Archive for the ‘Tanker’ Category

Fitte og feminisme

onsdag, februar 4th, 2009

Virrvarr har lest Råtekst på nytt, og undrer seg på om det har skjedd noe som helst på feministfronten de siste ti årene. Jeg begynte å svare i en kommentar, men det ble litt langt, så det dukker opp her i stedet:

Da Råtekst kom, var den på mange måter en revolusjon, fordi den var skrevet av jenter som tok feministbegrepet i sine egne hender. Råtekst var del av en strømning som startet sent på nittitallet og gjorde det greit for jenter å snakke om fitte og cash, ikke bare om seksualisert vold og likelønn. Nå må jeg tilstå at jeg ikke har lest boken, men jeg fulgte interessert med i mediedebatten rundt utgivelsen.

Om Virrvarrs nyutgitte bok Jenter som kommer hadde blitt gitt ut for ti år siden, ville den blitt gjenstand for en mediestorm på samme nivå som Råtekst og Fittstim ble det. Nå, ti år etter, førte Jenter som kommer riktignok til en del avisanmeldelser (den handler tross alt om sex), men digert oppstyr og lange debatter om forfatternes personlige og politiske motiver, slette eller vellykkede utførelse og det feministiske prosjekt generelt har vi ikke fått. Og det er faktisk en god ting. Det betyr at vi har kommet et stykke siden sist. Det har blitt mindre omdiskutert å være feminist, flere grupper kan forholde seg til feministbegrepet, og det er mer aksept for forskjellige måter å være feminist på.

Dette er ikke noe som kom ved et slag over natten da debatten herjet for ti år siden. For fem år siden var vi bare halvveis dit vi er nå. Og vi er neppe ved målet ennå, hva nå målet egentlig er.

For fem år siden hadde jeg en interessant debatt om feminisme på det gamle Dominion-forumet, i anledning 8. mars-toget i Bergen i 2004, der Venstre  ikke fikk lov av arrangementskomiteen å bruke en parole med teksten “Slipp puppene mine fri”.

Flertallet i parolekomiteen mente at Unge Venstres parole var for provoserende og at den kunne oppfattes som om den støttet kvinnebildet som pop- og pornoindustrien har skapt. Unge Venstre sier at utsagnet «Slipp puppene mine fri» var spisset, men at det skulle fremheve og fremelske mangfoldet blant kvinner, et mangfold de føler manglet i de andre parolene.

[Helene Z. Skulestad] mener at mange kvinner ikke kjenner seg igjen i det kvinnesynet som fremmes i 8. mars-togene og at det er skadelig for likestillingskampen at det ikke er rom i toget for annet en sosialistiske kvinnesyn.

Jeg postet et foruminnlegg om saken på Dominion-forumet, noe som utløste en interessant diskusjon. Jeg gir utdrag fra de sentrale delene av debatten under. De som vil lese hele i kontekst kan følge linken. Min motdebattant “longwinter” skrev i sitt første svar:

synes ikk dere som har skrevet under denne rubrikken at parolene til akp, sv, palestinakomiteen og ottar («Kriminaliser horekundene», «Støtt palestinske kvinner – riv apartheidmuren».) har en smule større politisk og dagsaktuelt grunnlag enn Unge Venstres “Slipp puppene mine fri”? jeg mener hvem faen sier noe sånt uanz? for meg er den helt uforståelig og isåfall med et minimalt politisk budskap. hvorfor i svarte vil de være med på 8.mars feiring i utgangspunktet? er det i det hele tatt en kampsak for Unge Venstre at puppene deres skal være frie? eller er dette ordspill som gjør en spøk av at kvinner ikke er like frie som menn i enkelte sammenhenger her i norge? jeg har ingeting i mot at unge venstre kommer i 8.mars tog, poenget er bare at parolen/slagordet deres suger hest. denne skaen handler faktisk ikke om noe mer enn det. hvis dere vil ta et annet spørsmål i stedet, som hvorfor i helvete folk er feminister, så skal jeg heller ta det derfra.

