elektroniske pistler fra kjøkkenet

Hilsing er en avansert kunst. Jeg tror aldri man kan bli utlært i hilsingens kunster.

Først dette med hilsing på folk man kjenner. Noen former for hilsing er opplagt. Man hilser når man treffer venner eller nær familie på gaten. Men situasjonen blir fort mer komplisert. Hvor godt må du kjenne noen før du hilser på dem? Og motsatt, hvor lang tid må det ha gått før du slutter å hilse på perifere bekjente som du pleide å hilse på før?

Man hilser ikke alltid på en person man har forelesninger med, hvis faget er stort og man ikke har snakket noe særlig med vedkommende. Man hilser derimot på en medstudent på et mindre fag, eller hvis man har hatt en samtale eller to med personen tidligere. Men slike periodevise bekjentskaper slutter man å hilse på etter man ikke har hatt kontakt på en viss tid. Hvor lang tid? Det samme gjelder venner og venners venner.

Som om ikke dette var komplisert nok, så finnes det en rekke uskrevne regler om hilsing på fremmede. Man hilser som regel på butikkbetjeningen, men ikke alltid på bussjåføren. Yrkessjåfører hilser derimot på hverandre, innenfor samme yrkesgruppe. Bussjåfører hilser på bussjåfører, trikkeførere på trikkeførere, trailersjåfører på trailersjåfører. Men jeg ser aldri taxisjåfører hilse når de møtes på veien. Noen ganger kan man begynne å hilse på vilt fremmede fordi man ser det samme ansiktet på bussen hver dag.

Motorsyklister hilser også på hverandre, men ikke i bykjernen. Hvor langt ut av sentrum må man for at motorsyklistene skal begynne å hilse?

Det bringer oss videre til fjell-hilsing. Fjellvandrere hilser på hverandre, men det må være et visst element av “ekte fjell” før de begynner. Ingen hilser på Fløyen nedenfor Brushytten. Når man nærmer seg toppen av Blåmanen begynner den første forsiktige hilsingen, og på Vidden hilser alle. Det samme gjelder Ulriken. Med unntak av området rundt masten hilses det, i alle fall med et nikk. Jo lenger ned man kommer, jo færre er det som hilser, og ingen finner på å hilse nedenfor steinrøysen.

Min teori når det gjelder fremmed-hilsing er at man hilser på mennesker man har noe felles med. Jo flere det er med et visst kjennemerke innenfor et gitt geografisk område, jo mindre fellesskapsfølelse får man, og dermed mindre grunn til å hilse. Dette gir seg utslag i at hilsereglene endrer seg fra sted til sted, og andre regler gjelder for byer enn bygder.

Trikset er selvsagt å finne den riktige balansen, slik at man ikke overrumpler andre med å hilse uten at de forventer det, og samtidig er beredt til å hilse i situasjoner som kan kreve det, uten at man er helt sikker på om det blir noen hilsing. I slike situasjoner er det vanlig å søke forsiktig øyekontakt for å prøve å finne ut om den andre vil hilse eller ikke. Barn hilser på hvemsomhelst, noe man ikke alltid er forberedt på. Man blir fort litt forfjamset når man går i sine egne tanker på vei hjem fra jobb og blir møtt med “Hei! Ka heter du? Bor du der?” fra naboens lille pjokk.

Naboer hilser også. Bor man i blokk eller flermannsbolig hilser man på de fra samme oppgang, men ikke nødvendigvis på de fra oppgangen ved siden av. Det kommer an på hvor mange som bor i hver oppgang. I eneboliger hilser man på de som har tilgrensende eiendommer, og i varierende grad på naboer lenger borte.

Graden av hilsing er også et spørsmål. Skal man nikke, nikke og smile, si “hei”, eller stoppe og veksle noen ord? Dette er først og fremst en utfordring ved ikke-så-nær-bekjent-hilsing, kanskje spesielt når det gjelder personer man hadde en del med å gjøre tidligere, men ikke har hatt kontakt med på en stund. Det kan fort bli pinlig dersom man stopper og det blir tydelig at den andre ikke hadde tenkt å gjøre det, eller omvendt.

Hilsekultur er som all annen kultur alltid i endring. I Norge har det vært vanlig å håndhilse når man presenterer seg for hverandre første gang, eller i formelle situasjoner. Forskere rapporterer at i flerkulturelle miljøer, spesielt i Oslo, begynner også norske ungdommer å ta etter andre lands skikker og håndhilse hver gang de møtes. Mange ser på dette som positivt. På den annen side er det mange, kanskje spesielt kvinner, som kan føle seg ille berørt over å bli snakket til på bussen av en vilt fremmed innvandrer, som gjerne kommer fra en kultur der det er lavere barrierer for å ta kontakt med ukjente. Det som for den ene parten er ment som hyggelig småprat mens man er på vei fra A til B, føles for den andre parten nærmest som å bli antastet.

Det at hilsekultur varierer så mye gjør at det av og til kan være problematisk å forholde seg til andre samfunn når man er ute og reiser. Hilsing er ganske den mest synlige formen for høflighet, og høflighet igjen er en måte å vise respekt for andre mennesker. Å vise respekt for hverandre er selve limet i samhandling mellom mennesker. Hilsing er derfor ingen liten ting. Det er kanskje ikke rart det er krig i verden, så komplisert som dette med hilsing er.