Biblioteket i Bergen har en finfin blogg. For noen uker siden ba de om lesetips. Jeg sendte inn anmeldelsen min av De indoeuropeiske språkenes historie, og se hva jeg vant! Finfin bokpakke til meg, og jeg har faktisk ikke lest noen av bøkene før:
Archive for the ‘Ting’ Category
Jeg vant, jeg vant!
onsdag, desember 8th, 2010Skattejakt for voksne (og barn, hvis de er snille)
onsdag, september 15th, 2010Innrøm det. Du elsker å gå på skattejakt. Har du prøvd geocaching?
Geocaching er ideelt for alle som trenger å komme seg ut litt, men mangler den lille ekstra motivasjonen for å komme seg ut av godstolen. Eller som trenger et påskudd for å oppsøke andre steder i nærområdet enn der du vanligvis tråkker. Kanskje du har unger som er vanskelige å lokke med ut på tur? Eller kanskje du bare elsker skattejakt. Da kan du begynne med geocaching som hobby.
Du har sikkert hørt ordet før, men det er ikke sikkert du har fått helt med deg hva det går i. Her er hurtigguiden:
Hvor går du og hva trenger du?
Først må du lage deg en bruker på den offisielle Geocaching-siden. Når du har logget inn kan du søke etter cacher som er gjemt i nærheten av deg – eller i nærheten av et sted du kunne tenke deg å dra. Plasseringen er oppgitt i form av geodetiske koordinater. Du trenger med andre ord en GPS. De fleste nyere telefoner har dette innebygget.
Bruk kartet til å komme deg i nærheten av cachen. Når du nærmer deg, plotter du inn koordinatene i GPSen din. Dette er en utmerket anledning til å lære de håpefulle om lengde- og breddegrader. Vær obs på at det finnes flere notasjoner. Hos geocaching.com er de oppgitt i grader, minutter og sekunder, men du kan også velge å få dem omgjort til andre notasjoner eller datum. Mange GPSer (inkludert min Nokia-telefon) bruker desimalnotasjonen. Hvis dette er gresk for deg, kan du enten sette av litt tid til å sette deg inn i geodetikk (det er ganske interessant!) eller du kan ganske enkelt sjekke hva som virker. Hvis koordinatene du taster inn på telefonen gir deg en plassering som er helt på jordet, prøv noe annet.
Let!
Når GPSen forteller deg at du har ankommet målet, er det på tide å begynne å lete. Stopp opp, se deg om, og prøv å tenke deg hvor du ville gjemt en liten boks eller hylse. Mange cacher er magnetiske. Ikke heng deg for mye opp i navnet på cachen – selv om den er navngitt etter landemerket eller bygningen den er gjemt ved, betyr det ikke at den er gjemt direkte i eller på bygningen. Den kan like gjerne befinne seg i en lyktestolpe på andre siden av gaten.
De fleste cacher har valgfrie hint som gjør dem litt lettere å finne. Det varierer veldig hvor direkte hintene er. Størrelsen på boksene varierer også mye, og det hjelper å merke seg omtrent hvor stor boks du leter etter.
Grei skuring så langt? Den største utfordringen mange steder er ikke å finne cachen – men å finne den usett! Ikke-geocachere (blant geocachere kalt gomper eller engelsk muggles, ref. Harry Potter) skal helst ikke oppdage hva du driver med. På traffikerte steder kan det være nesten umulig å finkjemme et område på 3×3 meter (nøyaktigheten til en GPS, under gode forhold) uten å bli oppdaget. Av og til må man bare gi opp og komme tilbake på et mindre travelt tidspunkt.
Finn!
Så du har funnet din første cache. Hva nå? Nå signerer du loggen (det ligger alltid en papirblokk/rull/remse/hefte i boksen) med dato og brukernavn. Mange bokser inneholder blyant, noen ganger må du ta med din egen. I tillegg finnes det ofte skatter. Her er regelen at hvis du tar en skatt fra boksen, må du legge oppi noe annet, medmindre cache-eieren spesifikt opplyser om noe annet. Det er sjelden noe verdifullt, men av og til legges det i en litt finere skatt til den første som finner cachen. Slike første-skatter kan du som regel ta med deg uten å bytte med noe annet. Blant erfarne cachere er det konkurranse om å være den første til å finne en ny cache, og de er der ofte innen minutter etter at den er offentliggjort.
Når du kommer hjem igjen går du inn på nettsiden og registrerer funnet ditt, med en kommentar i loggen. Hvis du lette uten å finne kan du registrere det også. Du ser fort hvilke brukere som frekventerer de samme områdene som deg. Ikke bli overrasket hvis du støter på andre geocachere som snuser rundt samtidig med deg!