Dette innlegget synes jeg forklarer godt hvilke problemer vi har hatt med mangfold innenfor feminismen. Det er ikke det at “erke-feministene” var uenig med oss. Det var langt verre, de forsto nemlig ikke problemstillingen i det hele tatt. Gjennom en slik ensretting fikk de monopol på feministbegrepet, og fremmedgjorde et flertall av kvinner som hadde andre meninger. I mitt svar avsluttet jeg min replikk med:

Men ved å legge monopol på feminismebegrepet på denne måten murer 8.mars-komiteen seg inne i en mental kombinert burka og berlinmur. Ingen meninger ut, ingen meninger inn. Og for all del, ikke vis naken hud.

Litt senere i debatten får jeg motsvar:

trenger vi mer seksuell frigjøring her til lands? er det virkelig noen som synes at de blir sett ned på hvis de kler seg sexy eller utfordrende eller har et aktivt sexliv? jeg tro ikke kan dra seksuell frigjøring for jenter lengre enn det den har blitt i Norge. Spørsmålet er om det er POSITIVT sånn folk oppfører seg i den sammenheng.

Jeg svarer tilbake:

Ja, jeg tror faktisk vi trenger mer seksuell frigjøring. Eller for å være mer spesifikk: Vi trenger en *annerledes* seksuell frigjøring. Det er fremdeles slik at kvinners og menns seksualitet blir behandlet på totalt forskjellig vis. Og jeg synes det er nedstemmende at selv på venstresiden (som jeg regner meg selv for å høre til) skriker man “porno” og “kvinnefornedring” straks kvinner og pupper nevnes i samme setning. Dette stigmataet er det jeg vil til livs. Jeg vil ha frihet til å snakke om puppene mine like mye som gutta snakker om sine baller.

Om det generelt er for mye seksualisering av samfunnet er en litt annen debatt, selv om også den debatten er verdifull. Det jeg snakker om her er rett og slett likestilling. Likestilling bør også gjelde seksualitet, ikke bare lønn og utdanning.

Jeg innledet den fem år gamle debatten over med å skrive “Er det rart jeg ikke er feminist?” På de siste ti årene har vi, om ikke annet, oppnådd at jeg selv nå synes jeg kan identifisere meg med feministbegrepet, og til og med at det går an å si fitte og feminist i samme bok uten å få feministpolitiet på nakken.

Om å bæsje på leggen

onsdag, februar 4th, 2009

SP trekker forslaget om ny blasfemiparagraf. En god avgjørelse, og mat for litt filosofering. Spørsmålet er: Hvem stoler du mest på: De som aldri gjør feil, eller de som rydder opp i feilene sine på en skikkelig måte?

Når jeg forhører meg om nettbutikker og andre butikker før jeg handler, er det viktigste å få vite hvordan de håndterer feil.  Må jeg krangle med dem i uker og måneder for å få reparert produktet, eller få tilsendt rett produkt om de sendte meg feil i utgangspunktet?

Det samme gjelder i arbeidslivet og i politikken.  Alle gjør feil. Det finnes to måter å håndtere det på. Enten kan man late som problemet ikke eksisterer og håpe at ingen legger merke til det, eller så kan man gå åpent ut og si at “jeg har bæsjet på leggen. Skal fikse det sporenstreks.” Det er åpenbart for de fleste hva som inngir mest tillit, ikke minst basert på alle mini-skandalene vi har hatt i det siste, med alt fra stabbur til klarsynt-telefoni. Likevel har mange tungt for dette. De har et instinktivt heller enn et rasjonelt forhold til det å gjøre feil, og det å innrømme feil sitter svært langt inne. Det opplevde idealet er perfeksjon, mens det som faktisk er idealet i praksis er integritet.

Tåkefulle ytringer

søndag, januar 25th, 2009

Jeg henger litt etter i svingene, den siste uken har vært hektisk. Derfor har du sikkert lest dette i en annen blogg allerede, eller for den saks skyld i nærmeste avis. Regjeringen ønsker nemlig å fjerne blasfemiparagrafen, men utvide loven om hatefulle ytringer. Nå skal “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” legges til i straffelovens §185. Denne loven omfatter i dag trusler og hat-ytringer på grunn av etnisitet, seksuell legning, funksjonshemning – og dessuten religion og livssyn. Det er altså snakk om utvidelse av et allerede eksisterende vern – og, om jeg tolker regjeringens pressemelding korrekt, et utvidet vern som kun skal gjelde religion og livssyn, ikke de øvrige gruppene som er dekket i paragrafen.

