Ferdigmatfri tirsdag

14. oktober 2010

Ikke så lenge etter at jeg lanserte buksefri mandag havnet jeg i en diskusjon på Twitter, om mat og det litt triste i at det spises så mye ferdigmat og halvfabrikata. Diskusjonen hadde klare paralleller til bukse-bloggposten min, og jeg kunne ikke dy meg for å lansere løsningen: Start i det små med middag fra grunnen av én gang i uken. Få det i fingrene og utvid etterhvert. Det ballet på seg, og plutselig satt jeg der med en ny blogg og en Facebook-side. Prosjekt Ferdigmatfri Tirsdag er lansert!

Konseptet er enkelt: Vi gir deg oppskrifter som kan lages på 15-30 minutter av ingredienser du finner i alle matbutikker. Dessuten minner vi deg på det hver gang det er tirsdag. Bli med!

Buksefri mandag

9. oktober 2010

Det hender, stort sett på helgedager med pent vær, at jeg får ånden over meg og finner fram et skjørt fra skapet, med strømpebukse og matchende topp. Jeg fjonger håret litt, tar på øredobber og føler meg stilig og pen. Selvtilliten får et puff av anerkjennende blikk og kommentarer (riktignok mest fra samboeren, men likevel). Hver gang lurer jeg på hvorfor jeg ikke fjonger meg hver dag. Det tar jo ikke egentlig så mye mer tid. Likevel, neste regnværsmandag er jeg på dongeri- og t-skjortekjøret igjen.

Teorien min er at dette skyldes samme faktor som får oss til å spise ferdigmat. I de fleste tilfellene tar det jo ikke noe lenger tid å lage mat fra bunnen av. Likevel finnes det dager der bare tanken på å gjøre noe mer enn å koke spaghetti og åpne et glass ferdig pastasaus er uutholdelig. Akkurat som det krever en bevisst tanke å plukke matchende, pene klær ut av skapet, krever det en bevisst tanke å sette sammen tre-fire ingredienser til et måltid.

Av erfaring vet jeg at maten er en treningssak. Jo oftere du lager mat fra grunnen av, jo mer går det på autopilot, og jo mindre krevende føles det. Det blir stadig lenger mellom ferdigmat- eller pizza-på-døren-dagene. Nå har jeg riktignok alltid likt å lage mat, men jeg har ikke alltid vært flink til å lage mat. Jeg har bare gjort mye av det. Før man vet ordet av det føles det vel så naturlig å slenge sammen en hummus og bake focaccia med rosmarin fra egen busk til kvelds-snacks i stedet for å slenge en pizza i ovnen.

Lage mat må man hver dag. Kle på seg også. Derfor mistenker jeg at kjole-fu kan opparbeides på samme måte som mat-fu. Det gjelder å ikke gå for hardt ut, så herved erklærer jeg buksefri mandag. Hver mandag skal jeg gå i skjørt eller kjole, enten det er sol eller regn eller snø eller sludd. Selv om jeg skal sykle til jobb. Selv om ungene har holdt meg våkne halve natten.

Hvem vet, kanskje en dag om fem år blir jeg den damen som folk sier “Hun kler seg alltid så stilig!” om? Det er kanskje ikke blant de store seirene i livet, men hakket mer motiverende enn å være “Hun som alltid går i dongeri og ikke kaster de langermede t-skjortene sine før det er store hull på albuene”. Ønsk meg lykke til!

En mann. To dødsannonser.

7. oktober 2010

Jeg har blitt voksen. Jeg leser dødsannonsene i lokalavisen hver dag.

Noen ganger står det to annonser for samme person. Ikke sånne todelte annonser der det står en egen, personlig hilsen med bare fornavn fra den aller nærmeste, men to helt separate annonser. Da begynner tankene å spinne på hva som er historien bak.

Den ene annonsen er for eksempel stilet til “vår kjære far, svigerfar, bror og bestefar”, og den andre til “min elskede mann og min kjære svoger”. Ny kone, tenker jeg da. Ny og gammel familie som ikke tåler hverandre. Men de har klart å snakke sammen nok til å bli enige om, eller i alle fall informere hverandre om, tid og sted for begravelsen, for den står opplyst i begge annonsene. Likevel er de så sinte på hverandre at de må vise det med hver sin dødsannonse, alle disse menneskene som var så glade i den samme mannen.

