og nei, det kommer an på, av og til”.
“Liker du å bruke sexy undertøy / BH som krydder i parsex?”. Jeg kan jo ikke godt svare nei. Det er jo ikke noe jeg misliker. Men jeg gjør det sjelden, det er ikke noe jeg kommer på, rett og slett. Så da kan jeg vel ikke svare at jeg liker det. Men det er jo ikke det at jeg ikke vet. Skulle hatt et svaralternativ for “Joa, helt greit det, sikkert”.
Og sist men ikke minst, tilgi min ignoranse på feltet: Hva er en brystorgasme? I min naivitet trodde jeg alle orgasmer kom fra klitoris. Jeg har sannsynligvis gått glipp av noe her.
Bergens Tidende gir deg muligheten til å få flotte gaver – til deg selv eller andre. Alt du trenger å gjøre er å verve en venn i 6 eller 12 måneder. Verver du en venn i 12 måneder, får du et stereoanlegg til iPod-en din. Verver du en venn i 6 måneder, får du et sett hodetelefoner med topp lyd – HELT GRATIS!
Min første innskytelse når jeg leste denne eposten var at det er langt enklere og mindre smertefritt for meg å gå og kjøpe disse tingene selv, hvis jeg virkelig har lyst på dem. Har jeg ikke det klarer jeg meg antakelig bedre uten.
Spørsmålet er: Har jeg for god råd, eller bare altfor dårlig konkurranseinstinkt? Kanskje begge deler?
Jeg sitter her i morgentimene og koser meg med Forskrift om ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers styre og bedriftsforsamling. Der står det blant annet:
Aksjelovens bestemmelser om de ansattes rett til representasjon i styre og bedriftsforsamling skal gjelde for alle aksjeselskaper, dog skal de inntil videre ikke gjelde for:
1. Selskaper som driver forlegging av aviser.
Jeg ser for meg dette aksjeselskapets formål:
Å forlegge aviser, herunder misting, gjemming, bortstikking, malplassering og overdragning til tilfeldig kafegjest, samt andre tjenester som naturlig hører sammen med disse.