God råd eller dårlig konkurranseinstinkt?

17. mars 2009

Bergens Tidende gir deg muligheten til å få flotte gaver – til deg selv eller andre. Alt du trenger å gjøre er å verve en venn i 6 eller 12 måneder. Verver du en venn i 12 måneder, får du et stereoanlegg til iPod-en din. Verver du en venn i 6 måneder, får du et sett hodetelefoner med topp lyd – HELT GRATIS!

Min første innskytelse når jeg leste denne eposten var at det er langt enklere og mindre smertefritt for meg å gå og kjøpe disse tingene selv, hvis jeg virkelig har lyst på dem. Har jeg ikke det klarer jeg meg antakelig bedre uten.

Spørsmålet er: Har jeg for god råd, eller bare altfor dårlig konkurranseinstinkt? Kanskje begge deler?

Jeg hater glass

9. mars 2009

“Utstrakt bruk av glass gjør at byggene pynter opp i gaten”, hevdet BT om de nye kontorbyggene i en av Bergens mindre pene gater for noen dager siden. Det er Kanalveien det er snakk om. Til de nye glassbyggenes forsvar kan man si at de i alle fall ikke er så mye verre enn det meste annet som står i denne gaten. Men det er også det peneste man kan si om dem.

Glass har vært den hippeste tingen i arkitekturkretser de siste ti årene eller så. Jo mer speilglass, jo bedre. Helst skal fasaden bestå av kun glass. Nå klarer jeg ikke å sitte inne med det lenger: Glassfasader er STYGGE! De eier ikke karakter, er fullstendig uinteressante, og dominerer omgivelsene i stedet for å gli inn i en helhet. Glassfasadene er fjortisene med lipgloss som underholder hele bussen med høylytte fortellinger om hvem som rotet med hvem på festen i går. De finnes ikke miljøvennlige, og krever masse oppvarming når det er kaldt og nedkjøling når det er varmt.

Kjære framtidens arkitekter og byggherrer, motta min bønn: Finn på noe bedre enn glassfasader. Snart! Og kjære framtidens byantikvarer: Glassbyggene er ikke verneverdige. Ikke nå, og ikke om hundre år, om noen av dem mot formodning skulle vare så lenge. La dem forfalle, riv røkla og bygg noe fint på ruinene.

Diktkonkurransevinner

8. mars 2009

Totalt kom det seks bidrag fra fem innsendere i kjærlighetsdiktkonkurransen. Ikke så veldig mange, men nok til at det ble ganske god spredning i innhold og stemning. Siden det ikke var så mange kan jeg kommentere alle sammen.

Hallvord bidrar med to: Islandske Maístjarnan og Vinje-diktet Den Dag Kjem Aldri. Jeg er fryktelig glad i revolusjonsdikt og -sanger, og Maístjarnan er en flott tekst. Den faller likevel litt utenfor kriteriene, som la vekt på romantikken. Selv om revolusjon som fenomen er mye belemret med romantisering, føler jeg at det aspektet av kjærlighet som kommer fram i revolusjonsviser som denne ikke først og fremst er romantikk.

Den dag kjem aldri, derimot, er vel en slags romantikk. Det er et fint og litt vemodig dikt. Jeg har dessverre aldri vært noen stor Vinje-tilhenger, antakelig mest fordi jeg lar meg forstyrre av inverterte setninger. “Den dag kjem aldri at eg deg gløymer” treffer meg bedre omskrevet til mer direkte tale: “Eg gløymer deg aldri”. De beste diktene for meg er de som er likefram i språket, men som likevel klarer å si mer enn det som skrives.

Om språket sperrer for meg hos Vinje, så er det mangelen på tekst mellom linjene som ikke treffer meg hos Elizabeth Barrett Browning og How do I love thee. Det er direkte både i språk og innhold. Det er en sterk kjærlighetserklæring, men mangler det lille ekstra som kiler meg under hjertevingene.

Carey’s poem (I do this paragraph in English, so she can read it) is closer to what I was looking for. It is absolutely romantic, speaking of those moments just at the beginning, when you don’t know. Romance is all about that tingling before there’s love. Still, it is fairly down to the point, more an account of one person’s feelings than a freeze-frame of a moment in time. I understand and appreciate it, and I’ve been there, but it doesn’t make me go there emotionally in a snap. These kinds of things are subjective, of course. But it’s my contest 😉

Janne skriver personlig og sterkt. Det kan kanskje kalles romantikk, eller kanskje heller et vrengebilde av romantikk. Det handler om de samme forventningene og usikre, kanskje motstridende følelsene man kan ha. Sånn sett er det et godt bidrag. Men den eneveldige jury fastslår at det ikke kiler i den romantiske nerven.

