elektroniske pistler fra kjøkkenet

I vår overtok jeg en Ultra-10 som ikke var i bruk lenger på Datalingvistikk-laben. Den har stått og støvet ned en stund, men i dag var det installfest på BLUG, så jeg benyttet anledningen til å dra med meg boksen for å installere Linux på den.

Av ulike grunner var prosjektet mitt å installere en rpm-basert distro. Valget falt på Aurora Linux, som er basert på RedHat/Fedora.

Første utfordring var å få skjermbilde. Det viste seg at boksen ikke var satt til å bruke VGA-skjermkortet, men derimot Sun-skjermkortet som også står i maskinen. Med hjelp fra Karlmag og Bjørn Tore fikk jeg tak i både kabel og skjerm, og skjermbildet åpenbarte seg. Så langt så godt.

Booting fra CD var ikke noe problem. Installasjon i grafisk modus fungerte derimot ikke, men tekstmodus gikk finfint. Jeg installerte systemet, altså Aurora 1.0, basert på RedHat 7.3, og passet på å sette den til å boote i tekstmodus. Så kom den virkelige utfordringen, nemlig oppgradering til Aurora 1.92. Det finnes ikke isoer til denne versjonen, man må oppgradere via yum. Jeg brukte en utmerket howto til denne prosessen.

Nettverket ble ikke satt opp automagisk, men var kjapt å få opp ved hjelp av netconfig. Jeg lastet ned og installerte yum. Her støtte jeg på det neste problemet: yum fungerte nemlig ikke, med kryptiske feilmeldinger. Etter litt googling fant jeg ut at feilmeldingen skyldtes at adressene i yum.conf, som foreslått i howtoen, var feil. Det gikk greit å finne ut hva de riktige adressene var ved å gå til et speil og bla seg nedover i filstrukturen.

Jeg fulgte howtoen videre. Det store spenningsmomentet var om jeg hadde nok diskplass til å få oppgradert. Etter lang tid med nedlasting av pakker og kalkulering av diskplass dukket det opp en feilmelding om switchdesk, som var dekket i troubleshooting-seksjonen. På’n igjen, med ny kalkulering av diskplass. Jippi! Det var plass nok!

Etter oppgraderingen stoppet det opp under oppstart. Problemet er beskrevet i howtoen, med flere mulige årsaker og løsninger, men jeg fikk ikke tid til å se på det.

Det jeg heller ikke fikk tid til å løse var å få boksen til å sende signal på VGA-kortet. Jeg fiklet litt med det uten hell, men måtte pakke sammen før jeg fant ut av noen løsning.

Den største underholdningen i løpet av installfesten var antakelig brusautomaten i gangen, som viste seg å gi ut to flasker brus for hver flaske man betalte for, hvis man la på nøyaktig beløp. Noen vil kalle det en bug, jeg kaller det en feature!

Ettersom gtkPod er ganske buggy og jeg bare har USB 1.1 på den private laptopen min, bestemte jeg meg for å installere iTunes på den nye jobblaptopen min for å oppdatere musikken på iPoden litt. Da jeg hadde installert nyeste versjon, plugget inn iPoden, og begynt å lese inn musikk fra cdene jeg ville ha inn, la jeg plutselig merke til et lite rosa ikon. Den nye versjonen av iTunes har ikon som matcher modell og farge til iPoden som er plugget inn! Bare se:

Søndag røk disken min. Ivrige lesere vil huske at det bare er litt over et år siden forrige gang. Heldigvis har jeg backup av de viktige tingene, men en hel del ting av typen kjekt-å-ha hadde ikke funnet veien til backup, siden jeg ikke har DVD-brenner og mangler viljen til å sitte og brenne ut talløse CDer.

