Jeg har aldri blitt tegneserietegnet av noen. Ikke engang av sånne gate-karikaturtegnere som alle har en barndomstegning av seg selv fra. Ikke nok med det, da jeg var liten hadde jeg så spesielt navn (det har jeg fremdeles, navnet altså) at jeg aldri fikk ting med navnet mitt på. Når Elisabeth i klassen fikk kopp med “Elisabeth” på og Terje hadde termos med “Terje” på satt jeg der med mine ensfargede kopper og termoser i matpausen. Jeg har med andre ord hatt en traumatisk barndom på grunn av dette. Ok, kanskje ikke så veldig traumatisk. Men jeg ønsker meg fremdeles en tegning av meg selv! (Termos med navnet mitt kan jeg sikkert bestille på nettet et sted)
Og så kommer Virrvarr og lover tegninger av medbloggerne sine. Ikke alle sammen, men tre stykker, de tre med den beste begrunnelsen. Med andre ord sitter jeg her og hopper i stolen og ønsker meg Virrvarrtegning! (*hopp hopp*)
Men Virrvarr kjenner meg jo ikke så godt. Hele poenget med sånne tegninger er jo å fange essensen i en person i noen streker. Det minner meg forsåvidt om at jeg har tenkt å scanne inn skolebilder av meg selv og lage en liten bildeserie, fra femåringen med altfor tjukt hår til bolleklipp, via den kortklipte sjuåringen (å, som jeg gremtes hver gang jeg gjennom oppveksten ble tatt for å være gutt! Det varte forresten helt til jeg ble over tyve), til videregående-eleven med mosegrønn cordselebukse og trafikklyshår i gult, rødt og grønt. Russebildet er forresten også ganske fint. Jeg hadde ikke russedrakt, så det var aldri noen unger som spurte meg om russekort. Derfor har jeg nesten alle fremdeles, de ligger i en eske et sted.
Men hvem er jeg, sånn egentlig? Jeg liker å strikke og bake og høre på punkmusikk. Min venn Didrik har kalt meg husmorpønker. Jeg drev en gothklubb i mange år. Jeg elsker søte bøker og lange bøker og populærvitenskapelige bøker og en hel haug med andre slags bøker. Da jeg var liten leste jeg gjerne tre bøker på en dag. Jeg leste bøker mens jeg gikk i butikken. Ska og punk gjør meg glad og energisk, men musikksamlingen min inneholder veldig mye annet også som jeg er minst like glad i.
Jeg er pragmatiker til fingerspissene og uforbederlig optimist. Når det oppstår krise og kaos er jeg den som setter foten ned og sier “okei, da har vi ikke det vi trenger til å gjøre det sånn som vi tenkte, så da gjør vi det på denne måten i stedet”, og så blir det sånn. Men jeg tror ikke jeg er så flink til å la være å overkjøre mer beskjedne folk når jeg blir ivrig. Av og til har jeg bedt om unnskyldning for det. Jeg burde sikkert gjort det oftere.
Av og til lurer jeg litt på hvor bra ting jeg kunne gjort her i livet hvis jeg hadde siktet på å gjøre mitt beste på noen få felter i stedet for å gjøre veldig mange ting godt nok. Men så innser jeg at det er egentlig ikke noen vits i å lure på, for det er ikke meg og det vil uansett aldri bli sånn. Jeg er et surrehue som aldri klarer å konsentrere meg om bare en ting av gangen. Til gjengjeld har jeg fått være med på veldig mye gøy. Jeg har en tendens til å slenge meg på ting før jeg har tenkt over om jeg virkelig tør og vil dette. Men nyttårsforsettet mitt er å bli flinkere til å snakke med tilfeldige fremmede om ingenting spesielt. Og å bli tegnet av Virrvarr.
(Tillegg: Jeg glemte forresten å ta med noe om mitt forhold til tegneserier som var et kriterium i konkurransen. Her viser jeg til posten min fra forrige uke om søte piker. Og så må jeg få lov å nevne at Moonshadow sannsynligvis er verdens søteste og tristeste tegneserie)
[…] Epistel […]