Oppskrift på lørdag

11. september 2010

Hva skal vi ha til middag i dag? spurte jeg. Grøt! svarte treåringen. Greit, sa jeg, så kan vi voksne finne på noe snacks til i kveld. Focaccia og hummus! forlangte pappaen. Spille brettspill? spurte vennene. Så gikk jeg i butikken.

Vi kan jo ha noe ved siden av focacciaen og hummusen? Hva om jeg kjøper litt spekeskinke?

Oppskåret spekeskinke på fat

Men, hva er det som ligger der ved siden av spekeskinken? Hm, lammeboller er jo godt. I alle fall hvis jeg lager en kjapp salsa av en boks tomater, hvitløk, chili og litt sukker og lar den småputre mens jeg gjør klar de andre greiene. Jo, lammeboller må vi ha. De var ikke så dyre heller.

LammekjøttbollerTomatsalsa

Skal vi se. Focaccia er jo enkelt. Litt kjedelig kanskje? Jeg kjøpte jo et morsomt brødkrydder på matfestivalen i går… brennesle, oregano, kvann og ringblomst. Prøver litt av det oppi. Og så klippe noen kvister av rosmarinbusken jeg nettopp har tatt inn for vinteren, den har vokst seg stor og sterk ute i sommer.

RosmarinbuskPose med brødkrydderFocaccia, ustekt

Hummus er jo enkle greier. En boks ferdigkokte kikerter, chili, hvitløk, olivenolje og salt. Kunne hatt spisskummin også oppi, men det glemte jeg.

Hummus

Og så gjester, selvsagt. Tre gamle venner og en hyggelig italiener.

Venn 1Venn 2Venn 3Vin

Og så spill, til langt på natt.

BohnanzaTrivial Pursuit

Amming er politikk

8. september 2010

Etter å ha tatt beslutningen om at vi skal innføre morsmelktillegg til snuppa på 3 måneder begynte jeg å søke på nettet. Først etter konkret informasjon – hva gir vi, hvordan gjør vi det? Deretter tok politikken og statistikken meg, og jeg begynte å søke etter informasjon om hvor mange det egentlig er som fullammer til de anbefalte 6 månedene, og om det virkelig er så anbefalelsesverdig som helsemyndighetene skal ha det til.

I barselgruppen tidligere denne uken spurte helsesøster hver og en av oss fem mødre og fedre som var tilstede med våre 2-3 måneder gamle barn om hva slags mat de fikk. Det viste seg at mitt barn var det eneste av de fem som kun fikk morsmelk. Det fikk meg til å tenke. Jeg har til dags dato nemlig aldri møtt eller snakket med noen som har fullammet i seks måneder. Myndighetenes anbefalinger virker dermed mer egnet til å gi dårlig samvittighet til en befolkning av foreldre som slites mellom hva som regnes for “barnas beste” og hva de selv ser at barnet trenger, enn som noen form for fornuftig og realistisk folkeopplysning.

Da vår eldste datter var rundt tre måneder hang hun i puppen hele kvelden, fra middag til leggetid, uten å bli skikkelig mett eller fornøyd. Dette heter på fagspråket “økedøgn”, men det er det lengste døgnet jeg har opplevd. Det varte fram til hun var fire og en halv måned, da jeg ga opp og med svart samvittighet innførte grøt på menyen. Som jeg pumpet morsmelk til i nye to måneder, til tårer og tenners gnissel.

Nå er vi altså der igjen. Og jeg har ikke tenkt å gå gjennom denne meningsløse øvelsen på nytt. Den dårlige samvittigheten og den nagende følelsen av å feile som mor lurer i bakgrunnen, men denne gangen har jeg forskerne på min side, selv om folkehelsa står på sitt. I siste nummer av Dagens Medisin går overlege Gunnar Helland ved Barneavdelingen på Levanger sykehus imot dagens råd om fullamming i 6 måneder, basert på nyere forskning. Lederen i samme utgave tar også for seg temaet, med en mer politisk vinkling.

Og man kan spørre seg selv – når kun 2% av barn i Norge blir fullammet ved 6 måneders alder, og nesten alle de øvrige 98% vokser opp som normale, sunne og friske unger, hvor viktig kan denne anbefalingen egentlig være? Kanskje man skulle myke litt opp på anbefalingene i retning av realisme, og gi spedbarnsforeldre tillit til egne vurderingsevner?

