Sånne ting man kan få seg til å lure på når man har barn:
– Hvorfor står det et vannglass med en tom dorull og en q-tips oppi i bokhyllen?
Glühwein
21. desember 2008For de av oss som synes gløgg er oppskrytt og at rosiner og mandler ikke har noe som helst i vin å gjøre er tysk glühwein tingen i førjulstiden:
- 1 flaske rødvin
- Saften av en appelsin
- Tre store spiseskjeer brunt sukker
- Ca 20 nellikspiker
- En kanelstang
- 4-5 svarte kardemommekapsler
- 1 ts malt muskatnøtt
Knus kardemommekapslene såvidt slik at kapslene åpner seg litt. Den enkleste måten å gjøre det på er å legge dem på noe flatt og trykke med noe hardt, for eksempel et knivskaft. Eller du kan bruke nøtteknekker. Ha kapslene og alt det andre i en gryte, og varm opp til litt under kokepunktet. La det trekke en stund uten å koke. Øs i glass (prøv å ikke få med nellikspikerne) og drikk. Serveres med pepperkaker og nonstop.
Ny blogg!
19. desember 2008Ikke helt ny, altså. Gammel blogg i ny innpakning. Jeg har byttet ut en Movable Type-installasjon fra 2003 med en ny og shiny WordPress.
Dengang bloggen min var ny var WordPress uferdig og ganske klønete, men hadde sine tilhengere. Movable Type var proffere, noe som egentlig sier seg selv med det faktum at jeg har brukt samme versjon, uten oppgraderinger, i over fem år. MT har gjort en utmerket jobb for bloggen min hele denne tiden, og har hatt en imponerende mangel på sikkerhetshull. Men, som det heter, kill your darlings. Det har skjedd mye på bloggfronten de siste fem årene, og det var på tide med en oppgradering.
I mellomtiden har WordPress tatt over som de fleste bloggeres førstevalg – i alle fall de som installerer på egen server, og mange andre via wordpress.org. Derfor bestemte jeg meg for å gi den en ny sjanse, selv om jeg ble solid underveldet forrige gang.
Med oppgraderingen fulgte følgende fine fordeler:
- Bedre spamhåndtering (bloggspam var ikke på langt nær det problemet i 2003 som det er i 2008, og webapplikasjonene la vekt på det deretter)
- Et fornuftig tegnsett, det vil si utf-8
- Fulltekst nyhetsfeeder, for alle de som foretrekker å lese de fleste blogginnlegg i feed-leseren sin (meg, for eksempel)
- Installasjon og oppgraderinger via SVN. WordPress har riktignok en dårligere historie med sikkerhetshull enn MT, men jeg trenger bare å skrive en eneste linje i terminalen min for å oppgradere om nødvendig.
- WYSIWYG-editor, for alle de gangene jeg ikke har giddet å skrive skikkelige HTML-lister i farten og bare brukt linjeskift (se så fin liste!)
- En mer elegant måte å håndtere side-lenker på (elegansen ligger i mindre arbeid for meg, utseendet for leseren er mye det samme)
- Penere urler til blogginnleggene
Importen av gamle innlegg og kommentarer fra Movable Type gikk fint, også mye på grunn av MTs gode eksportsystem. Det eneste jeg måtte gjøre manuelt var å konvertere eksportfilen fra iso-8859-1 til utf-8 med iconv for å få tegnsettet riktig. Å få utseendet slik jeg ville ha det (det vil si mest mulig likt den gamle bloggen) gikk overraskende fort, mye på grunn av at standardoppsettet til WP har omtrent samme struktur som jeg allerede hadde. Dermed var det nesten bare snakk om å ta bort et par bakgrunnsbilder, endre noen farger og høyden på banneret. Så langt synes jeg det ser ganske bra ut, både utvendig og innvendig.
Er det juleferie nå?
19. desember 2008Mange blogger har hatt flotte julekalendere i desember. Jeg kan spesielt anbefale Maren sin. Jeg har ikke hatt julekalender på bloggen min, men jeg laget faktisk en privat en bare for meg selv. Den teller ikke ned til julaften, men til det aller viktigste: Juleferien! Jeg har nemlig juleferie fra i ettermiddag av.
Følg med, følg med: Er det juleferie?