Et lovvern for spesielle, utvalgte grupper i samfunnet er problematisk i seg selv, fordi det alltid vil finnes grupper som er utelatt. I teorien skulle ikke en slik utvelgelse være nødvendig. Det er historiske og symbolske årsaker til at man har valgt å gi et ekstra sterkt vern til grupper som i praksis har vært spesielt utsatte.

Dernest er det en sentral forskjell mellom punktet om religion og livssyn og de øvrige tre punktene. Svart, funksjonshemmet og homofil er noe du er, mens religion og livssyn er noe du velger.  Det ligger noe selvsagt i at man skal slippe å bli hetset og truet for egenskaper man ikke har valgt selv og ikke kan velge bort. Det er mer problematisk (men ikke nødvendigvis galt) å gi et lovvern til grupper som defineres av et valg – et valg om å tro på en gud, eller en annen gud, eller å ikke tro på en gud.

Nøkkelen her er hva vernet består i. I dag nevner loven trusler, forhånelse,  hat, forfølgelse og ringeakt. I seg selv gir dette rom for ganske vid fortolkning. I praksis har domstolene vært svært restriktive med å dømme etter denne paragrafen, som alltid må veies opp mot ytringsfriheten. Man kan bare spekulere i hva regjeringen ønsker ved å utvide vernet for religion spesifikt. De har nemlig vært svært ulne i forhold til hva de faktisk ønsker å oppnå. Fortolkningen av loven skal nemlig avgjøres senere, i en “ikrafttredelsesproposisjon”. Man skal altså vedta en lov uten å vite hva man vedtar. Det i seg selv bør få varselklokkene til å ringe.

Du kan signere et opprop mot lovforslaget på opprop.info.

Kjærlighet oppstår ikke ved samleie

søndag, januar 18th, 2009

BT trykker i dag mitt siste motinnlegg til Nina Karin Monsen, basert på min forrige bloggpost om temaet. De har kuttet og endret en hel del i teksten jeg sendte inn. Den er blitt mye snillere i tonen, de retoriske grepene mine henger ikke sammen lenger, og det føles i det hele tatt ikke som min tekst. Men tittelen de plukket ut, “Kjærlighet oppstår ikke ved samleie”, oppsummerer i det minste innlegget mitt på en god måte, mye bedre enn tittelen på bloggposten det er basert på. Der har jeg visst noe å lære av mediefolket.

Om opphav og menneskelighet

onsdag, januar 14th, 2009

Nina Karin Monsen har i dagens BT nok et innlegg i debatten om barneloven, der hun imøtegår flere innlegg som har kritisert hennes synspunkter den siste tiden – deriblant mitt, som også kan leses her på bloggen. Motargumentene hennes er for substansløse til at jeg synes de fortjener et oppfølgerinnlegg fra meg i BT, derfor tenker jeg å gå kort gjennom dem her. Hun skriver:

Eira Monstad (07.01) hevder at den nye barneloven gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Det stemmer ikke. Bare hvis mors kjæreste har skrevet under på fastsatt skjema til helseklinikken, kan hun bli medmor.

Jeg har vanskelig for å forstå poenget med denne innvendingen. Medmor må skrive under på at hun påtar seg foreldreskapet. Ja?

Videre skriver hun:

Hun må betale for barnets livsopphold i fars sted. Om hun svikter, vil bidragsfogden reise sak mot henne. Det fremmede barnet blir livsarving, også for hennes foreldre. Familieklenodiene og odelsgården kan forsvinne ut av slekten, og inn i medmors familie. Hva er barnets beste, når medmor krever fullt foreldreansvar for barnet? Det er duket for mange rettssaker med dette nye systemet. Monstad vil nok lære det etter hvert. For øvrig er det min oppfatning at staten har gått med på homofiles krav for å slippe utgiftene til barnet, noe staten har plikt til når et barn mangler far eller mor.

