Kort oppsummert

5. juni 2009
  • Ikke så mye bloggmotivasjon for tiden. Har du noe inspirasjon å dele? Hva vil du lese om?
  • Masse erteblomst-spirer og én chili-spire. Ingen physalis-spirer ennå. Jeg vanner og venter.
  • Planlegger sommerlitteraturen. Har du en fin sommerbok å anbefale?
  • Liker denne fine sangen du finner på Spotify

Og i dag blir det et dikt av Gerhard Stoltz, fra Kontrolløren:

et sted i nabolaget legges planer

fremtiden er på sporet av fremtiden

alle penner sminker seg
i påvente av en pressekonferanse

månelyset
selges
stykkevis
og delt

i vakkert
dekorerte
esker

fremtiden har
porselensjakke

og tykk brun pels
på innsiden av hendene

fortiden har smil av kritt

og en stemme som knapt høres
når det regner

vi bestiller
nåtid

og griper
bordkanten
med tennene

kelneren
er en fleskebit

Vår? Vi liker vår.

23. mai 2009

Det blir ikke bakt noen muffins her i huset de nærmeste par ukene. Muffinsbrettet passet nemlig utmerket til tolv små såpotter, fire hver med physalis (også kjent som jødekirsebær, lærte jeg i dag), chili og erteblomster.

Såpotter i muffinsbrett

I tillegg har jeg plantet en potte med basilikumfrø og satt peppermyntestiklinger i fire potter. Stiklingene jeg fikk av Cecilie har stått i et glass vann i minst en måned, i påvente av at vi skulle få solgt leiligheten. Den ble solgt onsdag kveld, så nå var det på tide å begynne å søle med jord og potter.

Peppermyntestiklinger i potte

I tillegg brygger begge orkideene på tre nye blomster hver, og hoyaen står i full blomstring.

Orkidé med knopper

Porselensblomster

Et kanineventyr

21. mai 2009

Englebarnet overnattet hos besteforeldrene i går natt. Om morgenen ble hun levert i barnehagen. Pappa hentet, tok med seg sekken med pysj og matboks, og dro hjem. Ikke før til kvelden oppdaget vi at den kjære kaninen Linne ikke var blitt med hjem. (Digresjon: Opprinnelig het kaninen Ninne, men på ett eller annet tidspunkt skjedde det vi antar er en sammenblanding med favoritten blant de voksne i barnehagen, Linn. Og kaninen ble omdøpt til Linne.)

Etter litt telefonering fikk jeg brakt på det rene at kaninen var blitt med inn i barnehagen, og ikke lå igjen hos besteforeldrene eller i bestefars bil. Den voksne som tok imot hadde lovet å putte den i sekken, men det hadde nok blitt glemt i kaoset. I dag er det himmelsprett, i morgen er det planleggingsdag, og så er det helg. Vi belaget oss på fem lange kvelder uten at Linne kunne være med i sengen. Englebarnet fikk et bad og ble puttet i seng med en annen bamse, som ble noenlunde godtatt av en trøtt og ellers ganske fornøyd tass. Men roen kom ikke helt.

Plutselig ringte telefonen, og det var bestefar som ringte fra barnehagen. Han var ute og kjørte i området uansett, og hadde dratt innom barnehagen og fått vaskepersonalet til å lete. Etter en god stund ble den bortkomne funnet i garderoben til en annen avdeling. Linne ble levert på døren. Jeg listet meg opp til sengen der englebarnet ennå ikke hadde sovnet, leverte den lodne, og fikk kontant den andre bamsen i retur. Verdensbalansen gjenopprettet.

Camera obscura

17. mai 2009

På soverommet er det en lystett rullegardin. Rullegardinen har et bittelite hull. Når solen står på rett sted dukker nabolaget opp på veggen, oppned. Det er fint å bo inne i et kamera. Kameraet er forresten til salgs.

Camera obscura-fotografi av et hvitt hus

Den prehistoriske bloggen

6. mai 2009

Det begynner vel å bli fire-fem år siden blogging tok av for fullt. Men fenomenet eksisterte selvsagt lenge før den tid. Jeg var selv en ivrig leser av såkalte “chronicles”, “journals” og “stories” som de gjerne ble referert til før alt ble blogg. Nå har jeg kravlet rundt på nettet med meisel og børste og gravd fram noen av godbitene fra den gang da:

The Michelle Chronicles er en klassiker.  Den forteller historien om verdens verste rollespiller. Anbefales for alle som har vært borti rollespill selv, og et absolutt must for alle som har vært GM. Man kan ta og føle på frustrasjonen til den stakkars forfatteren.