Får du blod på tann, vil du gjerne ha mer fancy utstyr. Det finnes mobilapplikasjoner for de fleste telefoner – noen er gratis, andre koster noen hundrelapper. I tillegg kan du betale for premium-konto hos geocaching.com. Det koster ikke stort, og gir en del ekstra fordeler. Mange mobilapplikasjoner fungerer kun for premium-brukere, men det finnes også en del som fungerer fint uten. Men spesialapplikasjoner er på ingen måte påkrevet, det fungerer bra med en papirlapp med koordinatene også. Eller å plotte dem inn før du drar hjemmefra.
Og det beste av alt: Dette er en global hobby! Det finnes geocacher over hele verden. Skal du på ferie eller forretningsreise? Ta med GPSen og finn noen skatter der du kommer!
Twitter er bare distribuert IRC
fredag, september 3rd, 2010Tidlig i Twitters karriere var det en vittig sjel som kommenterte tørt at Twitter ikke er noe annet enn distribuert IRC. (Andre vittige sjeler, for mye lenger siden, har hevdet at IRC på sin side ikke er noe annet enn multiplayer Notepad). For en gammel ircer betyr denne tankegangen at Twitter faller naturlig inn i vaner og tankegang. Likevel har jeg vært en sporadisk kvitrer så langt. Hovedgrunnen har vært at jeg ikke har funnet noen klient som har føltes naturlig å bruke. Jeg har prøvd alle de populære, og flere upopulære, men overalt har bruken dabbet av etter kort tid, rett og slett fordi verktøyet ikke har ligget godt nok i hånden.
Så hvorfor har jeg plutselig begynt å bli aktiv på Twitter igjen? Jo – jeg har endelig funnet den perfekte klienten, den som sklir som en oljet ninjagrevling inn i måten jeg allerede bruker nettet på. Jeg har fått Twitter i irc-klienten min!
Helten heter selvsagt BitlBee. Jeg har evangelisert for BitlBee før, men ikke her på bloggen. Derfor en kort oppsummering:
BitlBee er en tjeneste som du enten kan kjøre på din egen maskin, eller du kan bruke en offentlig tilgjengelig tjener som im.bitlbee.org. Den fungerer som et bindeledd mellom din favoritt-irc-klient og et utall variasjoner over temaet lynmeldinger. MSN, Jabber (som f.eks Facebook), mange andre, og nå også Twitter. Du kobler til BitlBee som en vanlig IRC-tjener, setter opp kontoene dine, og vips har du alt av pratefunksjonalitet i samme vindu.
Slik ser det ut, i min foretrukne irc-klient irssi (klikk for større bilde):
Etter en ukes bruk kan jeg bare slå fast at å bruke Twitter som en hvilken som helst irc-kanal, i samme klient som alle de andre kanalene mine, samt MSN og kompisene, føles veldig naturlig. BitlBee wins again!
GUI for /etc/fstab
fredag, juli 10th, 2009Hvis tittelen ikke sier deg noe, så kan du sikkert hoppe over resten av denne bloggposten.
Nyere Linux-versjoner har blitt ganske flinke til å la brukere slippe å redigere /etc/fstab manuelt. Det er en god ting. Men av og til må jeg fremdeles inn der og kløne, og det er akkurat så sjelden at jeg aldri husker nøyaktig hvilke opsjoner som er av og på som standard og hva jeg må huske på å spesifisere manuelt. Hver gang jeg gjør det irriterer jeg meg over at jeg ikke bare kan fyre opp et lite GUI, skrive inn hva jeg vil montere hvor og trykke på noen knapper for å fikse resten av magien.
I dag har det vært sprint-fredag på jobben (også kjent som “research day” eller “lær deg noe du ikke kan-dag”), så jeg bestemte meg for å leke litt med JavaScript. Resultatet ble en bitteliten webapplikasjon som setter sammen en linje du kan lime inn i /etc/fstab: The fstab line generator.
En meter rutete stoff fra IKEA
mandag, mai 4th, 2009Det blir ikke så mye blogging for tiden. Jeg er nemlig opptatt med andre ting. I går ble det sying. Først et forheng:
Sånn ser det ut bak forhenget:
Og av restestoffet ble det en strikkepose:
Og en kabelpose til å ha i sekken med strømadapter og annet laptoptilbehør:
Jeg hater glass
mandag, mars 9th, 2009“Utstrakt bruk av glass gjør at byggene pynter opp i gaten”, hevdet BT om de nye kontorbyggene i en av Bergens mindre pene gater for noen dager siden. Det er Kanalveien det er snakk om. Til de nye glassbyggenes forsvar kan man si at de i alle fall ikke er så mye verre enn det meste annet som står i denne gaten. Men det er også det peneste man kan si om dem.