Busstoppfilosofi
18. desember 2008I dag tok jeg en seinere buss enn jeg pleier. Bussen jeg pleier å ta om morgenen er som regel drøyt fem minutter forsinket i morgentrafikken. Likevel står vi der som sauer hver morgen, kommer presis eller til og med et par minutter før, selv om vi vet at bussen ikke kommer før minimum fem minutter senere. Jeg tror nesten det er en slags samvittighetsgreie. Hvis jeg ikke møter opp tidsnok ifølge rutetiden, fortjener jeg da egentlig å få være med bussen?
Men altså. I dag tok jeg en seinere buss. Denne bussen var omtrent femten minutter forsinket. Massevis av tid til å fundere, spekulere og filosofere, med andre ord. Jeg er nemlig en av dem som ikke har noe imot å vente. Noen ganger går jeg med vilje tidlig til en avtale for å få tid til å vente litt. Men akkurat det å vente på bussen gjør meg irritabel. Jo lenger ventetid, jo lenger tid til å analysere min egen irritasjon.
Først av alt: Hvem er det egentlig jeg er irritert på? Det er ikke bussjåføren. Det er jo ikke hans feil. Stort sett, i alle fall, jeg antar at bussjåfører forsover seg akkurat som andre folk. Men det vet jeg jo ikke noe om der jeg står.
Med bussjåføren eliminert vurderte jeg bilistene, eventuelt politikerne. Men dette blir for store grupper. Jeg har ikke mental kapasitet til å være irritert på hver enkelt bilist som bidrar til trafikkaoset, og jeg innser at politikerne ikke kan veive med en hånd for å fjerne trafikken. De bygger bybane. Jeg gleder meg.
Da gjenstår det bare en ting å være irritert på: Bussen. Ikke den fysiske bussen av metall og gummi, men den abstrakte entiteten bussen. Da jeg studerte brukte vi gjerne forskjellig skrifttype for å skille mellom en forekomst og en ide. Ideen fikk gjerne blokkbokstaver. Altså: Det er bussen jeg er irritert på.
Da jeg var kommet så langt var bussen ennå ikke kommet. Like greit, for jeg var ikke ferdig å filosofere. Neste punkt på programmet: Hvorfor er jeg irritert?
Det enkle svaret er “fordi bussen er forsinket”. Men det skraper bare i overflaten. Kun pedanter og autister blir irritert av forsinkelsen i seg selv, som en forstyrrelse av regulariteten i dagen. Som sagt har jeg ikke noe imot venting i seg selv. Så hvorfor blir jeg irritert av å vente på morgenbussen?
Det er ikke fordi det er ubehagelig å stå og vente. Jo, noen ganger er det det, hvis jeg har kledd meg for dårlig eller blitt overrasket av regn. Man skulle tro at bergensere visste bedre enn å være uforbederlige vær-optimister, men noen av oss er standhaftige. Men som regel, og også i dag, er jeg kledd etter vær og temperatur. Jeg hadde skjerf, lue og regntøy. Det var ikke kaldt, jeg var ikke våt, og selv om jeg lengtet etter kaffekoppen på kontoret hadde jeg det ikke egentlig ubehagelig.
Problemet er at jeg jobber fleksitid. Det betyr at det ikke gjør noe om jeg blir forsinket på jobb. Men det betyr også at et kvarter kastet bort på busstoppet blir et kvarter lenger på jobb. Da kommer jeg hjem (minst) et kvarter seinere, og får et kvarter mindre av den ganske korte tiden jeg har å rutte med mellom hjemkomst og leggetid. Hvis jeg er hjemme halv seks, er det litt over en time til Iris skal legge seg. Det er ikke så lenge.
Så til jul ønsker jeg meg mer tid. Jeg vet ikke helt hvor den skal komme fra, men den står i alle fall på ønskelisten. Øverst. Jeg liker tiden jeg tilbringer på jobben, og jeg liker tiden jeg tilbringer hjemme, og jeg liker tiden jeg har for meg selv. Det er ikke fordelingen mellom dem som er problemet, men at det ikke er nok å fordele. Kanskje dette er det endelige beviset mot Guds eksistens. Eller kanskje bare beviset på at han ikke er så flink å planlegge som folk påstår.