Dersom noen har telt, vil de ha kommet fram til at det gjenstår ett bidrag. Og med det kårer jeg vinneren. Unni har sendt inn Gunnar Reiss-Andersens Det Sner, som jeg ikke kjente til fra før. I tematikk og dramatisk oppbygging er det ganske likt diktet jeg innledet konkurransen med, og juryen vil ta eventuelle beskyldninger om lyrisk forutinntatthet opp til nøye vurdering. Men i tillegg til selve innholdet falt jeg for rytmen i diktet. Hvert vers avsluttes og nærmest oppsummeres av et nydelig firestavelsers punktum, som til sammen klarer å få fram alt det som finnes av håp, usikkerhet, avmakt og opprømthet som henger mellom de som er nyforelskede, men ikke helt tør si det høyt ennå.

Unni får noe fint i posten, eller kanskje mer sannsynlig i hånden neste gang vi møtes, og det eneveldige jurymedlem kryper tilbake i skapet for de som likte diktanalyse i norsktimen.

elektronikapistler

4. mars 2009

Det har blitt lite tid til blogging i det siste, så jeg slenger meg på et meme så det i alle fall skal skje noe her. Det har virret rundt i flere blogger nær deg de siste ukene, for anledning er det overført fra andedammen. Detaljene kan du få der. I korte trekk går det ut på å velge et bilde, en bandtittel, en platetittel og en font etter bestemte søkekriterier og sette det sammen til et albumcover. Som Jorunn justerte jeg reglene for bildeutvelgelse litt og gikk for det første bildet jeg fant som hadde CC-lisens. Noen font med samme forbokstav som navnet mitt fant jeg ikke, så jeg tok den nærmeste, FreeMono:

ovariectomized rat

Kjærlighetsdiktkonkurranse

27. februar 2009

Det finnes mange slags dikt. Først og fremst gode dikt og dårlige dikt. De aller fleste dårlige dikt er kjærlighetsdikt. Men så finnes det noen gode slike også. Det aller mest romlemantiske diktet jeg vet om er Sykkelstyret av Nordahl Grieg.

Dette kan du anse som en utfordring eller oppfordring eller rett og slett en konkurranse. Hvis du kan poste et kjærlighetsdikt på bloggen din som er mer romlemantisk enn dette, skal du få noe fint i posten av meg. Konkurransen avgjøres etter meget objektive kriterier av en eneveldig jury, og du har en uke på deg. Send link til ditt bidrag i tilbakesporing eller kommentar. Og hvis du ikke har noen blogg, kan du putte hele diktet inn i kommentaren. Det spiller ingen rolle om du har skrevet diktet selv eller siterer noen annens, men husk å få med hvem som har skrevet det. Vinneren blir kåret neste søndag. Jeg forbeholder meg retten til å kåre flere enn en vinner.

Sykkelstyret
Nordahl Grieg

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Leketøy på jobb: En bitteliten bit i kringkastingspuslespillet

25. februar 2009

Siden september i fjor har jeg jobbet i Vizrt, som lager grafikksystemer for kringkasting. Utviklingskontorer i flere land lager ulike komponenter av systemene, blant annet system for lagring av videoklipp og selve rendre- og utspillingsmotoren. Her i Norge lages kontrollprogrammene, der man setter sammen grafikk, tekst og video, lager spillelister og styrer utspilling til tv-skjermen. Det er ganske komplekse greier, med mange komponenter som skal snakke sammen.

Små tv-stasjoner med relativt enkle behov bruker gjerne en applikasjon som har all funksjonaliteten i én pakke. Denne applikasjonen styres med et spesialtastatur som har en haug med ekstra knapper:

Taster fra triotastatur

De store stasjonene, som NRK, BBC og CNN, bruker mer omfattende oppsett, både på programvare- og maskinvaresiden. Du har sikkert sett bilder fra TV-studioer der operatørene sitter med digre miksepulter med en million knapper på. Disse knappene er koblet til slike bokser:

GPI-boks

Boksene ser ikke nødvendigvis akkurat slik ut, men de har samme, enkle logikken. De tar imot analoge signaler i den ene enden, og sender ut digitale signaler i den andre. Det som kommer inn er elektrisk spenning. Den tolkes som “høy” eller “lav”. Oversatt til digitalt blir det en eller null. På, av. Dette systemet kalles GPI, “General Purpose Interface” eller på godt norsk, “grensesnitt for generelle formål”. Boksene kan seriekobles, så man kan programmere så mange knapper man bare vil.

