Posts Tagged ‘logikk’

Trommer og teori

lørdag, januar 10th, 2009

Virrvarr skriver om hva hun ville bli når hun ble stor. Det kan jeg også skrive om!

Det første jeg husker at jeg ville bli var trommeslager. Jeg så på fredagsunderholdningen på NRK og tenkte at trommeslager, det var tingen for meg. For det første laget de de kuleste rytmene, og dessuten så det ut til å være mye enklere enn å spille gitar. Synge vurderte jeg ikke engang. Mye gøyere å slå på ting! Dessverre viste det seg allerede i løpet av barneskolen at talentet ikke strakk til. Når klassen skulle ha fellesopptredener ble jeg under tvil tiltrodd et triangel.

I løpet av barneskolen fant jeg ut at lastebilsjåfør var tingen for meg. Jeg så for meg å få sitte alene i min egen lille hytte hele dagen, høre på akkurat den musikken som passet meg og ha alle favoritt-tingene mine rundt meg til enhver tid. Fredelig og fint.

På ungdomsskolen skrev jeg de mest fantastiske stiloppgaver. Norsklæreren ga meg S etter S, og mente at med et sånt skrivetalent måtte jeg bli journalist. Den planen holdt helt til jeg innså at de aller fleste journalister ikke får skrive det de vil. De må faktisk skrive det de blir fortalt, og de får ikke engang lov å dikte videre på det. Så journalist utgikk som karriereplan.

Etter ungdomsskolen sluttet jeg å ha karriereplaner. Jeg gjorde bare det som så gøy ut der og da. Gjennom opptil flere sidespor ble jeg til slutt lingvist. Datalingvist, faktisk, med mastergrad og alt. Det er ikke verdens mest ubrukelige yrke, men ikke så langt fra. Jeg jobber ikke som datalingvist, men jeg liker jobben min, og jeg likte studiene mens jeg holdt på med dem, så det var ikke bortkastet. Jeg ville sikkert gjort det samme på nytt, inkludert de ti vekttallene i arabisk og de to i georgisk. Og de ti i formallogikk. Formallogikk var faktisk et veldig forlokkende fag. Et halvt år med bare ren teori, uten å trenge å forholde seg til noe som helst som var uklart, udefinert eller uartikulerbart. Ingen runde språkknotter som skulle passe inn i firkantede lingvistikkhull. Bare ren, deilig matematikk og fine systemer der alt passet sammen. Men når alt kom til alt likte jeg knottene og firkantene mine likevel, så jeg ble ikke matematisk teoretiker. Og det er sikkert like greit, både for meg og matematikken.

Tellbar uendelighet

mandag, august 30th, 2004

Jeg har alltid vært fascinert av logikk. Logikk finnes i mange former, fra den filosofiske logikken knyttet til retorikk, til det rent formelle og matematiske. Man har predikatlogikk av varierende orden, modallogikk, flytende logikk – systemer for ethvert hjerte. Og hvor tilfredsstillende er det ikke å fordype seg i et komplisert bevis for et teorem, og plutselig se hvordan det henger sammen, hvorfor det beviser teoremet? Det er som å få fatt i en bitte liten bit av den store sammenhengen, av universet. Beviset for Gödels ufullstendighetsteorem er ikke bare matematikk, det er også kunst.

Mange matematikere finner stor skjønnhet i fraktaler. Selv har jeg en kanskje uforklarlig fascinasjon for konseptet tellbar uendelighet.

Tellbarhet kan forklares som en linje som utvider seg i bare en retning. Hvis man bruker tall som eksempel, og tillater bare tallene 1, 2, 3 og så videre, så har man et tellbart domene. Hvis man derimot tillater alle desimaler – 1.1, 1.01, 1.001, 2, 2.00004 og videre, så har man et domene som ikke utvider seg i bare en retning, men i mange. Man teller ikke bare “oppover”, man teller også “bortover” samtidig.

Tellbar uendelighet er et viktig konsept i sett-teori og logikk generelt. Ideen om at noe kan telles og samtidig være uendelig synes jeg er ganske fin. Du vet alltid hva neste skritt er – du kan alltid regne deg fram til et hvilket som helst skritt senere på veien – og likevel er det alltid noe mer som venter forbi det stedet du sluttet å telle.