Jeg skal overse det tafatte forsøket på hersketeknikk, og kun slå fast at jeg og Monsen nok har fundamentalt forskjellig oppfatning av begrepet “slekt” og “familie”. Jeg har problemer med å se det forferdelige i at et barn skal få arve fra de menneskene som det kjenner som sine besteforeldre, uavhengig av om dette forholdet har oppstått gjennom to heterofile menneskers adopsjon eller gjennom to lesbiske kvinners valg om å oppdra et barn sammen. Ikke minst forekommer det meg absurd at barn fra disse to konstellasjonene skulle ha ulike arverettigheter i forhold til hverandre. Det er rett og slett ikke en besteforelders privilegium å fastsette hvem som er ens livsarvinger. Deres barn står fritt i å velge en partner de ikke aksepterer, av en hvilken som helst grunn. Vedkommende kan for eksempel være en notorisk kriminell, konemishandlende stoffmisbruker – ingen ideell svigersønn. Likevel blir barnebarnet livsarving.

Man kan argumentere mot hele livsarvingsordningen og si at enhver burde få disponere sin formue som de selv ønsker. Det finnes rasjonelle argumenter for et slikt standpunkt. Men jeg kan ikke se noen rasjonelle argumenter mot å gjøre systematisk forskjell på hva slags typer barnebarn som har rett til livsarv, og hvem som ikke har det.

Dernest er jeg uenig i Monsens teori om at dette dreier seg om penger. Min oppfatning er at det dreier seg om menneskeverd og om like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav. Hennes ide om at dette først og fremst er et økonomisk hensyn framstår dessuten som litt pussig i lys av at hun i neste avsnitt hevder at dette dreier seg om svært få barn:

Monstad hevder at det er faktum at lesbiske får barn. Ja, de fleste av dem får barn i sin heterofile periode, og barnet får en far. Det er få som vil få medmor, foreløpig finnes ingen.

Her kan jeg bare vise til at det finnes en hel rekke lesbiske par som allerede har fått barn via utenlandsk donor, først og fremst i Danmark. Nei, det er neppe noen av disse som har rukket å etablere en juridisk medmor-status ennå, ettersom ordningen er helt ny. Det betyr ikke at de ikke finnes eller vil fortsette å finnes. Og i siste instans er det irrelevant hvor mange de er – poenget er at deres barn har like rettigheter som barn født inn i mer tradisjonelle familier.

Så langt hennes svar direkte til mitt innlegg. Jeg vil i tillegg få sitere fra en annen del av innlegget hennes, som også er relevant for mitt forrige innlegg i debatten:

Når en mor eller far lar sitt barn konstruere, har mor eller far ingen kjærlighet til sitt eget barn som person, mor eller far betrakter ikke sitt barn som et menneske med fulle personrettigheter. Hun/han mangler kjærlighet til det menneskelige, mennesket selv. Valget av konstruerte barn burde både være forbudt, straffbart og erstatningspliktig.

Jeg kan bare fastslå at Monsen og jeg har fundamentalt ulik oppfatning av hva kjærlighet er, hva et menneske er, og ikke minst hva menneskelighet er. Du kan slå meg i hodet med tunge filosofiske verk om personalismen. Men du kan aldri ta fra meg troen på en forelders kjærlighet til og respekt for sitt barn og dets menneskelighet, fullstendig uavhengig av biologisk opphav.

Trommer og teori

lørdag, januar 10th, 2009

Virrvarr skriver om hva hun ville bli når hun ble stor. Det kan jeg også skrive om!

Det første jeg husker at jeg ville bli var trommeslager. Jeg så på fredagsunderholdningen på NRK og tenkte at trommeslager, det var tingen for meg. For det første laget de de kuleste rytmene, og dessuten så det ut til å være mye enklere enn å spille gitar. Synge vurderte jeg ikke engang. Mye gøyere å slå på ting! Dessverre viste det seg allerede i løpet av barneskolen at talentet ikke strakk til. Når klassen skulle ha fellesopptredener ble jeg under tvil tiltrodd et triangel.

