elektroniske pistler fra kjøkkenet

Tredje juledag. Den store byttedagen.

Jeg begynte friskt på Vestkanten, der jeg fikk byttet et fint, men overflødig vaffeljern i en eggkoker og noen andre småting (bakerist, ny stekespade, sprutlokk til stekepanne). Deretter gikk jeg ned en etasje for å sjekke pris og tilgjengelighet på kjøkkenmaskinen jeg hadde sett meg ut – en Kenwood Major KM600 Mega. Etter å ha stått i kø et kvarters tid for å få snakke med en som jobbet der, fikk jeg vite det jeg trengte.

Jeg tok bussen til Bystasjonen for å bytte en for liten genser på G-Sport. De kunne fortelle meg at dette merket førte de ikke, jeg måtte gå til G-Sport i Gågaten. Taktisk nok fant jeg ut at det kanskje var like greit å ringe dit først, i stedet for å gå helt bort dit og finne ut at de heller ikke hadde dette merket. Ganske riktig, de kunne fortelle meg at det var bare G-Sport på Lagunen som hadde disse gensrene.

Videre til Clas Ohlson, der jeg skulle bytte et USB-kort i en strømforsyning. Men kortet fikk jeg ikke byttet uten kvittering, og strømforsyningen hevdet de at de ikke hadde. Så jeg tok bussen videre til Nesttun. Busskortet mitt mangler en sone for å komme så langt, og sjåføren forlangte for mye betalt for overgangen, det vil si hel minstetakst i stedet for bare mellomlegget. Jeg gadd ikke krangle.

På Nesttun skulle jeg bytte et par votter som var for små i et par hansker. Men de eneste hanskene de hadde som var store nok til mine nokså lange fingre var langt utenfor budsjettet. Jeg endte opp med en fin, knalloransje paraply i stedet.

Siden jeg først var på Nesttun fant jeg ut at jeg like godt kunne ta bussen videre til Lagunen. For de som ikke er kjent i Bergen kan jeg fortelle at Lagunen ligger 25 minutters busstur fra sentrum, og billetten koster 38 kroner. Jeg venter i spenning på at Bergen kommune skal innføre fast takst og fjerne den kaotiske soneinndelingen. Sjåføren på bussen mellom Nesttun og Lagunen ga meg i det minste riktig overgangspris.

På Lagunen fant jeg et kart over kjøpesenteret (det er diiiiiiiiiigert) og tok meg fram til G-Sport. Men der kunne de fortelle at denne genseren var ikke kjøpt der. Da jeg insisterte på at jeg hadde blitt fortalt at G-Sport på Lagunen førte dette merket, mente de at den sikkert var kjøpt på den andre G-Sport på Lagunen, som visstnok skulle være i en egen bygning på andre siden av parkeringsplassen på motsatt side av senteret.

Jeg fant fram dit, og der ville de endelig ta imot genseren. Jeg byttet den i et sett superundertøy på tilbud, en boks impregneringsvoks til fjellstøvlene mine, og et par tynne innerhansker i merinoull som faktisk var store nok til hendene mine selv om de var one-size.

Tilbake i hovedbygningen ruslet jeg innom Obs! for å se etter en tretten liters suppekjele som var avertert på tilbud før jul. Den hadde de ikke lenger, så jeg kjøpte en bakepensel, en is-kaffemokka, to rundstykker og et blad som jeg satt meg ned og leste i mens jeg ventet på bussen tilbake til sivilisasjonen.

Så var det tilbake til Vestkanten, kjøpe med meg den fine kjøkkenmaskinen, og så hjem. Den har kjøttkvern som jeg kan lage fiskekaker med, og den kan elte store tunge brøddeiger.

Rundetid: Fem og en halv time.

En vis mann sa en gang at hvis du eier mer enn fem ting, eier tingene deg. Jeg begynner visst å bli rene aksjeselskapet.

Så var pinnekjøttet oppspist, innpakningspapiret blitt til aske og gavene samlet i en pen liten haug. Dette fikk jeg i år:

En stor kurv med mat. En badevekt. Et pedometer (en joggedings som måler antall skritt og kilometer og kalorier). Suppeskåler (som jeg hadde ønsket meg). En pizzastein. Et vaffeljern (det hadde jeg fra før, må byttes i en annen morsom kjøkkendippedutt – kanskje en riskoker?). En genser (den var for liten, byttes to størrelser større). Et par turkise lammeskinnsvotter (de var for små) med matchende veske til (settet byttes i et par gode skinnhansker som jeg ønsker meg). En pepperkvern (som jeg også hadde ønsket meg). To refleksbånd, to poser Ahlgrens Biler, og et USB2.0 pcmcia-kort (som skal brukes til å koble en ennå uinnkjøpt ekstern tv-tuner til laptopen). Et sengetøysett med maur-mønster (klarer jeg å sove i det?). En bok av Tron Øgrim (orker jeg å lese den? Slitsom type). Et glass hjemmelaget gelegodteri. Og penger (nå vet jeg det – jeg legger sammen pengene og vaffeljernet og kjøper kjøkkenmaskinen jeg ønsker meg! Håper de har en slik der vaffeljernet er kjøpt).

