Tidligere i uken kom jeg til å tenke på bandet Cane, som såvidt jeg vet kun har gitt ut en CD, Unable. Jeg lånte den av en venn og kopierte den til minidisc for mange år siden (nærmere bestemt 1998). Men minidisc-spilleren min er nedpakket i boden.
Jeg hadde lyst å kjøpe CDen, men kunne ikke finne noe sted den var i salg. Forhåpentligvis kan jeg finne den pent brukt et sted. I mellomtiden lånte jeg et ripete eksemplar på biblioteket. Det var et velkomment gjenhør. Jeg vet ikke om jeg liker platen så godt fordi den minner meg om en masse følelser, eller fordi den faktisk er god. Kanskje en blanding. Den fikk ikke overstrømmende kritikker da den ble gitt ut, og ble vel aldri noen stor salgssuksess. Men jeg anbefaler likevel å gi den en sjanse.
Musikken er melankolsk og aggressiv på en gang – litt mørk, lett avantgardistisk og med et hint av cheesy synth-akkompagnement av den typen både Jan Eggum og Dronning Mauds Land var glade i på nittitallet. Vokalen er kanskje litt tynn noen steder, men det er nydelige tekster om ensomhet og angst.
Jeg kan også gå god for den. Det lille jeg har hørt.