elektroniske pistler fra kjøkkenet

Denne uken begynte med mandag, tett fulgt av tirsdag, som også var en fredag. Onsdag var en lørdag, og i dag burde det dermed vært søndag. Men jeg er på jobb i dag, så det må åpenbart være mandag. I morgen er det altså tirsdag, men også fredag. Fridager midt i uken blir det bare kaos av…

Liz gifter seg, og vi har bestilt flybilletter til Chicago! Jeg gleder meg vilt, aller mest til å se igjen venner jeg ikke har sett på mellom ni og fem år, og så til å se igjen alle stedene jeg har savnet, kjenne igjen hvordan det lukter rundt der jeg bodde, spise all maten jeg liker men ikke får tak i i Norge.

Det er ofte de litt absurde tingene jeg savner, det som virker lite og uviktig. En spesiell matrett fra en kinamat-kjede, gatenavn, et bestemt supermarked, lukter og lyder og gater i en forstad, stor kaffe mokka med krem på Barnes & Noble. Mange minner er selvsagt ting jeg aldri får oppleve igjen, vennene mine fra den tiden er blitt voksne og bor ikke lenger i området og kjører ikke rundt på fritiden for å gå i bokhandler og små, morsomme butikker. Men jeg kan likevel gå rundt med stjerner i øynene og huske et fantastisk år.

Planer så langt:

• Treffe gamle venner
• Besøke Too Much Light Makes The Baby Go Blind
• Gå i Sheddakvariet
• Spise HotPockets Pepperoni Pizza
• Spise Orange Chicken på Panda Express
• Rusle rundt i Belmont
• Titte på den gamle skolen min
• Dra på Taste of Chicago

De som kjenner meg vet at ytringsfrihet er en av de store kjepphestene mine. Man skulle derfor kanskje vente at jeg ville henge meg på bølgen av bloggere som poster bilder av profeten Muhammed. Men spør du meg, er ytringsfrihet noe annet enn barnslig provokasjon. Jo, klart jeg har rett til å poste disse bildene, og jeg synes definitivt at ambassadebrenning og drapstrusler er en uakseptabel reaksjon. Men jeg føler ikke noe behov for å krenke og nedverdige mennesker bare for å hevde min rett. Ytringsfriheten er noe av det viktigste vi har, men respekt for andre mennesker er like viktig.

Provokasjon kan være et nyttig virkemiddel i en samfunnsdebatt, hvis den kan få folk til å se ting i et nytt lys. Men denne konflikten minner mer og mer om provokasjon bare for å se hvor sint man kan gjøre motparten. Det eneste målet er å vinne, der “seier” er definert som “ydmykelse”. Å skyve ytringsfriheten foran seg i en slik kamp er et hån mot begrepet ytringsfrihet. Dette føles som å observere en konflikt i en barnehage. Folkens, bli voksne.

Min favorittdikter, Georg Johannesen, døde i går. Han var selvsagt mye mer enn en dikter – han var Norges største retoriker og en alltid like provoserende samfunnsdebattant. Men for meg var han først og fremst en dikter. Det er vanskelig å plukke ut ett dikt blant de mange av diktene hans jeg har et sterkt forhold til, men det aller første var kanskje:

Oppslag i en OBOS-blokk

Jeg knekker nakken i hvert trappetrinn
Jeg blir forgiftet på hvert kjøkken
Jeg henger på loftet

Jeg henger på knaggen ute i entreen
Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren
hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut

Men jeg spør: Hvorfor
strømmer to fine striper blod
ut av kontakten?

Det finnes ingen andre diktere som kan gi meg en sånn stemning av ubehag og uro som Georg Johannesen. Han vil bli savnet.

Psykolog Bente Trææn uttaler seg i forrige ukes KK:

Trææn tror voldsfantasier har gitt grobunn til myten om at kvinner liker å bli tatt hardt.

– Kvinner liker ikke det. Overgrepsfantasier knytter seg bestandig til en bestemt person, og man kan se for seg at hun fantaserer om å bli bundet like hardt som han elsker henne. Dette handler om hvor høyt han elsker henne og hvor høyt hun lar seg bli elsket, ikke om vold.

Jaja. Så vet vi det.