Nå skal jeg senke meg i mammas badekar til huden blir vasstrukken og rynkete.

Jeg er klar over at boligprisene har gått opp etterhvert som renten har gått ned. Men det har ikke helt gått opp for meg hvor mye før nå.

En toromsleilighet i naboblokken er til salgs nå. Den er på 45 kvadrat BOA (48 BRA). Bortsett fra størrelsen er den helt lik min. Prisantydningen er 760k. Min leilighet på 56 BOA (60 BRA) hadde prisantydning 590k og jeg kjøpte den for 730k. Det er ingenting som tyder på at leiligheten som er til salgs nå vil gå for prisantydning eller mindre. Selv om den skulle gå for prisantydning blir det altså 30k mer å betale for 11 kvadrat mindre bolig – sannsynligvis ender tallet nærmere 100k enn 30k. Fellesutgiftene er litt lavere for den mindre leiligheten, men langt fra så mye at det veier opp. Jeg misunner ikke de som skal ut og kjøpe bolig for tiden…

I dag har jeg svelget alle prinsipper om prisbevissthet og kjøpt en bukse til 1300 kroner. Man kan selvsagt hevde at uansett hvor god kvalitet buksen har, så er den ikke verdt så mye penger. Og det er stor sannsynlighet for at man har rett. Men nå har jeg gått i hele høst og prøvd bukser i alle mulige butikker, og endt opp sur og gretten hver gang fordi jeg ikke finner noe som passer. Som regel er de for små. Hvis de mot formodning passer over hoftene er de altfor brede i livet, og definitivt for lange i beina. Det er ikke lett å finne bukser i størrelse 33″32″. Så i dag tok jeg motet til meg og gikk inn i en fancy, dyr jeans-butikk. Der fant jeg en bukse i helt riktig størrelse, som satt perfekt, hadde fin farge og akkurat passe lange bein. Jeg ser på det som en investering i min mentale helse.

Til gjengjeld fant jeg DVDen jeg egentlig gikk for å kjøpe på tilbud til 100 kroner. Det er kanskje litt optimistisk å si at det veier opp for prisen på buksen.. spesielt siden tilbudet fikk meg til å kjøpe enda en film. Fiiin ubåtfilm!

Jeg begynner etterhvert å få såpass mye kommentarspam at MT-Blacklist ikke er nok til å håndtere det. Derfor har jeg sett meg nødt til å legge inn en plugin som krever at du skriver inn en sikkerhetskode fra et bilde før du får sende inn en kommentar.

Jeg liker veldig dårlig å gjøre det på denne måten, fordi det stenger ute en del grupper med spesielle behov og/eller preferanser fra å legge inn kommentarer. Men jeg har for øyeblikket ikke noen bedre ide om hvordan jeg kan håndtere spam-problemet.

Om du er bruker av talesynteseprogramvare, Lynx eller andre programmer som gjør at du ikke kan se bildet, så send meg en mail i stedet, så legger jeg ut kommentaren for deg.

I går begynte laptopen min å oppføre seg rart. Den var treg, som om jeg skulle ha lite minne eller for høy last på CPU. Viften gikk for fullt. Men både CPU, minneforbruk og diskaksess var helt normale.

Jeg lukket alle programmer en etter en. Jeg restartet X. Jeg restartet maskinen. Jeg lot maskinen stå av i flere timer – det hjalp, men bare en kort stund etter at maskinen ble skrudd på igjen. Det var da jeg bestemte meg for at det måtte være et varmeproblem. Så i morges skrudde jeg opp maskinen, blåste bort støv både her og der, men fant egentlig ikke nok støv til at det skulle ha noe å si. Viftene så fine ut. Men så så jeg den. Inne i den ganske trange gangen som leder luft fra maskinens indre og ut til viftene, lå det en diger, kompakt lodott. Jeg pirket den forsiktig ut med en q-tip. Og nå fungerer maskinen som normalt igjen.