Twitter er bare distribuert IRC

3. september 2010

Tidlig i Twitters karriere var det en vittig sjel som kommenterte tørt at Twitter ikke er noe annet enn distribuert IRC. (Andre vittige sjeler, for mye lenger siden, har hevdet at IRC på sin side ikke er noe annet enn multiplayer Notepad). For en gammel ircer betyr denne tankegangen at Twitter faller naturlig inn i vaner og tankegang. Likevel har jeg vært en sporadisk kvitrer så langt. Hovedgrunnen har vært at jeg ikke har funnet noen klient som har føltes naturlig å bruke. Jeg har prøvd alle de populære, og flere upopulære, men overalt har bruken dabbet av etter kort tid, rett og slett fordi verktøyet ikke har ligget godt nok i hånden.

Så hvorfor har jeg plutselig begynt å bli aktiv på Twitter igjen? Jo – jeg har endelig funnet den perfekte klienten, den som sklir som en oljet ninjagrevling inn i måten jeg allerede bruker nettet på. Jeg har fått Twitter i irc-klienten min!

Helten heter selvsagt BitlBee. Jeg har evangelisert for BitlBee før, men ikke her på bloggen. Derfor en kort oppsummering:

BitlBee er en tjeneste som du enten kan kjøre på din egen maskin, eller du kan bruke en offentlig tilgjengelig tjener som im.bitlbee.org. Den fungerer som et bindeledd mellom din favoritt-irc-klient og et utall variasjoner over temaet lynmeldinger. MSN, Jabber (som f.eks Facebook), mange andre, og nå også Twitter. Du kobler til BitlBee som en vanlig IRC-tjener, setter opp kontoene dine, og vips har du alt av pratefunksjonalitet i samme vindu.

Slik ser det ut, i min foretrukne irc-klient irssi (klikk for større bilde):

Skjermbilde av irssi med twitter i bitlbee

Etter en ukes bruk kan jeg bare slå fast at å bruke Twitter som en hvilken som helst irc-kanal, i samme klient som alle de andre kanalene mine, samt MSN og kompisene, føles veldig naturlig. BitlBee wins again!

Er det egentlig så viktig med all denne melken?

31. august 2010

Det går en artikkel rundt på nett i dag om skolemelk til barn som ikke tåler melk. Artikkelen er poengtert, men hopper over det jeg mener er selve grunnpoenget: Er det egentlig så viktig med all denne melken?

Norske barn skal drikke melk. Det er opplest og vedtatt. Norge har en kollektiv psykose når det gjelder melkens posisjon i kostholdet. Som skolebarn på åttitallet drakk jeg pliktskyldigst melken min hver eneste dag. Og det til tross for at jeg egentlig ikke liker melk. Det var melk vi fikk å drikke på skolen, og var man tørst fikk man værsågod drikke melk.

I voksen alder har jeg sluttet å drikke melk. Jeg er ikke laktoseintolerant, jeg er ikke melkeproteinintolerant, jeg bare liker vann bedre enn melk. Siden jeg er voksen kan jeg bestemme at jeg ikke trenger å drikke melk.

Enkelte voksne mener visst at jeg skal tvinge ungene mine til å drikke melk selv om de heller ikke liker melk noe særlig. Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at barn må jo ha melk – enkelte hentyder nærmest at det er i nærheten av vanskjøtsel å ikke fostre opp ungene på melk til hvert eneste brødmåltid. Jeg har ikke intolerante barn, dermed har jeg ikke engang den unnskyldningen. Heldigvis har de to barnehagene vi har brukt til nå ikke stilt  noe særlig spørsmål til dette, selv om de har syntes det var litt rart at ungen kunne velge selv om hun ville ha melk eller vann til maten. De er jo vant til at ungene enten skal ha melk – eller så tåler de ikke melk og skal absolutt ikke få melk.