Gajin Smash forteller om en amerikaner som av en eller annen grunn jobber som ungdomsskolelærer i Japan. En nydelig fortelling om kulturkræsj. Siden den gang har han flyttet hele greia inn i et blogg-rammeverk, så gå gjerne direkte dit og start på begynnelsen.

Sist men ikke minst har vi True Porn Clerk Stories. Denne tok meg ganske lang tid å finne, siden jeg ikke husket helt hva den het. De fleste søkene jeg prøvde meg på med “porn” blant søkeordene ga Helt Feil resultat. Men Google kan ikke skjule noe for en erfaren søkeninja, og til slutt fikk jeg vrengt linken ut av arkivene.

Kos dere!

En meter rutete stoff fra IKEA

4. mai 2009

Det blir ikke så mye blogging for tiden. Jeg er nemlig opptatt med andre ting. I går ble det sying. Først et forheng:

Forheng

Sånn ser det ut bak forhenget:

Bak forhenget: En mikrobølgeovn

Og av restestoffet ble det en strikkepose:

Strikkepose

Og en kabelpose til å ha i sekken med strømadapter og annet laptoptilbehør:

Kabelpose

Nyansepropaganda

20. april 2009

Ifølge dagens BT klager Frps miljøpolitiske talsmann Ketil Solvik Olsen på Miljøverndepartementets kursopplegg om klima for lærere i ungdomsskolen og videregående. Problemet er visstnok at “opplegget ikke avspeiler nyansene i den vitenskapelige debatten”.

Jeg har ikke lest kursmateriellet (kuriosa: Det har ikke Ketil Solvik Olsen heller!), så jeg skal ikke uttale meg om sannhetsgehalten i denne påstanden. Derimot: Når har undervisningen på lavere utdanning noensinne avspeilet den vitenskapelige debatten?

Da jeg begynte å studere lingvistikk for ti år siden oppdaget jeg fort at det meste som læres bort av grammatikk og språkfaglig kunnskap i skolen var utdatert minst tjue år tidligere. Grunnen virket ganske åpenbar: Det foregår liten eller ingen etterutdanning av lærere som oppdaterer dem om ny kunnskap på fagfeltene de underviser i. Derfor fortsetter de å undervise de gamle teoriene og begrepene de lærte da de gikk på lærerskolen.

Problemet er altså ikke at departementene holder kurs som kanskje ikke inneholder nok forekomster av “kanskje”, “usikkert” og “forbehold”, men at det ikke holdes nok slike kurs, og at lærere ikke får anledning til å ta de kursene som finnes.

Quiche med italiensk skinke, løk og blåmuggost

19. april 2009

Begynn med å lage en standard quiche-bunn: Kna sammen 125 gram romtemperert smør, 200 gram hvetemel og et par skjeer kaldt vann. Kle en paiform med deigen, prikk bunnen med en gaffel og stek den på 200 grader i ti minutter.

Quiche

Skjær en løk i tynne strimler og surr den på lav varme til den er myk, men ikke brun. Hakk fire store fedd hvitløk og la den surre med de siste fem minuttene.

Knekk fire egg i en bolle, bland i en god klunk fløte og et par spiseskjeer blåmuggost som moses med en gaffel. Pisk blandingen  sammen med gaffelen.

Skjær en god spekeskinke i biter.

Når bunnen er klar, ha i løken, spekeskinken og hell eggeblandingen over. Skru ovnen ned til 175 grader og stek quichen i en halvtime.

Den lykkeligste tiden i ditt liv

16. april 2009

Dette begynte som et svar til utsagnet “Jeg har aldri hørt om noen som kjeder seg i barselpermisjon” i kommentarene til Frøken Makeløs’ innlegg om disse merkelige menneskene som har barn. Men det ble lenger enn jeg hadde tenkt, så det kommer i form av blogginnlegg i stedet. Det er mer personlig enn det jeg pleier å blogge. Det er litt skummelt å være personlig. Veldig skummelt, faktisk. Men jeg tror kanskje det går bra likevel.

Jeg kjedet vettet av meg i permisjonstiden. Jeg kjente ingen andre som hadde små barn, gikk og drev gatelangs og kafelangs alene hele dagen med vognen og en unge som aldri sov mer enn 20 minutter i strekk på dagtid før noen få dager før pappaen skulle starte sin permisjon. Da gikk hun plutselig over til å sove en time-halvannen i strekk. Jeg fikk aldri sjansen til å tenke en hel tanke, og ble langsomt komplett nedkjørt av manglende konsentrasjon og voksenkontakt. Mitt største lyspunkt i tilværelsen var kontrollen hos helsesøster en gang i måneden. For jeg passet meg vel for å snakke om baby-ting med venner og kjente, jeg ville jo ikke være en sånn mor som ikke kunne snakke om annet enn baby. Derfor snakket jeg sjelden eller aldri med noen om alt det dagene mine besto av og hodet mitt var fullt av.