I andre enden kommer det altså digitale signaler ut. Disse blir mottatt av en helt vanlig datamaskin, som kjører et program som skjønner disse signalene. Programmet setter man opp til å utføre ulike kommandoer avhengig av hvilke kontakter som er av eller på. De digre miksepultene er altså ikke stort annet enn avanserte tastaturer. Trykk på en knapp, få datamaskinen til å gjøre noe. (Ok, boksene har noen fiffige releer og slikt også som man kan gjøre litt mer avanserte ting med, men det lar vi ligge til en annen gang)

Men hva gjør man når man skal sjekke at mottaker-programmet skjønner signalene det får, men ikke har en gigantisk miksepult til ufyselig mange kroner? Da skaffer man seg en boks, en strømkilde, og en ledning:

GPI-boks med ledning

Slik kan man more seg med å leke Den Lille Elektriker i betalt arbeidstid. Hurra!

Ingen Hunter i dag

23. februar 2009

Halvannetåringen har dilla på bøker. Hun plukker stadig ut en eller annen bok fra bokhyllen og kommer med den for at vi skal lese den. I det siste har Kjell S. Johannesens “Tradisjoner og skoler i moderne vitenskapsfilosofi” vært den mest populære, muligens på grunn av det fine, knallgule omslaget. Men i dag kom hun tuslende med en diktsamling jeg hadde glemt at jeg eide, “Glass Lunch” av Robert Hunter (han som skrev Grateful Dead-tekster, ja). Så da tenkte jeg jeg kunne publisere et Hunter-dikt i dag.

Jeg bladde litt, og innså hvorfor jeg hadde kjøpt boken i utgangspunktet. Diktene er akkurat sånt jeg selv kunne skrevet for tolv-femten år siden, med samme stil, samme språklige virkemidler og samme tematikk. Vel, kunne og kunne. Jeg skrev dem, hauger av dem. I dag synes jeg ikke de gamle diktene mine er noe særlig, det er nå sånt som skjer med ungdomsdikt når tiden går. De er ikke egentlig dårlige. Mange av dem er velskrevne, med gjennomtenkt og til og med finurlig bruk av språk og virkemidler. De er bare pretensiøse. De som ikke er pretensiøse er forresten ikke så verst, men de er til gjengjeld så personlige at de aldri noensinne vil bli publisert. Et par stykker kan kanskje passere begge filtrene, og kommer muligens til en blogg nær deg en gang i fremtiden. Ikke hold pusten.

Men tilbake til starten. Konklusjonen følger logisk av premissene. Jeg liker egentlig ikke Hunters dikt lenger, heller. Så derfor blir det ikke noe dikt i bloggen i dag.

Pasta med kikerter og bacon

22. februar 2009

Som alle vet, er kikerter og bacon to av de største kulinariske velsignelsene vi har av råvarer. Hvitløk, chili og olivenolje kommer også høyt på listen, for ikke å snakke om parmesan. Dermed er det bare naturlig å kombinere disse i en og samme rett:

  • 150 gram bacon
  • 1 boks kikerter
  • 1 chili
  • 3-5 fedd hvitløk
  • Olivenolje
  • Fullkornspasta

Sett på vann til pastaen. Skjær bacon i terninger eller andre passende fasonger og stek i litt olje. Skru ned varmen, tilsett mer olivenolje, og ha oppi hakket chili og hvitløk. La det surre litt, og ha oppi avrente kikerter som får surre med. Når pastaen er ferdigkokt, hell av vannet og ha pastaen tilbake i kjelen. Bland godsakene i pastaen. Server med revet parmesan.

Et lite miljøhurra

16. februar 2009

Jeg skriver ikke så mye om miljøvern. Jeg har ikke egentlig så mye å si om saken. Jeg resirkulerer det jeg kan, bærer papirhauger og glass og metall lydig til konteinerne og sykler eller tar buss dit jeg skal. Men i dag kom en gledelig nyhet det er verdt å blogge om: Telefonkatalogen blir bestillingsvare! Husstanden er reservert for lengst, men som de fleste andre har vi fått den likevel, hvert eneste år. Da kan man ringe og klage, men hva er egentlig vitsen med det når mursteinene allerede ligger der på trappen? Det er neppe noen som kommer tilbake og henter dem. Men nå må man altså bestille bosset, i stedet for å avbestille det. Hurra!

To dikt om vinter

14. februar 2009

Tett snevær
Rolf Jacobsen

Tett snevær fyller gatene om morgenen
som en slags sinnssykdom i lyset
– noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender
og tette igjen trafikklysene med kniplingslommetørklær
men det mislykkes som ethvert forsøk
på å forandre vårt verdensbilde blir det selv forvandlet
til oljesøl og urin og renner bort i kloakkene.

For det nytter ikke med kloroformerte sommerfugler
eller med å føre svampen langsomt over et bilde som er ondt
når hånden er nølende og usikker på seg selv
og bildet er av jern.


Euthanasia
03.12.96

It was the city but silent
dark and early winter morning
the snow was wet I remember it sticking to my shoes
there’s a different kind of snow on asphalt streets
pieces of it sliding slowly down the window glass
I looked curiously inside – there was a shining toy – bright and joyful
and I thought to myself
neon hamsters can’t sleep at night