I løpet av barneskolen fant jeg ut at lastebilsjåfør var tingen for meg. Jeg så for meg å få sitte alene i min egen lille hytte hele dagen, høre på akkurat den musikken som passet meg og ha alle favoritt-tingene mine rundt meg til enhver tid. Fredelig og fint.

På ungdomsskolen skrev jeg de mest fantastiske stiloppgaver. Norsklæreren ga meg S etter S, og mente at med et sånt skrivetalent måtte jeg bli journalist. Den planen holdt helt til jeg innså at de aller fleste journalister ikke får skrive det de vil. De må faktisk skrive det de blir fortalt, og de får ikke engang lov å dikte videre på det. Så journalist utgikk som karriereplan.

Etter ungdomsskolen sluttet jeg å ha karriereplaner. Jeg gjorde bare det som så gøy ut der og da. Gjennom opptil flere sidespor ble jeg til slutt lingvist. Datalingvist, faktisk, med mastergrad og alt. Det er ikke verdens mest ubrukelige yrke, men ikke så langt fra. Jeg jobber ikke som datalingvist, men jeg liker jobben min, og jeg likte studiene mens jeg holdt på med dem, så det var ikke bortkastet. Jeg ville sikkert gjort det samme på nytt, inkludert de ti vekttallene i arabisk og de to i georgisk. Og de ti i formallogikk. Formallogikk var faktisk et veldig forlokkende fag. Et halvt år med bare ren teori, uten å trenge å forholde seg til noe som helst som var uklart, udefinert eller uartikulerbart. Ingen runde språkknotter som skulle passe inn i firkantede lingvistikkhull. Bare ren, deilig matematikk og fine systemer der alt passet sammen. Men når alt kom til alt likte jeg knottene og firkantene mine likevel, så jeg ble ikke matematisk teoretiker. Og det er sikkert like greit, både for meg og matematikken.

Likhet for loven

fredag, januar 2nd, 2009

Nina Karin Monsen har vært aktiv i debatten om den nye barneloven, som blant annet gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Monsen hevder at kunstig befruktning er kjærlighetsløs tilblivelse, og refererer gjentatte ganger til medmor som “en fremmed kvinne”.

“Men om det blir mer familielykke og flere skattebetalere av denne hedenske skikken, enn av synet på familiens enhet, holder jeg ikke for sannsynlig”, avslutter hun ett av sine leserbrev (BT, 2/1-09).

Monsen har et kristent utgangspunkt. Som ikke-kristen kan jeg naturlig nok ikke stille meg i samme sko hva verdensbilde angår. Hva hun sier er kanskje logisk ut fra et personlig, religiøst synspunkt. Jeg er selv pragmatisk og tilhenger av å tilpasse lovverket til hva som faktisk skjer i Norge og verden her og nå – av hensyn til barna som fødes inn i den.

Faktum er at lesbiske par får barn. Lesbiske kvinner er ikke så forskjellige fra resten av oss. Ønsket om barn er en blanding av kjærlighet og egoisme også for heterofile kvinner.  Jeg valgte selv å få barn fordi jeg håpet det ville berike mitt liv gjennom kjærlighet. Dette var et valg jeg ikke tok for å tilfredsstille en moralsk standard om den heterofile familien som gjør sin samfunnsmessige plikt. Det var et valg jeg tok gjennom kjærlighet, på lik linje med mine lesbiske og homofile medsøsken.

Den nye loven går et stykke på vei i å sikre disse barna like rettigheter som barn født i heterofile forhold. Den tar hensyn til barnet og barnets rettigheter i dagens samfunn, heller enn til voksne menneskers religiøse kvaler. Derfor mener jeg det er en riktig og først og fremst barnevennlig og barnerespekterende lov.

Det er sant at alle barn har en far. Slik er biologien. Men til alle tider har det vært slik at ikke alle barn kjenner sin far.  Noen har “far ukjent”, andre kjenner sin fars navn uten å ha kontakt med ham. Noen er adoptert og vet det, andre er adoptert uten å vite det. Det er mange vanskelige dilemmaer rundt disse situasjonene. Men hvorfor skal loven ikke være lik for alle barn som vokser opp i en familie som ikke er A4?