Jeg sendte mail til Dell samme kveld. Mandag fikk jeg svar om at saken var sendt videre. Onsdag morgen ble jeg oppringt, men hørte ikke telefonen. Ettersom de ringte med skjult nummer visste jeg ikke hvem som hadde ringt, og fikk ikke ringt tilbake. Torsdag morgen ringte de igjen (selvsagt mens jeg holdt på å bake brød og hadde hendene fulle av klissete deig). Teknikeren ba meg skru på maskinen. Det var ikke særlig vanskelig å overbevise ham om at disken virkelig var helt, absolutt død, ettersom han kunne høre skrapelydene fra disken gjennom telefonen mens vi snakket. Etter rutinen med diagnoseverktøy som også kunne fortelle at disken var aldeles utpreget død gikk teknikeren uten dikkedarer med på at dette måtte regnes som en mislykket reparasjon, og dermed skulle repareres gratis etter kjøpsloven. Nå, fredag, sitter jeg og installerer FC4 på nytt på den nye disken som ble levert på døren.

Etter mitt første møte med Dells kundeservice, som tok en måned, var jeg ganske skeptisk til firmaet. Men de to neste møtene jeg har hatt med dem tyder på at jeg enten var uheldig den første gangen, eller at de har skjerpet seg betraktelig. Det beste hadde selvsagt vært om ting ikke gikk galt i det hele tatt, men at datautstyr går i stykker er ikke til å komme utenom. Jeg mistenker at det er diskkontrolleren på det gamle hovedkortet som har tatt knekken på begge diskene. Nå har jeg nytt hovedkort med ny diskkontroller, og håper at det betyr at disk nr 3 får et litt lengre liv.

Jeg liker å høre på musikk mens jeg arbeider. Det er i og for seg hyggelig at KDE vil hjelpe meg med det. Men det er ikke like hyggelig når jeg IKKE vil høre på musikk, og KSCD åpner av seg selv med omtrent to minutters mellomrom. Se! Her er jeg! Vil du du ikke høre på denne CDen du har i CD-spilleren din? Det er vel derfor du har den i CD-spilleren din, ikke sant? Kom igjen da! Jeg vet du vil! Men nå da? Vil du ikke høre på den nå da?

Opp til i kveld har jeg omgått irritasjonsmomentet ved å ta ut CDen når jeg ikke hører på den. Men i kveld satt jeg i stuen med laptopen på fanget, og følte ikke for å reise meg for å hente CD-coveret fra skrivebordet på kontoret.

Første gangen jeg oppdaget dette problemet gjorde jeg noen forsøk på å finne ut hvordan funksjonen kunne slås av. Jeg gikk gjennom kontrollsenteret til KDE tre-fire ganger, uten å finne noen måte å skru det av på. Jeg så også gjennom de kjørende tjenestene, og sjekket innstillingene i KSCD. I kveld gjorde jeg alle disse tingene et par-fem ganger til, og googlet etter alle mulige slags kombinasjoner av sannsynlige nøkkelord. Jeg oppdaget at noen hadde samme problem, men ingen løsninger. Det vil si, løsningen vedkommende fikk presentert var å skyte spurv med kanoner, dvs å avinstallere hele KSCD.

Til slutt fant jeg på å søke etter “auto” i KDE-kontrollsenteret. Ett av valgene som poppet opp var “autostart”. Det førte meg til panelet “Stier” (jeg kjører norsk GUI for moro skyld – jeg ville egentlig ha nynorsk, men den oversettelsen var for hullete og falt dessverre ikke tilbake til bokmål, så jeg fikk halvveis engelske og halvveis norske menyer, noe som var altfor forvirrende). Altså, “Stier”. En av de tre stiene i panelet var “Autostartsti”, med verdien /home/eira/.kde/Autostart/. Aha! Til bat-terminalvinduet!

I denne katalogen fant jeg filen Autorun.desktop. “man autorun” ga meg argumentene jeg trengte. Jeg forsøkte først å bare fjerne argumentet –cdplayer, men det gjorde ikke susen, så jeg la til –mountonly for å spikre lokket grundig igjen. Og det er det siste jeg har sett av KSCD i dag, gitt.