Hilsing er en avansert kunst. Jeg tror aldri man kan bli utlært i hilsingens kunster.

Først dette med hilsing på folk man kjenner. Noen former for hilsing er opplagt. Man hilser når man treffer venner eller nær familie på gaten. Men situasjonen blir fort mer komplisert. Hvor godt må du kjenne noen før du hilser på dem? Og motsatt, hvor lang tid må det ha gått før du slutter å hilse på perifere bekjente som du pleide å hilse på før?

Man hilser ikke alltid på en person man har forelesninger med, hvis faget er stort og man ikke har snakket noe særlig med vedkommende. Man hilser derimot på en medstudent på et mindre fag, eller hvis man har hatt en samtale eller to med personen tidligere. Men slike periodevise bekjentskaper slutter man å hilse på etter man ikke har hatt kontakt på en viss tid. Hvor lang tid? Det samme gjelder venner og venners venner.

Som om ikke dette var komplisert nok, så finnes det en rekke uskrevne regler om hilsing på fremmede. Man hilser som regel på butikkbetjeningen, men ikke alltid på bussjåføren. Yrkessjåfører hilser derimot på hverandre, innenfor samme yrkesgruppe. Bussjåfører hilser på bussjåfører, trikkeførere på trikkeførere, trailersjåfører på trailersjåfører. Men jeg ser aldri taxisjåfører hilse når de møtes på veien. Noen ganger kan man begynne å hilse på vilt fremmede fordi man ser det samme ansiktet på bussen hver dag.

Motorsyklister hilser også på hverandre, men ikke i bykjernen. Hvor langt ut av sentrum må man for at motorsyklistene skal begynne å hilse?

Det bringer oss videre til fjell-hilsing. Fjellvandrere hilser på hverandre, men det må være et visst element av “ekte fjell” før de begynner. Ingen hilser på Fløyen nedenfor Brushytten. Når man nærmer seg toppen av Blåmanen begynner den første forsiktige hilsingen, og på Vidden hilser alle. Det samme gjelder Ulriken. Med unntak av området rundt masten hilses det, i alle fall med et nikk. Jo lenger ned man kommer, jo færre er det som hilser, og ingen finner på å hilse nedenfor steinrøysen.

Min teori når det gjelder fremmed-hilsing er at man hilser på mennesker man har noe felles med. Jo flere det er med et visst kjennemerke innenfor et gitt geografisk område, jo mindre fellesskapsfølelse får man, og dermed mindre grunn til å hilse. Dette gir seg utslag i at hilsereglene endrer seg fra sted til sted, og andre regler gjelder for byer enn bygder.

Trikset er selvsagt å finne den riktige balansen, slik at man ikke overrumpler andre med å hilse uten at de forventer det, og samtidig er beredt til å hilse i situasjoner som kan kreve det, uten at man er helt sikker på om det blir noen hilsing. I slike situasjoner er det vanlig å søke forsiktig øyekontakt for å prøve å finne ut om den andre vil hilse eller ikke. Barn hilser på hvemsomhelst, noe man ikke alltid er forberedt på. Man blir fort litt forfjamset når man går i sine egne tanker på vei hjem fra jobb og blir møtt med “Hei! Ka heter du? Bor du der?” fra naboens lille pjokk.

Naboer hilser også. Bor man i blokk eller flermannsbolig hilser man på de fra samme oppgang, men ikke nødvendigvis på de fra oppgangen ved siden av. Det kommer an på hvor mange som bor i hver oppgang. I eneboliger hilser man på de som har tilgrensende eiendommer, og i varierende grad på naboer lenger borte.

Graden av hilsing er også et spørsmål. Skal man nikke, nikke og smile, si “hei”, eller stoppe og veksle noen ord? Dette er først og fremst en utfordring ved ikke-så-nær-bekjent-hilsing, kanskje spesielt når det gjelder personer man hadde en del med å gjøre tidligere, men ikke har hatt kontakt med på en stund. Det kan fort bli pinlig dersom man stopper og det blir tydelig at den andre ikke hadde tenkt å gjøre det, eller omvendt.