I et leserinnlegg 21/12-08 er Monsen inne på disse dilemmaene, og konkluderer: “Men at den norske stat nå gjør det lovlig og moralsk å planlegge farløse barn uten en erstatningsfar er noe helt annet enn dårlig planlagte og umoralske private liv. Det er offentlig tillatt identitetstyveri”. For det første: Det er ikke lovens oppgave å sørge for moral. Lovens oppgave er å sørge for like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav og bakgrunn. For den andre: Hvordan blir dette påståtte identitetstyveriet mindre et identitetstyveri dersom det finnes en erstatningsfar? Her blander hun sammen argumentasjon mot to ganske ulike problemstillinger: Hvorvidt man skal tillate adopsjon, og hvorvidt man skal tillate lesbiske par å oppdra barn.

Kvinner kan få barn. Det er nok et biologisk faktum. Det eneste man kan gjøre for å forhindre lesbiske kvinner i å oppdra sine barn sammen med sin partner er å ta fra dem barnet ved fødselen. Få vil, håper jeg, protestere mot at det ville være et drastisk overgrep både mot mor og ikke minst mot barnet. Er det så noen løsning å ta fra disse barna rettigheter til arv fra den mor har valgt å få barnet sammen med? Eller til å få vokse opp sammen med den voksne de har forholdt seg til som sin aller nærmeste familie siden de var nyfødt, dersom biologisk mor skulle dø? Dette er rettigheter som er selvsagte for barn født inn i en heterofil familie.

Dette er poenger som er gyldige uavhengig av om man mener at det er skadelig eller umoralsk for barn å vokse opp med to foreldre av samme kjønn. All slags familier kan være skadelige, uavhengig av kjønn. De fleste familier er kjærlige, også uavhengig av kjønn. De fleste foreldre ønsker det aller beste for sine barn, og få har mer fokus på viktigheten av mannlige rollemodeller enn lesbiske par som velger å få barn sammen.

Det er langt flere interessante problemstillinger, synsvinkler og argumentasjonsrekker rundt disse temaene enn jeg kan ta opp på en gang. Noen tar utgangspunkt i livssyn, andre i mer praktiske hensyn. Man kan diskutere mannsrollen, farsrollen, morsrollen, kvinnerollen, hvorvidt disse rollene egentlig eksisterer i singular, betydningen av menneskeverd, hvem sin definisjon som skal gjelde, og en rekke andre interessante tangenter. Jeg regner med jeg kommer tilbake til disse temaene etterhvert.

Ferdig for denne gang

fredag, desember 26th, 2008

Jul er akkurat som å ha gjester. Du gleder deg til den skal komme, og koser deg med forberedelsene. Det er hyggelig når den er der, men ingenting føles så fint som stillheten når den er over og du kan krølle deg sammen i sofaen i joggedressen.

Busstoppfilosofi

torsdag, desember 18th, 2008

I dag tok jeg en seinere buss enn jeg pleier. Bussen jeg pleier å ta om morgenen er som regel drøyt fem minutter forsinket i morgentrafikken. Likevel står vi der som sauer hver morgen, kommer presis eller til og med et par minutter før, selv om vi vet at bussen ikke kommer før minimum fem minutter senere. Jeg tror nesten det er en slags samvittighetsgreie. Hvis jeg ikke møter opp tidsnok ifølge rutetiden, fortjener jeg da egentlig å få være med bussen?

Men altså. I dag tok jeg en seinere buss. Denne bussen var omtrent femten minutter forsinket. Massevis av tid til å fundere, spekulere og filosofere, med andre ord. Jeg er nemlig en av dem som ikke har noe imot å vente. Noen ganger går jeg med vilje tidlig til en avtale for å få tid til å vente litt. Men akkurat det å vente på bussen gjør meg irritabel. Jo lenger ventetid, jo lenger tid til å analysere min egen irritasjon.

Først av alt: Hvem er det egentlig jeg er irritert på? Det er ikke bussjåføren. Det er jo ikke hans feil. Stort sett, i alle fall, jeg antar at bussjåfører forsover seg akkurat som andre folk. Men det vet jeg jo ikke noe om der jeg står.