Var den nye kona et hespetre som gjorde livet surt for barna fra forrige ekteskap? Tålte ikke de voksne barna se sin far finne en ny kjæreste etter deres mor døde? Var det et arveoppgjør som forsuret familien?

Og hvordan følte denne mannen seg som sto med ett bein i hver del av familien? Valgte han side? Klarte han å opprettholde en skjør balanse og husfred mens han ennå var i live, som raknet idet han åndet ut?

Jeg kjenner dem ikke, men kunne møtt i begravelsen bare for å finne ut hvem denne mannen var, i livet og i døden.

Store summer

6. oktober 2010

Jeg var på post-i-butikk i dag for å sende en te-forsendelse som brevpost, til den nette sum av 84 kroner. Jeg var nemlig tom for 50-kroners-frimerker, og tenkte å slå to fluer i en smekk ved å sende dette brevet og kjøpe ny forsyning med frimerker, i stedet for å fylle opp hele pakken med tikronersfrimerker.

“Jeg skal sende denne,” sa jeg. Mannen ser og veier og sier “Åttifire kroner, takk”. Jeg fomler fram bedriftsvisakortet og sier “Ja, og så skulle jeg hatt et ark med femtikronersfrimerker”.

Femti? Ja, du mener vel åtte femti, til vanlige brev?”

“Nei, femti. Til å sende sånne pakker som dette her.” Mannen slår opp i frimerkemappen sin og finner femtikronersfrimerkene.

“Ja, vi har jo ikke sånne i ark, men det holder vel med ti stykker, da? Ja, for det blir jo fem hundre kroner!”

Takk, jeg kan regne. Sa jeg inni meg. Jeg hadde vel egentlig tenkt meg noe i retning det firedobbelte antallet. Men akkurat der og da var jeg våt og trøtt og orket ikke argumentere mer, så da ble det ti. Og en nært forestående ny tur til et annet postkontor.

Rester-av-lammelår-gryte

4. oktober 2010

Det er den tiden av året igjen. Er det ikke fårikål, så er det lammelår. Og er det lammelår, så er det rester igjen til neste dag. Jeg fikk beskjed om å blogge denne restemiddagen:

  • En boks hakket tomat
  • En boks vann (fyll tomatboksen etter du har hatt tomatene i gryten)
  • En løk
  • To gulrøtter
  • En drøy håndfull røde splitterter
  • 2 ts karri
  • Litt pepper
  • En terning grønnsaksbuljong
  • Rester av lammelår

Hakk grønnsakene og ha alt oppi gryten. La koke i tre kvarter. Server med ris.

Buss = Bøker til barn

22. september 2010

Som barn stilte jeg meg opp sammen med mengder av andre barn og ventet på bokbussen annenhver onsdag. Det var det eneste bibliotektilbudet jeg kunne nå uten å bli kjørt til nærmeste kjøpesenter et godt stykke unna. Jeg lånte stabler av bøker, som jeg gjerne leste både to og tre ganger før bussen kom tilbake to uker senere.

Siden den gang har det blitt enda færre bibliotekfilialer, men nå har byrådet i Bergen bestemt seg for å kutte ut bokbussen. Det samme byrådet som halverte eiendomsskatten, ja. Dette i en tid der politikere vektlegger lesekompetanse og leselyst over det meste annet i skolen, med kurs og kampanjer og konkurranser. Hvor mye er pengene som brukes på disse kampanjene verdt om ungene ikke får tilgang til bøker? Det holder ikke å dele ut en gratis bok i begynnelsen av skoleåret og tro jobben er gjort.

Kjære byrådet: Jeg betaler gjerne både hel og dobbel eiendomsskatt, bare dere kan ta til vettet og beholde bibliotektilbudet til barn i hele kommunen. Jeg kan faktisk betale naboens eiendomsskatt også, om så skal være.

Du vet du er trøtt når…

22. september 2010

… du lurer på hvorfor det er så stille. Babyen skrek jo nettopp fra rommet sitt – har hun sovnet igjen i sengen sin av seg selv? For så å oppdage at nevnte baby ligger ved siden av deg i sengen og drikker melk av puppen.