Enn så lenge har jeg ikke skolebarn, men jeg har ingen planer om å tvinge dem til å drikke melk til formiddagsmaten sin, selv om det eneste de får lov å velge mellom på skolen er melk, melk eller melk. Om vannet i skolespringene ikke har blitt noe mer velsmakende siden jeg var barn skal de få med en vannflaske hjemmefra.

(Og før du antyder at jeg driver vanskjøtsel av ungene mine – jeg sørger for at de får i seg både kalsium og vitaminer, bare ikke i form av et melkeglass ved siden av brødskiven)

Khoresht qeymeh

29. august 2010

Jeg har hatt besøk av en tidligere kollega av iransk opphav. Hun tilbød seg å kokke for oss en kveld, og jeg hang naturligvis over skulderen for å få med meg ingredienser og framgangsmåte. Dette er en ganske enkel gryterett, men fordrer et besøk i en butikk med midtøsten-profil for å få tak i tørket lime.

  • 2 løk
  • 1/2 kg grytekjøtt
  • 1/2 ts gurkemeie
  • Salt
  • 3 tørkede lime
  • Gule splitterter
  • En skje tomatpure (for farge, kan sløyfes)

Finhakk løken og stek den blank i olje på middels varme i en tykkbunnet gryte. Skjær kjøttet i små biter og stek det sammen med løken etter en stund. Vi brukte oksekjøtt, men lam fungerer visstnok også bra. Ha i gurkemeie samtidig med kjøttet, og salt etter smak.

Kok vann ved siden av, i en gryte eller vannkoker. Når kjøttet er stekt, har du i nok kokende vann til å dekke ingrediensene. Stikk noen hull i de tørkede limene med en gaffel og putt dem i vannet. Hold dem nede med en gaffel til de har trukket nok vann til å holde seg nede.

Legg på lokk og la det småputre i halvannen time. Ha i en håndfull gule splitterter, og la det småputre i halvannen time til.

En times tid før maten er klar begynner du å forberede risen. Denne måten å koke ris på kalles kateh.

Ha ris i en gryte, og hell over ca 1,3 ganger så mye vann. Ha i nok salt til at det gir smak, litt matolje, og en god klatt smør. Kok på medium varme uten lokk til vannet er nesten, men ikke helt borte. Sett på lokk, og legg tørkepapir mellom gryten og lokket. Hvorfor tørkepapiret skal være der vet vi ikke helt, men alle gjør det. La stå i 40 minutter på middels lav varme.

Ha den ferdigkokte risen fra gryten over i en bolle. Nå skal du ha en lett gyllen skorpe av sprø ris i bunnen av gryten. Skrap den ut på en tallerken og server ved siden av risen og gryteretten. Denne ris-skorpen kalles tahdig, som kan oversettes med “bunnen av gryten”.

Et år i villa

16. august 2010

I fjor omtrent på denne tiden flyttet vi inn i hus med hage. Siden har vi vært villaeiere på godt og vondt. Mest godt, selv om det stadig dukker opp ting som må fikses og ordnes og utbedres og vedlikeholdes. Siden i vår har jeg latt meg glede over alt som dukker opp i hagen av blomster og andre vekster. De tidligere eierne har tydeligvis hatt teken på dette, og hvert bed har til enhver tid hatt noe som blomstrer. Krukkene har jeg fylt opp med stemor, krokus og andre, mer og mindre vellykkede eksperimenter. Med årene får nok jeg også roen på hagefronten.

Jeg har fjernet ask og lønn som spretter opp som ugress overalt, og vi har tatt livet av to enorme, gamle rhododendron og fått dobbelt så stor plen, som vi raskt erstattet med en diger, fantastisk trampoline. Når ungene har lagt seg går jeg ut og hopper.

Og her for en uke eller to siden ringte jeg min farmor, og satte meg ned på en kjøkkenstol jeg vanligvis aldri sitter på, fordi telefonen var tom for strøm og sto plugget i laderen akkurat der. Hun fortalte at naboen hadde vært innom med masse rips som hun hadde kokt ripsgele på, mens jeg satt og tittet ut kjøkkenvinduet fra denne uvante vinkelen. Og der klikket det inn: Rips! Jeg ser rips! Masse rips! Og den er i VÅR hage! Etter samtalen var avsluttet gikk jeg ut og plukket. Ripstreet står på naboens tomt, men henger over på vår side, og det er nok å ta av. Jeg bakte ripsmuffins. Jeg bakte rips-og-sjokolademuffins. Jeg spiste rips med vaniljesaus, og mer rips med vaniljesaus. Treåringen spiste rips uten vaniljesaus, og samboeren smakte på en rips eller to og syntes det var altfor surt. Og enda var det klase på klase som hang der, rød og syrlig, og ventet på en plass i magen min.