Hilsekultur er som all annen kultur alltid i endring. I Norge har det vært vanlig å håndhilse når man presenterer seg for hverandre første gang, eller i formelle situasjoner. Forskere rapporterer at i flerkulturelle miljøer, spesielt i Oslo, begynner også norske ungdommer å ta etter andre lands skikker og håndhilse hver gang de møtes. Mange ser på dette som positivt. På den annen side er det mange, kanskje spesielt kvinner, som kan føle seg ille berørt over å bli snakket til på bussen av en vilt fremmed innvandrer, som gjerne kommer fra en kultur der det er lavere barrierer for å ta kontakt med ukjente. Det som for den ene parten er ment som hyggelig småprat mens man er på vei fra A til B, føles for den andre parten nærmest som å bli antastet.

Det at hilsekultur varierer så mye gjør at det av og til kan være problematisk å forholde seg til andre samfunn når man er ute og reiser. Hilsing er ganske den mest synlige formen for høflighet, og høflighet igjen er en måte å vise respekt for andre mennesker. Å vise respekt for hverandre er selve limet i samhandling mellom mennesker. Hilsing er derfor ingen liten ting. Det er kanskje ikke rart det er krig i verden, så komplisert som dette med hilsing er.

De siste årene har en bølge av fakkeltog sveipet over landet. Det ser ut til at mange mennesker bruker disse fakkeltogene som en måte å drive bort det onde på. Vi har fakkeltog mot vold, fakkeltog mot drap, fakkeltog mot kommunebudsjetter, fakkeltog mot rasisme, fakkeltog mot skolenedleggelse, og nå sist, fakkeltog mot flodbølger.

Det religiøse aspektet er åpenbart. Når mennesker er maktesløse har de en trang til å gjøre “ettellerannet” – de skaper seg ritualer. Logikken kan virke absurd – “Hvis vi her i Norge rusler rundt et vann med brennende pinner i hånden, vil ofrene for flomkatastrofen føle seg bedre”. Sannheten er selvsagt at fakkeltogene i de fleste tilfeller kun er en trøst for deltakerne, for å føle at de bidrar selv om de ikke kan bidra med noe som faktisk gjør en forskjell.

Om fakkeltogene kan få noen til å håndtere hverdagen i en kaotisk verden bedre, så er det antakelig et gode. Noen finner trøst i religion, andre i organisert medfølelse. Men de døde er like mye døde, og de levende trenger like mye rent vann, og ingen av delene kan man rette på med ritualer og levende lys. (Det måtte i så fall være et avansert Cthulhu-ritual)

Jeg hadde en ganske hyggelig fest i kveld, men folk dro tidlig. Jo lenger man bor fra sentrum, jo tidligere får folk for seg at de er nødt å ta taxi til byen for å gå på pub. Jeg valgte å bli igjen hjemme. Jeg har kjøleskapet fullt av øl, bordet fullt av tomflasker, en veltet vodkaflaske på gulvet, en halvfull absinthflaske på bordet, og Erasure på stereoen.

Det er akkurat nå det hadde vært veldig fint med en mann med en god armkrok i sofaen. Jeg tror dette kan være enda en forretningside i tillegg til vårt Instant Boyfriend-konsept. Altså døgnåpen utkjøring av gode, varme mannfolk. De har utkjøring av pizza, så hvorfor ikke et så etterspurt produkt som høykvalitets mannfolk?

Det er riktignok enklere å lage god pizza enn gode mannfolk. Men jeg har likevel tro på dette produktet.

For en tid siden forvillet jeg meg borti en gjeng mennesker jeg ikke ante eksisterte. Jeg ble invitert med på sushi-middag av en venninne, og siden jeg er fryktelig glad i sushi, så ble jeg med. Disse menneskene viste seg å utgjøre deler av medlemsmassen i blug, og er altså Linux-mennesker. Etterhvert har jeg bare fortsatt å dukke opp på torsdagspilsene og foredragene, og blitt kjent med mange nye hyggelige mennesker. Hos blug er det ingen opptakskrav utover interesse for Linux eller BSD. Med blug-mennesker kan man prate om Linux eller om noe helt annet, og drikke øl, og så gå hjem i godt humør fordi man har snakket med bare hyggelige mennesker hele kvelden. Og sånt liker vi.