Lyrikkblogg, kapittel 1

Jeg har tenkt en stund på å blogge favorittdiktene mine. Jeg er glad i lyrikk. Så velkommen til premieren på Epistels poesiblogg. Det blir nok mest dikt andre har skrevet, men man kan ikke se bort fra at jeg fisker noe fra tenårenes emo-arkiv med tid og stunder.

Den som får æren av å starte ballet er Amiri Baraka,  en amerikansk poet jeg begynte å lese midt på nittitallet. Ett av de mest kjente diktene hans heter Preface to a Twenty Volume Suicide Note, og skaper en stemning av sårhet, ensomhet, håp, om å være liten i et stort univers men ubønnhørlig en del av det. Og selv om det i bunn og grunn er et religiøst dikt, finner jeg en sinnstemning jeg kan kjenne meg igjen i.

Jeg innser at med tanke på hva som skjer i Gaza i disse dager kan valget av Baraka som blogg-poet framstå som politisk ladet, men det var ikke ment slik. Om du klarer det, ta gjerne politikken og poetens bakgrunn ut av konteksten før du leser diktet. Det fortjener å stå på egne ben.

Preface to a Twenty Volume Suicide Note

Lately, I’ve become accustomed to the way
The ground opens up and envelops me
Each time I go out to walk the dog.
Or the broad edged silly music the wind
Makes when I run for a bus…

Things have come to that.

And now, each night I count the stars.
And each night I get the same number.
And when they will not come to be counted,
I count the holes they leave.

Nobody sings anymore.

And then last night I tiptoed up
To my daughter’s room and heard her
Talking to someone, and when I opened
The door, there was no one there…
Only she on her knees, peeking into

Her own clasped hands

One Response to “Lyrikkblogg, kapittel 1”

  1. Wikipedia får ham ikke nettopp til å fremstå som en sympatisk fyr, men det er et flott dikt. Og jeg er som kjent for lyrikkblogging.

    Siste bloggpost fra Arnfinn Pettersen: Blitz om gatekampene