elektroniske pistler fra kjøkkenet

Ofte er det slik med filmer basert på bøker at filmen aldri kan bli annet enn en blek kopi av boken. Noen ganger har regissøren klart å frikoble filmen nok til at man klarer å se dem som to helt separate entiteter, andre ganger blir det bare en deprimerende rekke av tapte øyeblikk.

Filmen Jane Eyre, som går på kino nå, er i en tredje kategori. Den fungerer på mange måter ikke på egne ben. Historien antydes mer enn fortelles, og jeg er usikker på om det går an å få noe særlig sammenheng hvis man ikke har lest boken. Enkelte scener virker så løsrevne og tømt for meningsinnhold at jeg lurte på hvorfor de i det hele tatt var tatt med – spesielt de som forteller om tiden på Lowood, men også forholdet mellom Jane og St. John.

Likevel fungerer filmen, hvis man ser det som en fantastisk utført illustrasjon til romanen, i stedet for et selvstendig verk. Hovedpersonen fanger akkurat den motsetningen mellom det ordinære, men likevel inntagende som er et bærende element i boken. Filmen er ellers ikke i nærheten av den møysommelige oppbyggingen av et liv, en personlighet og den intensiteten som gjør boken til et mesterverk.

Dommen er altså: Les boken, og gå deretter og se filmen. Hvis du bare skal gjøre en av delene, velg boken.