Med bussjåføren eliminert vurderte jeg bilistene, eventuelt politikerne. Men dette blir for store grupper. Jeg har ikke mental kapasitet til å være irritert på hver enkelt bilist som bidrar til trafikkaoset, og jeg innser at politikerne ikke kan veive med en hånd for å fjerne trafikken. De bygger bybane. Jeg gleder meg.

Da gjenstår det bare en ting å være irritert på: Bussen. Ikke den fysiske bussen av metall og gummi, men den abstrakte entiteten bussen. Da jeg studerte brukte vi gjerne forskjellig skrifttype for å skille mellom en forekomst og en ide. Ideen fikk gjerne blokkbokstaver. Altså: Det er bussen jeg er irritert på.

Da jeg var kommet så langt var bussen ennå ikke kommet. Like greit, for jeg var ikke ferdig å filosofere. Neste punkt på programmet: Hvorfor er jeg irritert?

Det enkle svaret er “fordi bussen er forsinket”. Men det skraper bare i overflaten. Kun pedanter og autister blir irritert av forsinkelsen i seg selv, som en forstyrrelse av regulariteten i dagen. Som sagt har jeg ikke noe imot venting i seg selv. Så hvorfor blir jeg irritert av å vente på morgenbussen?

Det er ikke fordi det er ubehagelig å stå og vente. Jo, noen ganger er det det, hvis jeg har kledd meg for dårlig eller blitt overrasket av regn. Man skulle tro at bergensere visste bedre enn å være uforbederlige vær-optimister, men noen av oss er standhaftige. Men som regel, og også i dag, er jeg kledd etter vær og temperatur. Jeg hadde skjerf, lue og regntøy. Det var ikke kaldt, jeg var ikke våt, og selv om jeg lengtet etter kaffekoppen på kontoret hadde jeg det ikke egentlig ubehagelig.

Problemet er at jeg jobber fleksitid. Det betyr at det ikke gjør noe om jeg blir forsinket på jobb. Men det betyr også at et kvarter kastet bort på busstoppet blir et kvarter lenger på jobb. Da kommer jeg hjem (minst) et kvarter seinere, og får et kvarter mindre av den ganske korte tiden jeg har å rutte med mellom hjemkomst og leggetid. Hvis jeg er hjemme halv seks, er det litt over en time til Iris skal legge seg. Det er ikke så lenge.

Så til jul ønsker jeg meg mer tid. Jeg vet ikke helt hvor den skal komme fra, men den står i alle fall på ønskelisten. Øverst. Jeg liker tiden jeg tilbringer på jobben, og jeg liker tiden jeg tilbringer hjemme, og jeg liker tiden jeg har for meg selv. Det er ikke fordelingen mellom dem som er problemet, men at det ikke er nok å fordele. Kanskje dette er det endelige beviset mot Guds eksistens. Eller kanskje bare beviset på at han ikke er så flink å planlegge som folk påstår.

Å gruble eller ikke å gruble

tirsdag, desember 16th, 2008

Jeg er ikke et spesielt grublende menneske. I de fleste spørsmål i livet, både de små (kjøpe de røde skoene eller de oransje skoene? Implementere dette i php eller perl?) og de store (finnes det en Gud? Flere?) tenker jeg litt, tar en rask avgjørelse, og får ting til å fungere med det valget jeg har tatt. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) setter jeg pris på andre tilnærminger til disse leve-greiene som vi driver med. Min venn Didrik skriver om tro og tvil. – For mens troen kan skille oss mennesker fra hverandre, så er tvilen vår påfallende lik, skriver han.

Det er strengt tatt en måneds tid siden det ble skrevet, men siden har blitt stående åpen i nettleseren min i påvente av at jeg skulle gjøre ett eller annet med den. Så det gjør jeg nå. Les og grubl! Eller la være å grubl, hvis det passer deg bedre. Hvis du ikke føler for å gruble over de store mysteriene i livet kan du kanskje gruble litt over det fine ordet “gruble”.