Skattejakt for voksne (og barn, hvis de er snille)

15. september 2010

Innrøm det. Du elsker å gå på skattejakt. Har du prøvd geocaching?

Geocaching er ideelt for alle som trenger å komme seg ut litt, men mangler den lille ekstra motivasjonen for å komme seg ut av godstolen. Eller som trenger et påskudd for å oppsøke andre steder i nærområdet enn der du vanligvis tråkker. Kanskje du har unger som er vanskelige å lokke med ut på tur? Eller kanskje du bare elsker skattejakt. Da kan du begynne med geocaching som hobby.

Du har sikkert hørt ordet før, men det er ikke sikkert du har fått helt med deg hva det går i. Her er hurtigguiden:

Hvor går du og hva trenger du?

Først må du lage deg en bruker på den offisielle Geocaching-siden. Når du har logget inn kan du søke etter cacher som er gjemt i nærheten av deg – eller i nærheten av et sted du kunne tenke deg å dra. Plasseringen er oppgitt i form av geodetiske koordinater. Du trenger med andre ord en GPS. De fleste nyere telefoner har dette innebygget.

Bruk kartet til å komme deg i nærheten av cachen. Når du nærmer deg, plotter du inn koordinatene i GPSen din. Dette er en utmerket anledning til å lære de håpefulle om lengde- og breddegrader. Vær obs på at det finnes flere notasjoner. Hos geocaching.com er de oppgitt i grader, minutter og sekunder, men du kan også velge å få dem omgjort til andre notasjoner eller datum. Mange GPSer (inkludert min Nokia-telefon) bruker desimalnotasjonen. Hvis dette er gresk for deg, kan du enten sette av litt tid til å sette deg inn i geodetikk (det er ganske interessant!) eller du kan ganske enkelt sjekke hva som virker. Hvis koordinatene du taster inn på telefonen gir deg en plassering som er helt på jordet, prøv noe annet.

Let!

Når GPSen forteller deg at du har ankommet målet, er det på tide å begynne å lete. Stopp opp, se deg om, og prøv å tenke deg hvor du ville gjemt en liten boks eller hylse. Mange cacher er magnetiske. Ikke heng deg for mye opp i navnet på cachen – selv om den er navngitt etter landemerket eller bygningen den er gjemt ved, betyr det ikke at den er gjemt direkte i eller på bygningen. Den kan like gjerne befinne seg i en lyktestolpe på andre siden av gaten.

De fleste cacher har valgfrie hint som gjør dem litt lettere å finne. Det varierer veldig hvor direkte hintene er. Størrelsen på boksene varierer også mye, og det hjelper å merke seg omtrent hvor stor boks du leter etter.

Grei skuring så langt? Den største utfordringen mange steder er ikke å finne cachen – men å finne den usett! Ikke-geocachere (blant geocachere kalt gomper eller engelsk muggles, ref. Harry Potter)  skal helst ikke oppdage hva du driver med. På traffikerte steder kan det være nesten umulig å finkjemme et område på 3×3 meter (nøyaktigheten til en GPS, under gode forhold) uten å bli oppdaget. Av og til må man bare gi opp og komme tilbake på et mindre travelt tidspunkt.

Finn!

Så du har funnet din første cache. Hva nå? Nå signerer du loggen (det ligger alltid en papirblokk/rull/remse/hefte i boksen) med dato og brukernavn. Mange bokser inneholder blyant, noen ganger må du ta med din egen. I tillegg finnes det ofte skatter. Her er regelen at hvis du tar en skatt fra boksen, må du legge oppi noe annet, medmindre cache-eieren spesifikt opplyser om noe annet. Det er sjelden noe verdifullt, men av og til legges det i en litt finere skatt til den første som finner cachen. Slike første-skatter kan du som regel ta med deg uten å bytte med noe annet. Blant erfarne cachere er det konkurranse om å være den første til å finne en ny cache, og de er der ofte innen minutter etter at den er offentliggjort.

Når du kommer hjem igjen går du inn på nettsiden og registrerer funnet ditt, med en kommentar i loggen. Hvis du lette uten å finne kan du registrere det også. Du ser fort hvilke brukere som frekventerer de samme områdene som deg. Ikke bli overrasket hvis du støter på andre geocachere som snuser rundt samtidig med deg!