I dag har jeg endelig tatt meg sammen og fått oppgradert fra FC2 til FC4. Det brakte med seg opptil flere hyggelige overraskelser.

Den gamle FC2-installasjonen min var full av gammelt møl og rot, så jeg kjørte en full reinstallasjon i stedet for å prøve meg på en oppgradering. Jeg backet opp det jeg hadde av interesse i ~ til en annen partisjon og formaterte de gamle FC2-partisjonene.

Det nye trådløse nettverkskortet mitt (et intel ipw2200 minipci) kom opp uten dikkedarer etter at jeg installerte firmware-rpmen. Touchpaden hadde jeg litt problemer med i starten – GUI-verktøyene i KDE hadde ingen effekt, så jeg måtte inn og redigere xorg.conf for å få fikset hastigheten på musebevegelsene. Men det var glemt da jeg oppdaget at emulering av rullefelt på siden av touchpaden virker ut av boksen – noe jeg aldri har fått til å fungere i Linux før.

Apropos KDE, så kommer jeg nok til å bruke litt tid på å venne meg til det. Jeg har brukt Gnome i årevis, men Gnome irriterer meg mer og mer. Derfor tester jeg KDE nå.

En annen hyggelig ting jeg la merke til er at OpenOffice *endelig* har tatt til vettet og splittet opp OO i moduler, slik at man kan få seg en tekstbehandler og et regneark uten å måtte installere fire andre programmer man ikke vil ha. Spesielt med tanke på at OO ikke akkurat er snill på diskplass.

Litt tweaking og fiksing gjenstår – fiksing av fstab og yum.conf og finne et vettugt theme til KDE. Standardtemaene er altfor synlige. Jeg vil ha et GUI som bare er der og gjør jobben sin uten å trekke til seg oppmerksomhet. Men alt i alt er systemet deilig rent og pent nå.

Etter oppgraderingen ruslet vi en tur på Ulriken for å riste av oss litt nerdethet.

I dag har jeg vært ufrivillig Firefox-bruker. Ingen av de tingene jeg er vant til at bare skal virke, har virket. Sidebaren jeg bruker i Opera fungerer i Firefox også, men linkene åpner seg i den siden jeg til enhver tid ser på, i stedet for i den siden som er definert som target. For å ctrl-tabbe fram og tilbake mellom to forskjellige sider må man for hver gang også tabbe seg gjennom de femten andre sidene man har åpne – hvis man ikke leter seg gjennom et lass med extensions og installerer en extension som gjør det mulig med effektiv og vettug bruk av ctrl-tab.

Når man installerer en extension er man forresten nødt å omstarte nettleseren. Men når man omstarter nettleseren lukkes alle de femten tabbene man har åpne, så når man starter opp igjen må man finne fram til alle disse sidene på nytt for å fortsette å jobbe der man slapp. Det har jeg ennå ikke funnet noen extension for å unngå. Og hvem var det egentlig som fant på å ha omtrent alt av brukerinnstillinger som plugins man må bruke tid på å leite seg fram til på nett?

Kjære, kjære sysadmin: Gi meg Operaen min tilbake!

Og mens jeg er inne på dustete brukergrensesnitt – det er ikke bare dataprogrammer som utmerker seg. Papirdispenseren på toalettet her på HF fortjener også en pris for ugjennomtenkt brukergrensesnitt. Den fungerer slik at man drar ut papir fra en rull festet på en slags valse med motstand som skal sørge for å dele opp arkene i passe store stykker når man drar i enden av rullen, som såvidt henger ut. Disse arkene er ganske harde å dra ut, så man må gripe godt fast med begge hender og dra til. Dette fungerer greit når man har tørre hender. Men da har man jo ikke bruk for papir.

Når man er våt på hendene og prøver å dra ut papir, ryker papiret, valsen fyker bakover og papiret blir dratt inn i maskinen. Er du heldig henger det igjen en liten flik som du kan pirke og lirke på for å få dratt ut papiret igjen. Forhåpentligvis har hendene nå rukket å lufttørke såpass at det går an å trekke ut papir uten at det ryker. Hvis ikke må du til å dikkedere med et slags tannhjul på siden, som er festet til valsen.