Å gruble eller ikke å gruble
16. desember 2008Jeg er ikke et spesielt grublende menneske. I de fleste spørsmål i livet, både de små (kjøpe de røde skoene eller de oransje skoene? Implementere dette i php eller perl?) og de store (finnes det en Gud? Flere?) tenker jeg litt, tar en rask avgjørelse, og får ting til å fungere med det valget jeg har tatt. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) setter jeg pris på andre tilnærminger til disse leve-greiene som vi driver med. Min venn Didrik skriver om tro og tvil. – For mens troen kan skille oss mennesker fra hverandre, så er tvilen vår påfallende lik, skriver han.
Det er strengt tatt en måneds tid siden det ble skrevet, men siden har blitt stående åpen i nettleseren min i påvente av at jeg skulle gjøre ett eller annet med den. Så det gjør jeg nå. Les og grubl! Eller la være å grubl, hvis det passer deg bedre. Hvis du ikke føler for å gruble over de store mysteriene i livet kan du kanskje gruble litt over det fine ordet “gruble”.
En kameleon i utakt med omgivelsene
14. desember 2008Som lovet i forrige post, en usensurert kavalkade av gamle skolebilder:
Barnehage:
1. klasse:
6. klasse:
9. klasse:
Videregående, 1. klasse:
Videregående, 3. klasse:
Russ, fra klassebilde og skolebilde:
Tegning? Pick me, pick me! *hopp hopp*
13. desember 2008Jeg har aldri blitt tegneserietegnet av noen. Ikke engang av sånne gate-karikaturtegnere som alle har en barndomstegning av seg selv fra. Ikke nok med det, da jeg var liten hadde jeg så spesielt navn (det har jeg fremdeles, navnet altså) at jeg aldri fikk ting med navnet mitt på. Når Elisabeth i klassen fikk kopp med “Elisabeth” på og Terje hadde termos med “Terje” på satt jeg der med mine ensfargede kopper og termoser i matpausen. Jeg har med andre ord hatt en traumatisk barndom på grunn av dette. Ok, kanskje ikke så veldig traumatisk. Men jeg ønsker meg fremdeles en tegning av meg selv! (Termos med navnet mitt kan jeg sikkert bestille på nettet et sted)
Og så kommer Virrvarr og lover tegninger av medbloggerne sine. Ikke alle sammen, men tre stykker, de tre med den beste begrunnelsen. Med andre ord sitter jeg her og hopper i stolen og ønsker meg Virrvarrtegning! (*hopp hopp*)
Men Virrvarr kjenner meg jo ikke så godt. Hele poenget med sånne tegninger er jo å fange essensen i en person i noen streker. Det minner meg forsåvidt om at jeg har tenkt å scanne inn skolebilder av meg selv og lage en liten bildeserie, fra femåringen med altfor tjukt hår til bolleklipp, via den kortklipte sjuåringen (å, som jeg gremtes hver gang jeg gjennom oppveksten ble tatt for å være gutt! Det varte forresten helt til jeg ble over tyve), til videregående-eleven med mosegrønn cordselebukse og trafikklyshår i gult, rødt og grønt. Russebildet er forresten også ganske fint. Jeg hadde ikke russedrakt, så det var aldri noen unger som spurte meg om russekort. Derfor har jeg nesten alle fremdeles, de ligger i en eske et sted.
Men hvem er jeg, sånn egentlig? Jeg liker å strikke og bake og høre på punkmusikk. Min venn Didrik har kalt meg husmorpønker. Jeg drev en gothklubb i mange år. Jeg elsker søte bøker og lange bøker og populærvitenskapelige bøker og en hel haug med andre slags bøker. Da jeg var liten leste jeg gjerne tre bøker på en dag. Jeg leste bøker mens jeg gikk i butikken. Ska og punk gjør meg glad og energisk, men musikksamlingen min inneholder veldig mye annet også som jeg er minst like glad i.
Jeg er pragmatiker til fingerspissene og uforbederlig optimist. Når det oppstår krise og kaos er jeg den som setter foten ned og sier “okei, da har vi ikke det vi trenger til å gjøre det sånn som vi tenkte, så da gjør vi det på denne måten i stedet”, og så blir det sånn. Men jeg tror ikke jeg er så flink til å la være å overkjøre mer beskjedne folk når jeg blir ivrig. Av og til har jeg bedt om unnskyldning for det. Jeg burde sikkert gjort det oftere.