Det er visst ikke bare katter som har problemer med hårballer.

I forbindelse med et fag jeg tar dette semesteret har jeg behov for en lokal webserver med php. Jeg støtte på en del fartsbumper underveis, og fant ut at det som fantes av hjelp på nett var spredt og usammenhengende. Så her er oppskriften:

Først, installer Apache: yum install httpd

Start serveren: /etc/init.d/httpd start og besøk localhost i din favorittnettleser. Hvis alt har gått bra skal du få en velkomstside som forklarer hvor du skal legge websidene du lager. Denne velkomstsiden er definert i /etc/httpd/conf.d/welcome.conf. Hvis du vil at directory listing skal fungere må du kommentere ut all teksten i denne filen, det er ikke nok å bare sette Options Indexes i httpd.conf, som kommentarene i konfigurasjonsfilen eller utallige websider om Apache-konfigurering kan lokke deg til å tro.

Her startet mine problemer. Jeg ønsket nemlig å sette dokumentroten til en underkatalog av hjemmekatalogen min: /home/eira/www/. Katalogen var korrekt chmoddet til 755, og filen til 644. Men så snart jeg satte dette som dokumentrot fikk jeg feilmelding 403 Forbidden når jeg forsøkte å laste testsiden min. Etter lang tids fikling med /etc/httpd/conf/httpd.conf, permissions, symlinker og ikke særlig informative feilmeldinger viste det seg at løsningen var enkel, men ikke åpenbar: Katalogen /home/eira måtte chmoddes til 711. Apache krever at alle katalogene i treet opp til dokumentroten har +x for alle brukere.

Så langt så godt. Neste post er PHP: yum install php

Da jeg hadde installert php var faktisk alt i orden, jeg visste det bare ikke. Jeg kunne ikke finne noen mod_php noe sted, og uten å vite filnavnet visste jeg ikke hva jeg skulle skrive inn i httpd.conf for å laste modulen. Etter en del googling og sammenpusling av informasjon fra noen epostlistearkiver fant jeg ut at filen slett ikke het mod_php, men libphp4, og at installasjonen av php hadde lagt til en php.conf med alle nødvendige innstillinger i /etc/httpd/conf.d/. Med standardinnstillinger inkluderer Apache konfigurasjonsfilene den finner i denne katalogen. Så alt jeg trengte å gjøre var å omstarte httpd: /etc/init.d/httpd restart.

Om du har kommet så langt er det bare å teste php-installasjonen. Lag en fil ved navn helloworld.php i dokumentroten, skriv teksten <? print("Hello World") ?>, lagre og laste den i nettleseren.

I dag har jeg endelig tatt meg tid til å gjøre noen små endringer under panseret på bloggen min.

1. Jeg har endret doctype til HTML 4.01 Strict, og gjort noen små endringer i koden for at syntaksen skal stemme overens med den nye doctypen. Movable Type bruker XHTML som standard i templatene sine, en doctype som forårsaker problemer for folk som liker å følge standarder – for eksempel meg.
2. Jeg har også lagt til noen nye bloggere i lenke-listen min.
3. Og sist, men ikke minst: Jeg har gjort en bitteliten forandring i stilarket for siden. Den første som ser hva jeg har endret skal få… hm… ære og berømmelse. (Kristian får ikke være med i konkurransen, siden jeg allerede har fortalt ham hva jeg har endret.)

Her forleden satt jeg og så en DVD på PCen, da den plutselig frøs, og begynte å komme med høye tikkelyder. Katikk-katikk-katikk-katikk. Litt dytting og fikling senere konstaterte jeg at harddisken var død.

Ved første anledning ringte jeg kundestøtteavdelingen til Dell for å innvie dem i min oppdagelse. Etter å ha gått gjennom noen lange menyer der jeg ble instruert i å trykke på taster på telefonen min kom jeg i kontakt med et spill levende menneske etter bare kort tid med kømusikk. Etter en kort samtale var han enig med meg i at harddisken var død. “Men du har ingen serviceavtale, så jeg kan ikke gi deg en ny disk,” sa han. “Du må ringe kundeservice for å reklamere”.

Så ringte jeg til kundeserviceavdelingen. Der gikk jeg gjennom flere lange menyer med tastetrykking, og havnet nok en gang hos et spill levende menneske. Jeg forklarte hva jeg og kundestøttemannen hadde kommet fram til. “Men du har ingen serviceavtale,” sa han. Det måtte jeg jo bare si meg enig i. Men disken er bare drøye året gammel, så reklamasjonsrett har jeg. Det ble visst litt vanskelig, så han måtte ringe meg tilbake.