Glass har vært den hippeste tingen i arkitekturkretser de siste ti årene eller så. Jo mer speilglass, jo bedre. Helst skal fasaden bestå av kun glass. Nå klarer jeg ikke å sitte inne med det lenger: Glassfasader er STYGGE! De eier ikke karakter, er fullstendig uinteressante, og dominerer omgivelsene i stedet for å gli inn i en helhet. Glassfasadene er fjortisene med lipgloss som underholder hele bussen med høylytte fortellinger om hvem som rotet med hvem på festen i går. De finnes ikke miljøvennlige, og krever masse oppvarming når det er kaldt og nedkjøling når det er varmt.
Kjære framtidens arkitekter og byggherrer, motta min bønn: Finn på noe bedre enn glassfasader. Snart! Og kjære framtidens byantikvarer: Glassbyggene er ikke verneverdige. Ikke nå, og ikke om hundre år, om noen av dem mot formodning skulle vare så lenge. La dem forfalle, riv røkla og bygg noe fint på ruinene.
Leketøy på jobb: En bitteliten bit i kringkastingspuslespillet
onsdag, februar 25th, 2009Siden september i fjor har jeg jobbet i Vizrt, som lager grafikksystemer for kringkasting. Utviklingskontorer i flere land lager ulike komponenter av systemene, blant annet system for lagring av videoklipp og selve rendre- og utspillingsmotoren. Her i Norge lages kontrollprogrammene, der man setter sammen grafikk, tekst og video, lager spillelister og styrer utspilling til tv-skjermen. Det er ganske komplekse greier, med mange komponenter som skal snakke sammen.
Små tv-stasjoner med relativt enkle behov bruker gjerne en applikasjon som har all funksjonaliteten i én pakke. Denne applikasjonen styres med et spesialtastatur som har en haug med ekstra knapper:
De store stasjonene, som NRK, BBC og CNN, bruker mer omfattende oppsett, både på programvare- og maskinvaresiden. Du har sikkert sett bilder fra TV-studioer der operatørene sitter med digre miksepulter med en million knapper på. Disse knappene er koblet til slike bokser:
Boksene ser ikke nødvendigvis akkurat slik ut, men de har samme, enkle logikken. De tar imot analoge signaler i den ene enden, og sender ut digitale signaler i den andre. Det som kommer inn er elektrisk spenning. Den tolkes som “høy” eller “lav”. Oversatt til digitalt blir det en eller null. På, av. Dette systemet kalles GPI, “General Purpose Interface” eller på godt norsk, “grensesnitt for generelle formål”. Boksene kan seriekobles, så man kan programmere så mange knapper man bare vil.
I andre enden kommer det altså digitale signaler ut. Disse blir mottatt av en helt vanlig datamaskin, som kjører et program som skjønner disse signalene. Programmet setter man opp til å utføre ulike kommandoer avhengig av hvilke kontakter som er av eller på. De digre miksepultene er altså ikke stort annet enn avanserte tastaturer. Trykk på en knapp, få datamaskinen til å gjøre noe. (Ok, boksene har noen fiffige releer og slikt også som man kan gjøre litt mer avanserte ting med, men det lar vi ligge til en annen gang)
Men hva gjør man når man skal sjekke at mottaker-programmet skjønner signalene det får, men ikke har en gigantisk miksepult til ufyselig mange kroner? Da skaffer man seg en boks, en strømkilde, og en ledning:
Slik kan man more seg med å leke Den Lille Elektriker i betalt arbeidstid. Hurra!
Ny blogg!
fredag, desember 19th, 2008Ikke helt ny, altså. Gammel blogg i ny innpakning. Jeg har byttet ut en Movable Type-installasjon fra 2003 med en ny og shiny WordPress.
Dengang bloggen min var ny var WordPress uferdig og ganske klønete, men hadde sine tilhengere. Movable Type var proffere, noe som egentlig sier seg selv med det faktum at jeg har brukt samme versjon, uten oppgraderinger, i over fem år. MT har gjort en utmerket jobb for bloggen min hele denne tiden, og har hatt en imponerende mangel på sikkerhetshull. Men, som det heter, kill your darlings. Det har skjedd mye på bloggfronten de siste fem årene, og det var på tide med en oppgradering.