Dette hjulet er konstruert slik at valsen akkurat ikke gir etter med en dreining som tilsvarer det åpne området man har til rådighet å dreie på. Man må dermed dra den opp så langt det går, holde den fast der, ta fatt lenger bak på hjulet og dytte det videre mens man fort trekker til seg fingrene for å ikke bli fanget idet valsen endelig gir etter med et “rrrall” og forhåpentligvis dytter ut litt papir, som du nå ikke har bruk for lenger siden hendene garantert er lufttørket på dette tidspunktet.

Jeg var og handlet nye penklær i dag – kjole, jakke, sko, strømper, the works. Jeg er ikke så glad i å handle klær, spesielt ikke når jeg må. Men under handlerunden kom jeg forbi en hylle med en oransje ullgenser på, som var på tilbud til 100 kroner. Siden jeg ikke var ute etter ullgenser, så gikk jeg forbi. Men etter en liten stund måtte jeg tilbake og hilse ordentlig på den. Jeg fant ut at jeg og denne ullgenseren kunne bli riktig gode venner, om vi bare fikk sjansen. Så jeg adopterte den. Nå er genseren hjemme med meg, en myk og deilig oransje genser med masse hals.

En stund før jul begynte maskinen min å hikke. Av og til byttet den til batteridrift selv om strømmen var plugget i. Litt upraktisk, men litt riksing på ledningen så gikk det over. Etter hvert ble det verre, og jeg mistenkte brudd i strømkabelen. Derfor kjøpte jeg ny strømadapter, som viste seg å ikke løse problemet. Nå kunne maskinen bytte mellom strøm og batteri flere ganger i sekundet, noe som resulterte i at skjermen (som sparer strøm i batterimodus) flimret ustanselig mellom lys og mørk.

Etter en samtale med Dell support ble jeg og kundestøttemannen enige om at problemet lå inni maskinen. Det viste seg at for å løse dette problemet måtte hele hovedkortet byttes, noe de ville ha 8000 kroner for. Som nevnt tidligere har jeg ikke serviceavtale på maskinen. Men jeg syntes likevel det var ganske drøyt å skulle betale 8000 for å skifte hovedkort i en to år gammel maskin som kostet over 18000 ny, når det var svært lite sannsynlig at jeg selv hadde forårsaket problemet.

Derfor sendte jeg en mail til reklamasjonsavdelingen (en adresse de ikke har på sidene sine, men som jeg hadde fra forrige reklamasjonsrunde) der jeg forklarte at jeg mente dette dekkes under kjøpslovens bestemmelser om varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Den forrige reklamasjonssaken min tok over en måned, så jeg ventet ikke svar med det første. Til min store overraskelse fikk jeg telefon på formiddagen den tredje arbeidsdagen etter jeg sendte klagen, med beskjed om at jeg hadde fått medhold og at maskinen skulle hentes hos meg.

Maskinen ble hentet, og nå, to og en halv uke etter reklamasjonsmailen ble sendt, har jeg den her igjen, med nytt fint hovedkort uten strømproblemer. Det nye kortet har ny BIOS og nytt innebygget nettverkskort, men ellers virker det likt. Kudzu oppdaget endringen av nettverkskort under oppstart og spurte om jeg ville fjerne oppsettet for det gamle og legge til oppsett for det nye, uten noe mer dill.

Det er fint å kunne starte mer enn en håndfull xtermer, emacs og en nettleser samtidig. Det er behagelig å kunne kjøre vmware igjen. Det er godt å ha en stor skjerm med plass til mye på. Livet foran skjermen blir ganske begrenset med bare 64MB RAM til rådighet. Men jeg skal ikke snakke stygt om min gode gamle Fujitsu-Siemens Lifebook, den har vært en trofast støtte gjennom periodene Dellen har streiket.