I fjor omtrent på denne tiden flyttet vi inn i hus med hage. Siden har vi vært villaeiere på godt og vondt. Mest godt, selv om det stadig dukker opp ting som må fikses og ordnes og utbedres og vedlikeholdes. Siden i vår har jeg latt meg glede over alt som dukker opp i hagen av blomster og andre vekster. De tidligere eierne har tydeligvis hatt teken på dette, og hvert bed har til enhver tid hatt noe som blomstrer. Krukkene har jeg fylt opp med stemor, krokus og andre, mer og mindre vellykkede eksperimenter. Med årene får nok jeg også roen på hagefronten.
Jeg har fjernet ask og lønn som spretter opp som ugress overalt, og vi har tatt livet av to enorme, gamle rhododendron og fått dobbelt så stor plen, som vi raskt erstattet med en diger, fantastisk trampoline. Når ungene har lagt seg går jeg ut og hopper.
Og her for en uke eller to siden ringte jeg min farmor, og satte meg ned på en kjøkkenstol jeg vanligvis aldri sitter på, fordi telefonen var tom for strøm og sto plugget i laderen akkurat der. Hun fortalte at naboen hadde vært innom med masse rips som hun hadde kokt ripsgele på, mens jeg satt og tittet ut kjøkkenvinduet fra denne uvante vinkelen. Og der klikket det inn: Rips! Jeg ser rips! Masse rips! Og den er i VÅR hage! Etter samtalen var avsluttet gikk jeg ut og plukket. Ripstreet står på naboens tomt, men henger over på vår side, og det er nok å ta av. Jeg bakte ripsmuffins. Jeg bakte rips-og-sjokolademuffins. Jeg spiste rips med vaniljesaus, og mer rips med vaniljesaus. Treåringen spiste rips uten vaniljesaus, og samboeren smakte på en rips eller to og syntes det var altfor surt. Og enda var det klase på klase som hang der, rød og syrlig, og ventet på en plass i magen min.
Det er begrenset hvor mye muffins man kan spise før det gir begredelige utslag på livlinjen. Men jeg klarte ikke å bare la ripsen henge der, heller. Internett ble spurt om råd, og internett svarte: Ripslikør!
Og ripslikør ble det. Jeg har ikke målt eller veid, så resultatet blir en overraskelse når det nærmer seg jul, men blir det for surt eller for sterkt kan den blandes med sukkerlake. Blir det bare ikke særlig drikkelig kan det brukes i kake.
I mellomtiden står to store, røde norgesglass og lyser opp kjøkkenet mitt når de gjennomlyses av ettermiddagssol, fram til likøren skal siles og settes mørkt og kjølig en gang i oktober.