Får du blod på tann, vil du gjerne ha mer fancy utstyr. Det finnes mobilapplikasjoner for de fleste telefoner – noen er gratis, andre koster noen hundrelapper. I tillegg kan du betale for premium-konto hos geocaching.com. Det koster ikke stort, og gir en del ekstra fordeler. Mange mobilapplikasjoner fungerer kun for premium-brukere, men det finnes også en del som fungerer fint uten. Men spesialapplikasjoner er på ingen måte påkrevet, det fungerer bra med en papirlapp med koordinatene også. Eller å plotte dem inn før du drar hjemmefra.

Og det beste av alt: Dette er en global hobby! Det finnes geocacher over hele verden. Skal du på ferie eller forretningsreise? Ta med GPSen og finn noen skatter der du kommer!

Ville du ikke like å fråtse i vårruller?

14. september 2010

Vårruller er godt. På restaurant får du sjelden mer enn to vårruller, i en typisk forrett. Ville du ikke like å fråtse i vårruller, stappe i deg så mange du bare orker? Da skal du invitere noen gode venner på besøk for å lage mat sammen.

Fyllet er greit å lage ferdig på forhånd. Oppskriften finner du hos På vei.

Rullingen gjør du slik:

Legg litt fyll på et vårrull-ark (kjøpes frosne i alle asiatiske matbutikker, la dem halvtine og dra arkene forsiktig fra hverandre). Ikke bruk for mye fyll, for store vårruller blir gjerne litt soggy. Små og crispy er bra:

Vårrull-fyll på ark

Brett arket halvveis over fyllet:

Vårrull-ark brettet en gang

Brett inn sidene:

Vårrull-ark med sidene brettet inn

Fukt toppen av “konvolutten” med vann. Bruk fingeren eller en bakepensel:

Vårrull-ark fuktes med vann som lim

Begynn i den tykke enden og rull sammen. Den fuktige kanten fungerer som lim:

Ferdigrullede vårruller, ikke fritert

Etterhvert kan du begynne å fritere. Bruk nøytral matolje (raps er bra) i en frityrgryte eller tykkbunnet gryte. Jerngryte fungerer bra. Induksjonskomfyr er å anbefale for å enkelt finjustere temperaturen, men med litt tålmodighet fungerer det på alle komfyrer. Bruk gjerne et digitalt steketermometer for å sjekke temperaturen underveis. Riktig temperatur avhenger litt av størrelsen på rullene og hvor mange du friterer om gangen, men 120-130 grader er som regel bra. Prøv deg fram, og juster underveis.

Friter først den ene siden til den er gyllen, og snu så rullen med spisepinner. Ikke friter for mange ruller om gangen, da senkes temperaturen på oljen for mye. To-tre om gangen er som regel greit:

Fritering av vårruller

Fisk ut rullen med en hullsleiv når den er ferdig. La rullene avkjøle seg på et dobbelt lag tørkepapir på en bakerist, før du danderer dem på fat:

Ferdigstekte vårruller

Dypp i søt chilisaus og moms. Moms moms.

PS. Om du går tom for fyll før vårrull-ark kan du lage noen dessertruller med banan og kokesjokolade! Eventuelt noen forrett-ruller med ost. Eller begge deler.

Ajour

13. september 2010

I prosjekt “Komme ajour med livet igjen” hadde jeg i dag som forsett å gå gjennom blogg-abonnementene mine, fjerne de bloggene jeg ikke lenger ønsker å lese eller som ikke blir oppdaterte lenger, sortere i kategorier, lese alt jeg ønsker å lese og slette resten. Blanke ark. Dessuten bytte fra Operas (ellers utmerkede) innebygde RSS-leser til en web-basert leser, slik at jeg kan lese blogger på Kindlen eller telefonen min. Og det har jeg gjort nå.

I GTD-stil: I morgen skal jeg skrive en bloggpost om bretting og fritering av vårruller. Og i overmorgen skal jeg skrive en bloggpost om geocaching. Sånn, nå har jeg fortalt det til noen, bordet fanger.