Ripslikør på norgesglassDet er begrenset hvor mye muffins man kan spise før det gir begredelige utslag på livlinjen. Men jeg klarte ikke å bare la ripsen henge der, heller. Internett ble spurt om råd, og internett svarte: Ripslikør!

Og ripslikør ble det. Jeg har ikke målt eller veid, så resultatet blir en overraskelse når det nærmer seg jul, men blir det for surt eller for sterkt kan den blandes med sukkerlake. Blir det bare ikke særlig drikkelig kan det brukes i kake.

I mellomtiden står to store, røde norgesglass og lyser opp kjøkkenet mitt når de gjennomlyses av ettermiddagssol, fram til likøren skal siles og settes mørkt og kjølig en gang i oktober.

Noen netter er sånn

1. august 2010

Den minste på to måneder er urolig i kveld. Jeg ligger alene i mørket og prøver å roe henne for kvelden. Det går en halvtime, en time, halvannen time. Når hun endelig finner roen og sovner for kvelden har tankene forlengst begynt å kverne på gamle sår som ikke helt er grodd, og jeg får ikke sove, til tross for at jeg må opp igjen om ikke så mange timer.

Bloggen ligger brakk, akkurat som hjernen min. De få timene med fritid jeg har på formiddagen er ikke fritid nok til å koble inn tankene, for jeg vet at den lille som sover kan våkne når som helst og avbryte. Best å la være å tenke for mye. Det blir bare frustrasjon, en stresset følelse av å aldri få fullført noe, av å måtte skynde seg videre, dag og natt.

Den eldste våkner og gråter i halvsøvne, hun er tørst og finner ikke koppen sin. Opp og trøste, finne koppen. Hun roer seg fort og tankene kan fortsette å kverne. Pleddet over skuldrene dekker ikke tærne, de begynner å bli kalde. Noen netter er sånn.

Knekkebrød

21. juni 2010

Knekkebrød er superenkelt å lage selv, men jeg har aldri faktisk gjort det før i dag. Det finnes en haug med oppskrifter rundt omkring, men de fleste er veldig like bortsett fra blandingsforholdet mellom ingrediensene. Grunnprinsippet er uansett det samme: Grovt mel, et utvalg frø og gryn, vann og litt salt. Her er varianten jeg brukte i dag:

  • 3,5 dl grov sammalt hvete
  • 3,5 dl havregryn
  • 1 dl sesamfrø
  • 1,5 dl linfrø
  • 2 dl havrekli
  • 1 ts salt
  • 7 dl vann

Stekes på 190 grader varmluft. Ta ut brettet etter 10 minutter og del i passelig store knekkebrød med et pizzahjul. Stek videre i ca 30 minutter. Sjekk om de er harde, hvis ikke trenger de å steke litt til. Blir de litt for myke smaker de godt likevel. Spesielt servert med vellagret gouda.

Oppbevares i lufttett boks eller plastpose.

Oppdatering: Etter litt eksperimentering har jeg funnet ut at de lagres aller best i matpapir, eventuelt bakepapiret man steker dem på. Dessuten blir de enda bedre når de er tynnere. Fordeling av denne mengden på to brett blir supert, eventuelt halvering av oppskriften. Jeg har laget en større porsjon ferdigblandet mel/frøblanding som bare skal røres ut med vann og klaskes på stekebrett, så det er kjapt å lage en porsjon.

Risotto

1. mai 2010

Fra min åttitallsbarndom husker jeg risotto som en ganske kjedelig gryterett med ris, kjøttdeig og boksetomat. Siden den gang har jeg fått mange kulinariske aha-opplevelser, ikke minst den at fersk sopp ikke har det minste til felles med hermetisk sjampinjong. Likevel er det ikke mange år siden jeg gjenoppdaget risotto og innså at slik det egentlig skal lages har det lite til felles med barndommens gryterett.