Da dagen var nesten over uten at jeg hadde hørt noe ringte jeg tilbake. “Jo, vi venter på et svar fra teamleder”, sa de da. “Vi ringer deg i morgen”.

Da dagen etter var nesten over uten at jeg hadde hørt noe ringte jeg tilbake igjen. “Jo, teamleder har vært borte nesten hele dagen, vi ringer deg tilbake”. Og det gjorde de faktisk tilslutt. De kunne fortelle meg at de dessverre ikke kunne gjøre noe med dette, jeg måtte kontakte reklamasjonsavdelingen per epost eller brev. Som sagt så gjort.

To uker senere, etter gjentatte purringer, mottok jeg endelig en epost fra reklamasjonsavdelingen. De kunne fortelle at de hadde sendt saken videre til kundestøtteavdelingen for vurdering.

Nye to uker senere, etter en purring på mail (som jeg aldri fikk svar på) og en purring på telefon (der jeg bare fikk noen lodne fraser om behandlingstid), ble jeg plutselig oppringt. De kunne fortelle meg at jeg skulle få en ny disk på døren neste dag, om jeg bare kunne skru ut disken og ha den klar. Neste arbeidsdag ble jeg oppringt av en person som lurte på om den nye disken fungerte greit.

Da jeg begynte å skrive denne blogg-posten var det gått et par dager siden disken røk. Nå er det over en måned siden. Moralen? Kundeservice tar tid…

Jeg har en gammel Windows-PC stående på kottet. Den blir ikke brukt så ofte, men her i går tenkte jeg den ville ha godt av en liten vår-oppdatering – full virussjekk med påfølgende sikkerhetsoppdateringer fra Windows Update.

Det første jeg la merke til var at maskinen ikke kom på nett. Jeg aner ikke når det sluttet å virke, men det fungerte i alle fall sist jeg brukte maskinen for omtrent to uker siden. Etter det har den ikke vært rørt – ikke engang omstartet. Etter en kjapp undersøkelse var det klart at problemet lå i dns-oppslagene. Men dns-serverne var riktige, de samme dns-serverne som fungerer utmerket på de andre maskinene i huset. Jeg releaset og fornyet IP et par ganger, omstartet maskinen, reinstallerte TCP/IP, prøvde å sette fast dns i stedet for over dhcp. Ingenting hjalp.

Til slutt plugget jeg nettverkskabelen i det andre nettverkskortet som står i maskinen (fra de dager da den fungerte som gateway). Da virket det. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som var galt.

Så langt så godt. Etter dette gikk det utmerket å oppdatere antivirusprogrammet og kjøre virussøk. Windows Update sto for tur. Først installerte jeg en service pack til IE, og omstartet maskinen. Så installerte jeg en service pack til Windows 2000, og omstartet maskinen. Så installerte jeg de øvrige sikkerhetsoppdateringene, og omstartet maskinen. Og ble møtt av en hvit skjerm. Hvit er bakgrunnsfargen min, så det er i og for seg ikke noe spesielt ved det, hadde det ikke vært for at det ikke var noe annet enn hvitt der. Ctrl-Alt-Delete med påfølgende Task Manager fungerte derimot, og viste at System gikk med 99% CPU. Ikke bra.

Til slutt klarte jeg å overtale maskinen til å vise startmenyen, til tross for at Windows var travelt opptatt med å gå i ring rundt seg selv et annet sted i minnet. Hvert enkelt klikk i menyen tok mellom femten og tretti minutter å gi respons, og det å faktisk starte programmer tok en times tid fra klikk til bruk. Etter mye om og men fikk jeg navigert meg fram til å avinstallere den siste sikkerhetsoppdateringen – et tilfeldig valg siden jeg ikke visste hvilken av de mange oppdateringene jeg hadde installert som var skyld i problemet. Etter en omstart tok jeg kvelden, og begynte på’n igjen neste morgen. I mellomtiden var jeg blitt gjort oppmerksom på en artikkel hos Microsoft som beskriver et lignende problem for en annen av oppdateringene jeg hadde installert.

Etter nok et par timer med klikking og venting fikk jeg skrudd av IpSec, som beskrevet i Microsofts artikkel. Jeg omstartet maskinen. Det virket ikke.

Etter enda en klikk-og-vent-seanse fikk jeg avinstallert hele oppdateringen. Vips, det virket, maskinen kunne brukes igjen. Det var nå gått omtrent et døgn fra jeg startet prosjektet som normalt ville tatt en halvtime.