Av og til lurer jeg litt på hvor bra ting jeg kunne gjort her i livet hvis jeg hadde siktet på å gjøre mitt beste på noen få felter i stedet for å gjøre veldig mange ting godt nok. Men så innser jeg at det er egentlig ikke noen vits i å lure på, for det er ikke meg og det vil uansett aldri bli sånn. Jeg er et surrehue som aldri klarer å konsentrere meg om bare en ting av gangen. Til gjengjeld har jeg fått være med på veldig mye gøy. Jeg har en tendens til å slenge meg på ting før jeg har tenkt over om jeg virkelig tør og vil dette. Men nyttårsforsettet mitt er å bli flinkere til å snakke med tilfeldige fremmede om ingenting spesielt. Og å bli tegnet av Virrvarr.
(Tillegg: Jeg glemte forresten å ta med noe om mitt forhold til tegneserier som var et kriterium i konkurransen. Her viser jeg til posten min fra forrige uke om søte piker. Og så må jeg få lov å nevne at Moonshadow sannsynligvis er verdens søteste og tristeste tegneserie)
Teknisk aspergers
10. desember 2008I jobben min har jeg av og til kommet i kontakt med mennesker med aspergers syndrom. Dette er en mild form for autisme som litt forenklet sagt gir seg utslag i at personen har problemer med å forstå sosiale koder. De fleste av dem fungerer helt greit i vanlige sosiale situasjoner fordi de har lært hvordan det er forventet at man reagerer i ulike situasjoner. “Hvis Petter smiler og sier hei, er det meningen at jeg sier hei tilbake. Dersom det er mandag kan jeg også spørre om det har vært en fin helg.”
Problemet er ikke språklig – personene det gjelder kan godt være over gjennomsnittlig flinke med språket. Det er heller ikke et spørsmål om intelligens. Det er rett og slett mangel på en form for innsikt som ikke kan læres – innsikten i hvordan menneskelig samhandling foregår under overflaten. Derfor blir personer med aspergers syndrom gjerne i villrede når de møter nye situasjoner, spesielt slike som er ladde med komplekse følelser, som sjalusi, forelskelse eller fornærmelse. De er sjelden flinke til konflikthåndtering, på grunn av manglende forståelse av de underliggende motivene og følelsene til personene som er involvert i konflikten.
På samme måte møter jeg med jevne mellomrom personer med noe jeg vil kalle teknisk aspergers. Det er ikke en diagnose, men burde kanskje vært det. Det er nemlig sterke paralleller til vanlig aspergers, bortsett fra at det i stedet for sosial innsikt rammer den tekniske innsikten.
Mennesker med aspergers styrer ofte unna jobber som krever høy grad av sosial interaksjon. Slik havner en del av dem i IT-industrien. Det er nok også tilfelle at de fleste som lider av teknisk aspergers styrer unna jobber som krever høy grad av teknisk interaksjon, men det gjelder ikke alle.
En person med teknisk aspergers kan ofte være vanskelig å skille fra andre, spesielt på lavere eller svært yrkesrettede utdanningsnivåer. Selv i det praktiske arbeidslivet kan man overse denne egenskapen i en kollega i lengre tid. Teknisk aspergers betyr nemlig ikke at personen ikke kan noe om teknikk. Det kan være snakk om svært kunnskapsrike personer, med solid mestring av programmeringsspråk, teknikker og metoder.
Men på ett eller annet tidspunkt dukker det gjerne opp en situasjon som ligger litt utenfor allfarvei, noe som ikke kan løses eller uttrykkes ved hjelp av de teknikkene personen allerede kan. Her er det du ser forskjell på den som har lært seg hva som skjer og kan gjengi det, og den som faktisk forstår hva som foregår under overflaten. Etter langvarig observasjon av en rekke slike personer er mitt inntrykk at dette ikke har noe å gjøre med manglende intelligens eller lav utdanning. Det er, i likhet med sosiale koder for personer med aspergers syndrom, en liten bit av systemet som rett og slett ikke er der.
Man kan sannsynligvis lage intervjuer og ansettelsestester som fanger opp slike jobbsøkere. Men det er ikke nødvendigvis gitt at man alltid bør luke dem ut. Jeg har arbeidet med personer med aspergers syndrom som gjør en svært god jobb når man tar hensyn til deres behov i forhold til kommunikasjon, og jeg har arbeidet med personer med teknisk aspergers som også gjør en svært god jobb og er en nyttig ressurs i et team. De kan ofte være mer systematiske og strukturerte i sin tilnærming til arbeidet enn det som til tider er tilfelle for mennesker med en mer intuitiv tilnærming til teknologi.