Da pappaen endelig kom hjem fra jobb om dagene var småen sulten, og lå ved puppen fra seks om ettermiddagen til elleve om kvelden og prøvde desperat å få i seg dråpene etterhvert som de ble produsert. Så det mest stimulerende jeg fikk foretatt meg var å se uendelige mengder Stargate på DVD. Da hun var fire og en halv måned ga jeg med svart samvittighet jamt faen i alle landets helsesøstre og ammehjelper og deres messing om seks måneders fullamming. Da kom grøten fram. Ikke at det hjalp så mye i begynnelsen, for denne grøten skulle jo blandes med morsmelk, som jeg møysommelig pumpet ut og pådro meg en låst skulder i prosessen, som medførte en rekke besøk til lege, kiropraktor og fysioterapeut for å reparere. Små barn skal ikke ha natriumklorid i kosten, men jeg kan ikke garantere for at mengden salte tårer som ble iblandet morsmelken lå innenfor helsemyndighetenes anbefalte grenser.

I ettertid, da jeg fikk mulighet til å trekke pusten og venne meg til å tenke sammenhengende tanker igjen, innså jeg hvor mye denne perioden hadde til felles med en depresjon. Jeg var så ute av stand til å tenke rasjonelt og handlekraftig at jeg aldri klarte å gjøre en skikkelig innsats for å finne noen, hvemsomhelst, å snakke med til daglig. Jeg gjorde noen forsøk, fant en trilleturgruppe, men strandet på at de nesten alltid startet turene sine fra steder man måtte ha bil for å komme til. Jeg har ikke bil. Jeg var på babykino en gang, men det stresset både meg og babyen ut av vårt gode skinn. Jeg fant en åpen barnehage i nærheten, men klarte aldri å ta initiativet til å gå dit. Og jeg er vanligvis en sosial person, og har lett for å komme i kontakt med nye mennesker. Men det ble en ond sirkel – jo mindre voksenkontakt, jo mer lodden ble jeg i hodet.

Det første grepet jeg tok da jeg begynte å komme til overflaten igjen var å søke ny jobb. Før permisjonen hadde jeg jobbet fra hjemmekontor. Punkt nummer en på ToDo-listen min var å enten skaffe meg plass i kontorfellesskap, eller finne meg en annen jobb med kontor i Bergen. Sjefen min ville ikke betale for plass i kontorfellesskap. Dermed ble det jobbskifte, og det er antakelig det smarteste jeg har gjort det siste året. Jeg er et mye mer velfungerende menneske når jeg har noen å snakke med og tekniske problemstillinger å gruble over. Selv om det betyr at jeg er en sånn fæl mor som sender småungene i barnehage. Ja, jeg har dårlig samvittighet for det også, til tross for at snuppa blomstret opp nærmest over natten og trives glugg ihjel i barnehagen sin. Kanskje jeg i stedet skal ha dårlig samvittighet for at jeg er en sånn fæl mor som ikke klarte å stimulere barnet sitt nok slik at det tross alt har det bedre i barnehagen. Jeg var ikke særlig stimulerende på slutten av permisjonstiden. Jeg gikk rundt i halvkoma og så på klokken.

Det neste var beslutningen om å planlegge litt før en eventuell neste permisjon. Nå vet jeg hva jeg går til, hva jeg trenger og hva jeg er nødt til å tvinge meg selv til å gjøre for at det skal fungere. Eller i det minste be noen andre tvinge meg til å gjøre. Det går for eksempel an å la være å bry seg om alle advarslene om at hvis man gir ungen flaske, vil det kanskje aldri akseptere pupp igjen. Hvis det skulle skje, så er det upraktisk. Men ikke på langt nær så upraktisk som å være mentalt nedkjørt i et halvt år fordi man aldri får være bare seg selv en gang iblant. Og det kan være at barnet statistisk sett vil score noen tiendedels poeng lavere på en fremtidig intelligenstest hvis det får litt erstatning i tillegg til morsmelk, selv om mye forskning gjenstår på det feltet. Og ja, melkeproduksjonen vil nok ikke øke like mye hvis man bruker erstatning som tillegg. Men når den ikke økte nok av fem timers amming så godt som i strekk hver kveld i halvannen måned, så gjør den det kanskje aldri. Økedøgn, my ass.

