Archive for januar, 2009

Fiskegryte med koriander

søndag, januar 11th, 2009

Komponert etter hva-har-vi-i-frysen/huset-metoden. Til to personer:

  • 10 kamskjell
  • 250 gram laks
  • 200 gram torsk
  • 3 store gulrøtter
  • 1/2 sellerirot
  • 1 løk
  • 1/2 korianderplante
  • 10 cherrytomater
  • Hvitløk
  • Olivenolje
  • Sitronsaft
  • Eplejuice
  • Hot chilipulver
  • Laurbærblad
  • Nellikspiker
  • Salt
  • Pepper

Del gulrot, sellerirot og løk i biter. Del cherrytomatene i halve. Hakk hvitløk og koriander. Ha i en gryte og ha i vann så det dekker grønnsakene. Putt i et laurbærblad eller to, noen nellikspiker, en dæsj sitronsaft og en god klunk olivenolje. Kok til grønnsakene er møre eller nesten møre. Ha i laks og torsk. La trekke til fisken er klar. Ha i kamskjell. Smak til suppen med litt eplejuice, hot chilipulver, salt og pepper. Server straks kamskjellene er såvidt møre – de skal ikke kokes, bare varmes. Nom nom.

Lyrikkblogg, kapittel 1

lørdag, januar 10th, 2009

Jeg har tenkt en stund på å blogge favorittdiktene mine. Jeg er glad i lyrikk. Så velkommen til premieren på Epistels poesiblogg. Det blir nok mest dikt andre har skrevet, men man kan ikke se bort fra at jeg fisker noe fra tenårenes emo-arkiv med tid og stunder.

Den som får æren av å starte ballet er Amiri Baraka,  en amerikansk poet jeg begynte å lese midt på nittitallet. Ett av de mest kjente diktene hans heter Preface to a Twenty Volume Suicide Note, og skaper en stemning av sårhet, ensomhet, håp, om å være liten i et stort univers men ubønnhørlig en del av det. Og selv om det i bunn og grunn er et religiøst dikt, finner jeg en sinnstemning jeg kan kjenne meg igjen i.

Jeg innser at med tanke på hva som skjer i Gaza i disse dager kan valget av Baraka som blogg-poet framstå som politisk ladet, men det var ikke ment slik. Om du klarer det, ta gjerne politikken og poetens bakgrunn ut av konteksten før du leser diktet. Det fortjener å stå på egne ben.

Preface to a Twenty Volume Suicide Note

Lately, I’ve become accustomed to the way
The ground opens up and envelops me
Each time I go out to walk the dog.
Or the broad edged silly music the wind
Makes when I run for a bus…

Things have come to that.

And now, each night I count the stars.
And each night I get the same number.
And when they will not come to be counted,
I count the holes they leave.

Nobody sings anymore.

And then last night I tiptoed up
To my daughter’s room and heard her
Talking to someone, and when I opened
The door, there was no one there…
Only she on her knees, peeking into

Her own clasped hands

Trommer og teori

lørdag, januar 10th, 2009

Virrvarr skriver om hva hun ville bli når hun ble stor. Det kan jeg også skrive om!

Det første jeg husker at jeg ville bli var trommeslager. Jeg så på fredagsunderholdningen på NRK og tenkte at trommeslager, det var tingen for meg. For det første laget de de kuleste rytmene, og dessuten så det ut til å være mye enklere enn å spille gitar. Synge vurderte jeg ikke engang. Mye gøyere å slå på ting! Dessverre viste det seg allerede i løpet av barneskolen at talentet ikke strakk til. Når klassen skulle ha fellesopptredener ble jeg under tvil tiltrodd et triangel.

I løpet av barneskolen fant jeg ut at lastebilsjåfør var tingen for meg. Jeg så for meg å få sitte alene i min egen lille hytte hele dagen, høre på akkurat den musikken som passet meg og ha alle favoritt-tingene mine rundt meg til enhver tid. Fredelig og fint.

På ungdomsskolen skrev jeg de mest fantastiske stiloppgaver. Norsklæreren ga meg S etter S, og mente at med et sånt skrivetalent måtte jeg bli journalist. Den planen holdt helt til jeg innså at de aller fleste journalister ikke får skrive det de vil. De må faktisk skrive det de blir fortalt, og de får ikke engang lov å dikte videre på det. Så journalist utgikk som karriereplan.

Etter ungdomsskolen sluttet jeg å ha karriereplaner. Jeg gjorde bare det som så gøy ut der og da. Gjennom opptil flere sidespor ble jeg til slutt lingvist. Datalingvist, faktisk, med mastergrad og alt. Det er ikke verdens mest ubrukelige yrke, men ikke så langt fra. Jeg jobber ikke som datalingvist, men jeg liker jobben min, og jeg likte studiene mens jeg holdt på med dem, så det var ikke bortkastet. Jeg ville sikkert gjort det samme på nytt, inkludert de ti vekttallene i arabisk og de to i georgisk. Og de ti i formallogikk. Formallogikk var faktisk et veldig forlokkende fag. Et halvt år med bare ren teori, uten å trenge å forholde seg til noe som helst som var uklart, udefinert eller uartikulerbart. Ingen runde språkknotter som skulle passe inn i firkantede lingvistikkhull. Bare ren, deilig matematikk og fine systemer der alt passet sammen. Men når alt kom til alt likte jeg knottene og firkantene mine likevel, så jeg ble ikke matematisk teoretiker. Og det er sikkert like greit, både for meg og matematikken.