I mellomtiden har WordPress tatt over som de fleste bloggeres førstevalg – i alle fall de som installerer på egen server, og mange andre via wordpress.org. Derfor bestemte jeg meg for å gi den en ny sjanse, selv om jeg ble solid underveldet forrige gang.
Med oppgraderingen fulgte følgende fine fordeler:
- Bedre spamhåndtering (bloggspam var ikke på langt nær det problemet i 2003 som det er i 2008, og webapplikasjonene la vekt på det deretter)
- Et fornuftig tegnsett, det vil si utf-8
- Fulltekst nyhetsfeeder, for alle de som foretrekker å lese de fleste blogginnlegg i feed-leseren sin (meg, for eksempel)
- Installasjon og oppgraderinger via SVN. WordPress har riktignok en dårligere historie med sikkerhetshull enn MT, men jeg trenger bare å skrive en eneste linje i terminalen min for å oppgradere om nødvendig.
- WYSIWYG-editor, for alle de gangene jeg ikke har giddet å skrive skikkelige HTML-lister i farten og bare brukt linjeskift (se så fin liste!)
- En mer elegant måte å håndtere side-lenker på (elegansen ligger i mindre arbeid for meg, utseendet for leseren er mye det samme)
- Penere urler til blogginnleggene
Importen av gamle innlegg og kommentarer fra Movable Type gikk fint, også mye på grunn av MTs gode eksportsystem. Det eneste jeg måtte gjøre manuelt var å konvertere eksportfilen fra iso-8859-1 til utf-8 med iconv for å få tegnsettet riktig. Å få utseendet slik jeg ville ha det (det vil si mest mulig likt den gamle bloggen) gikk overraskende fort, mye på grunn av at standardoppsettet til WP har omtrent samme struktur som jeg allerede hadde. Dermed var det nesten bare snakk om å ta bort et par bakgrunnsbilder, endre noen farger og høyden på banneret. Så langt synes jeg det ser ganske bra ut, både utvendig og innvendig.
Neglebørster
mandag, september 29th, 2008Da jeg var barn hadde ethvert hjem en neglebørste på vasken, ved siden av såpestykket. Her forleden var jeg skitten under neglene etter å ha knadd en paideig (se forrige post), og det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke eier en neglebørste. Videre innså jeg at jeg ikke har sett en neglebørste på minst ti år. Ingen har neglebørster lenger. Hvor er det blitt av neglebørstene? Og hvorfor? Er det en konspirasjon?
Frosk på nett med WPA2 og skjult essid
lørdag, juli 12th, 2008Dette blogger jeg først og fremst som en huskeliste til meg selv, til neste gang jeg trenger å gjøre det.
Jeg har altså gått til anskaffelse av en frosk, også kjent som OLPC eller XO-1. For de uinnvidde, det er en liten, grønn laptop beregnet på barn. Og litt barnslige voksne med sans for grønne duppedingser som kjører Linux.
Saken er først og fremst lagt opp til å koble til åpne trådløse nettverk. Det er ikke i øyeblikket noen støtte for å koble til skjulte nettverk ut av boksen, og brukergrensesnittet for WPA-nettverk er heller ikke helt klart. Men frosken kjører Linux, og det betyr at det alltids går an å få det til. OLPC-wikien har instrukser for å koble til manuelt, men disse instruksene fungerte ikke med skjult essid.
Her er altså det som trengs:
Først, som root, opprett /etc/wpa_supplicant.conf. I den skriver du:
ctrl_interface_group=0
ctrl_interface=/var/run/wpa_supplicant
eapol_version=1
fast_reauth=1
network={
ssid="nettverksnavn"
proto=WPA2
key_mgmt=WPA-PSK
psk="nettverksnøkkel"
auth_alg=OPEN
}
Lagre. Kjør /usr/sbin/wpa_supplicant -ieth0 -c/etc/wpa_supplicant.conf -B -w
Av en eller annen grunn ville ikke dette fungere uten at eth0 allerede var satt til riktig ssid, jeg fikk bare feilmeldinger om “essid mismatch”. Derfor setter vi ssid manuelt med iwconfig:
iwconfig essid nettverksnavn
Vent noen sekunder, og kjør så iwconfig uten argumenter for å sjekke at nettverksnavnet er riktig satt. Så kan du be om IP-adresse:
dhclient eth0
Med litt flaks skal du nå få en kryptisk melding på skjermen om at du har fått IP-adresse. Test med ping:
ping vg.no
Får du svar her skal alt være i orden. Hvis ikke, ofre en geit, gå fem ganger i sirkel rundt frosken og prøv igjen.