Jeg vet jo at jeg hadde mange fine dager og øyeblikk innimellom. Men alt ble liksom overskygget av denne skyen av frustrasjoner,  over å aldri strekke til overfor kravene og forventningene jeg opplevde at samfunnet hadde til meg, og først og fremst over å aldri være helt tilstede i mitt eget liv. I hukommelsen framstår hele denne perioden som en glassklokke fylt av ensomhet og tårer. Og i glassklokken var bare jeg. Jeg kan knapt huske hvordan det var å være mor i denne tiden, hvordan barnet mitt var annet enn som en varm klump som alltid var tilstede et sted i nærheten av glassklokken. Mestringsstrategien min var å bite tennene sammen og vente til det gikk over. Trøsten var at det gjorde det, til slutt, da permisjonen var over.

Men jeg tror ikke jeg er en så verst mor likevel. Egentlig.

Fritt ord, neivel.

16. april 2009

Jeg kommer neppe utenom en kort kommentar til Årets Fritt Ord-pris, til tross for at tanken gjør meg litt motløs. Jeg har tidligere brukt mye energi på å debattere mot og med Nina Karin Monsen, både her på bloggen og i debattinnlegg i BT. For få måneder siden hadde vi en utveksling av debattinnlegg angående den nye ekteskapsloven. Det var en selsom opplevelse. Ikke fordi jeg ikke kan respektere hennes synspunkter og motstand mot loven, men på grunn av måten hun oppfører seg på som debattant. Martin Grüner Larsen formulerte det presist og fint tidligere i dag: “hun er uerrettelig, irrasjonell, elendig til å argumentere, full av faktafeil og logiske kortslutninger, med argumentative blindflekker man kan kjøre tung trafikk igjennom”. Fritt Ord kaller henne gjennomreflektert.

Jeg setter pris på en god debatt, ikke minst med folk som har radikalt forskjellige synspunkter fra mine. Og jeg har debattert mye i mitt liv. Det er derfor jeg finner det så overraskende at en person som har filosofi og diskusjon som yrke, ikke er mer etterrettelig å debattere med. Hun bruker hersketeknikker flittig, og går ikke av veien for å plukke ut den minste lille uviktige bagatell i et innlegg, og hakke videre på dette mens hun blatant ignorerer alle velfunderte argumenter mot sin sak. Ja, faktisk anser hun slike argumenter og motinnlegg som angrep på seg selv.

Årets Fritt Ord-pris går altså til en person som anser uenige stemmer i en åpen og velredigert avisdebatt som angrep framfor diskurs. Det kan se ut til at Fritt Ord har sett seg blinde på å finne en kontroversiell (eller i stiftelsens egne ord, uredd) kandidat, og glemt å vurdere om vinneren faktisk bidrar til en bedre debatt. Forutsatt, selvsagt, at Fritt Ord mener at en offentlig debatt styrkes ved egenskaper som etterrettelighet, fravær av forsøk på hersketeknikker og faktisk debatt og argumentasjon, i stedet for forsøk på å slå motstanderne i hodet med vekselvis hammer og grøt. Fritt Ord-prisen skal stimulere den levende debatt, men den måten Nina Karin Monsen debatterer på gjør alt annet enn å fremme levende debatt. Hos meg har den ikke fremmet annet enn motløshet og en innsikt om at uansett hva jeg eller andre kommer med, vil ingenting av det vi sier nå fram. Det er som å debattere med en steintavle med innrissede bud fra oven. Levende? Nei. Stimulerende? Absolutt ikke.

Få har vel inntrykk av at Nina Karin Monsen har problemer med ytringsfriheten. Hun har gitt ut en rekke bøker på et større forlag, og kommer stadig på trykk med kronikker og debattinnlegg i store aviser. Problemet er ikke at hun ikke får ytre seg. Hun ytrer seg langt mer og oftere i media enn de homofile parene hun så ugjerne vil komme under felles lovverk med. I den grad hun fremmer ytringsfriheten, er det ved å provosere menneskegruppene hun regner som mindreverdige til å komme med motytringer, men i praksis skjer lite annet enn at de fleste av dem skremmes fra å i det hele tatt delta i diskursen.

Gi Fritt Ord-prisen til nesten hvem som helst, bare ikke henne. Gi den til Steinar Lem, som argumenterer for  hvorfor norsk kultur er truet av muslimer. Jeg er komplett uenig med ham, men jeg kan respektere ham. Han grunngir, han presenterer argumenter, han trekker konklusjoner som følger av de premissene han klart og tydelig framsetter. Der har du et godt bidrag til en levende debatt, på tvers av alt det oppharkede grumset som finnes i denne sektoren av samfunnsdebatten.