Likhet for loven

fredag, januar 2nd, 2009

Nina Karin Monsen har vært aktiv i debatten om den nye barneloven, som blant annet gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Monsen hevder at kunstig befruktning er kjærlighetsløs tilblivelse, og refererer gjentatte ganger til medmor som “en fremmed kvinne”.

“Men om det blir mer familielykke og flere skattebetalere av denne hedenske skikken, enn av synet på familiens enhet, holder jeg ikke for sannsynlig”, avslutter hun ett av sine leserbrev (BT, 2/1-09).

Monsen har et kristent utgangspunkt. Som ikke-kristen kan jeg naturlig nok ikke stille meg i samme sko hva verdensbilde angår. Hva hun sier er kanskje logisk ut fra et personlig, religiøst synspunkt. Jeg er selv pragmatisk og tilhenger av å tilpasse lovverket til hva som faktisk skjer i Norge og verden her og nå – av hensyn til barna som fødes inn i den.

Faktum er at lesbiske par får barn. Lesbiske kvinner er ikke så forskjellige fra resten av oss. Ønsket om barn er en blanding av kjærlighet og egoisme også for heterofile kvinner.  Jeg valgte selv å få barn fordi jeg håpet det ville berike mitt liv gjennom kjærlighet. Dette var et valg jeg ikke tok for å tilfredsstille en moralsk standard om den heterofile familien som gjør sin samfunnsmessige plikt. Det var et valg jeg tok gjennom kjærlighet, på lik linje med mine lesbiske og homofile medsøsken.

Den nye loven går et stykke på vei i å sikre disse barna like rettigheter som barn født i heterofile forhold. Den tar hensyn til barnet og barnets rettigheter i dagens samfunn, heller enn til voksne menneskers religiøse kvaler. Derfor mener jeg det er en riktig og først og fremst barnevennlig og barnerespekterende lov.

Det er sant at alle barn har en far. Slik er biologien. Men til alle tider har det vært slik at ikke alle barn kjenner sin far.  Noen har “far ukjent”, andre kjenner sin fars navn uten å ha kontakt med ham. Noen er adoptert og vet det, andre er adoptert uten å vite det. Det er mange vanskelige dilemmaer rundt disse situasjonene. Men hvorfor skal loven ikke være lik for alle barn som vokser opp i en familie som ikke er A4?

I et leserinnlegg 21/12-08 er Monsen inne på disse dilemmaene, og konkluderer: “Men at den norske stat nå gjør det lovlig og moralsk å planlegge farløse barn uten en erstatningsfar er noe helt annet enn dårlig planlagte og umoralske private liv. Det er offentlig tillatt identitetstyveri”. For det første: Det er ikke lovens oppgave å sørge for moral. Lovens oppgave er å sørge for like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav og bakgrunn. For den andre: Hvordan blir dette påståtte identitetstyveriet mindre et identitetstyveri dersom det finnes en erstatningsfar? Her blander hun sammen argumentasjon mot to ganske ulike problemstillinger: Hvorvidt man skal tillate adopsjon, og hvorvidt man skal tillate lesbiske par å oppdra barn.

Kvinner kan få barn. Det er nok et biologisk faktum. Det eneste man kan gjøre for å forhindre lesbiske kvinner i å oppdra sine barn sammen med sin partner er å ta fra dem barnet ved fødselen. Få vil, håper jeg, protestere mot at det ville være et drastisk overgrep både mot mor og ikke minst mot barnet. Er det så noen løsning å ta fra disse barna rettigheter til arv fra den mor har valgt å få barnet sammen med? Eller til å få vokse opp sammen med den voksne de har forholdt seg til som sin aller nærmeste familie siden de var nyfødt, dersom biologisk mor skulle dø? Dette er rettigheter som er selvsagte for barn født inn i en heterofil familie.

Dette er poenger som er gyldige uavhengig av om man mener at det er skadelig eller umoralsk for barn å vokse opp med to foreldre av samme kjønn. All slags familier kan være skadelige, uavhengig av kjønn. De fleste familier er kjærlige, også uavhengig av kjønn. De fleste foreldre ønsker det aller beste for sine barn, og få har mer fokus på viktigheten av mannlige rollemodeller enn lesbiske par som velger å få barn sammen.

Det er langt flere interessante problemstillinger, synsvinkler og argumentasjonsrekker rundt disse temaene enn jeg kan ta opp på en gang. Noen tar utgangspunkt i livssyn, andre i mer praktiske hensyn. Man kan diskutere mannsrollen, farsrollen, morsrollen, kvinnerollen, hvorvidt disse rollene egentlig eksisterer i singular, betydningen av menneskeverd, hvem sin definisjon som skal gjelde, og en rekke andre interessante tangenter. Jeg regner med jeg kommer tilbake til disse temaene etterhvert.