Risotto tar litt tid å lage, men er ganske billig mat hvis man holder seg til hverdagslige ingredienser. Til fest kan man godt flotte seg med vin, kantareller og ekte parmesan, men som hverdagsmat holder det lenge med buljong, sjampinjong og den billigste parmeggianoen fra dagligvaren. Men ikke bruk boksesjampinjong, altså. Der går grensen.

Ingredienser kan varieres nesten i det uendelige, men her er en grei grunnoppskrift. Som hovedrett er det passelig med omtrent 1,5 dl tørr ris per person, mindre hvis risottoen er tilbehør.

  • Arborioris (finner du billig på Ica, som har den i eget varemerke-sortimentet sitt – hamstre noen poser når du er innom Ica hvis du ikke pleier å handle der til daglig, for arborioris er uforholdsmessig dyrt på mer fancy matbutikker)
  • Fersk sjampinjong eller annen sopp, gjerne en blanding
  • Bacon eller en kraftig spekepølse
  • Parmesan, parmeggiano eller lignende ost
  • Løk
  • Hvitløk
  • Kyllingbuljong
  • Eventuelt friske urter

Begynn med å steke soppen i en god klatt smør på middels varme. Krydre med nykvernet pepper når all soppen har fått trukket til seg sin andel smør. Ikke fall for fristelsen til å skru opp varmen for å få den fortere ferdig, da får du seig sopp med stekeskorpe i stedet for den myke, himmelske soppen du får når den får slippe alt vannet i sitt eget tempo. Flytt den ferdigstekte soppen til en bolle og sett den til side mens du steker terninger/strimler av bacon eller spekepølse. Ha kjøttet i samme bolle. Ikke dekk til bollen, det er ikke nødvendig å holde soppen og kjøttet varmt, og det blir bare soggy hvis du setter lokk på. Riv osten og ha den oppi samme bollen, så er den klar. Har du friske urter i hus, for eksempel basilikum eller timian, kan du gjerne grovhakke en god dose av det også og legge det i bollen.

Finhakk løk og hvitløk og surr det i olje på middels varme. Når løken er blank og litt myk, skrur du opp varmen et lite hakk og har oppi risen. Til dette trinnet er en sautépanne helt supert – har du ikke det bør du bruke en stor gryte heller enn stekepanne. Det skal røres mye, og høye kanter er din venn. Rør godt i den tørre risblandingen samtidig som du koker opp en liter vann med en buljongterning. Når vannet koker skrur du ned temperaturen på begge platene slik at risen står på middels varme og buljongen holdes såvidt på kokepunktet.

Så kommer den litt kjedelige biten. Finn gjerne en høy stol og en avis og sett deg til ved komfyren. Ha litt og litt buljong i risen og rør mens det koker inn. Når det nærmer seg innkokt har du i mer buljong og rører videre. Går du tom for buljong før risottoen er ferdig fyller du på med kokende vann.

Sånn holder du på til risen er kremet og nesten gjennomkokt. Siste trinn er å ha alle godsakene fra bollen du satte til side oppi pannen med risen, røre godt, og vips er maten klar. Serveres gjerne med friske tomater, såvidt stekt asparges, eller andre friske grønnsaker.

Om du vil lage risotto som tilbehør til annen mat, for eksempel skinkestek, kan du kutte ut både sopp og bacon, og gjerne bruke urter som passer til hovedingrediensen.

En flimrende, usikret lesning

19. april 2010

Aus der reihe, får man vel nesten si.

Denne konstruksjonformen fører uvegerlig til en flimrende, usikret lesning. Sentralperspektivets trygghet kastes på båten til fordel for en tvungen forkjærlighet for dramatiske opptrinn som hviler i sin egen rett og ikke føler nevneverdige forpliktelser overfor det fortellende fellesskapet de tross alt er en del av. Disse opptrinnene, som titt og ofte ender i rå kopulering og/eller en brå utånding for en eller flere av de involverte, utgjør til sammen en regnpisket og usigelig dyster sedeskildring med en liten, lutfattig landsens grend på Færøyene som omdreiningspunkt.

Ja.