elektroniske pistler fra kjøkkenet

Kinesisk vanntortur er en velkjent torturmetode. Og finnes det egentlig noe mer frustrerende enn en kran som drypper, eller en do der det ustanselig sildrer vann ned i skålen?

Da jeg åpnet cisternen på doen min for å kvitte meg med den nervetrampende sildringen fant jeg en morken gummipakning på proppen i bunnen. Da jeg tok på den falt den helt fra hverandre. Dermed hadde jeg en do som ikke lenger sildret, men rant. Det var ikke stort annet å gjøre enn å stenge vanntilførselen og vente til jeg fikk kommet meg til en rørleggerforretning.

Rørleggerforretningen ga meg ny pakning, og nå er doen min lykkelig igjen.

Jostein Børtnes skriver en artikkel om ordet “hæ” i Dag og Tid nr. 8. Artikkelen er ikke tilgjengelig på nett, men den går gjennom hæs nyere historie og avrunder med å sitere mitt blogginnlegg Se vovven!. Artikkelen i seg selv er i grunn ikke spesielt interessant, i alle fall ikke fra et lingvistisk synspunkt. Derimot har den et flott illustrasjonsbilde av en ilder iført store plysj-kaninører. Fine ildersen!

I dag hadde jeg sånn halvveis planer om å stikke en tur på treningssenteret. Men da jeg sto opp og så ut vinduet sa dagen “Skitur!”. Så da ble det sånn. Skistøvlene ble behørig pusset, de var litt støvete. Jeg tok militærstøvlene i samme slengen. Sekken ble fylt med en vannflaske, et eple og en pakke Safari-kjeks, og jeg iførte meg superundertøy, sportsbutikkspesialturgåingssokker, ullgenser, dongeribukse og fleecejakke, samt lue, skjerf og hansker. Det viste seg at jeg hadde utelatt et sentralt punkt i påkledningen. Mer om det senere.

Det var kø for å komme opp med banen, men det gikk ganske kjapt unna. Ganske nøyaktig halv to ruslet jeg avgårde mot Blåmanen. Turen dit tok en halvtime, i kø mellom fotgjengere, akebrettere og andre skigåere i begge retninger. Fra Blåmanen til demningen på Rundemanen tok det en halvtime til, med en del mindre trafikk. På turen over Rundemanen var jeg helt alene. Det er ikke noen populær skirute, av naturlige årsaker. Omtrent midtveis er det et punkt der man må ta av seg skiene og klatre et lite stykke. Det var da jeg kom til å tenke på de fine mørkeblå gamasjene mine, som hadde vært veldig kjekke å ha til tråkking i dyp snø.

Turen ned fra Rundemanen er også ganske ulendt på noen punkter. Jeg gikk på ræv i den bratte bakken der stien fra Rundemanen treffer stien fra Vidden som går ned på østsiden av Rundemanen. Bakken i seg selv var ikke noe problem, men den stoppet litt brått. Det er ikke noe lett å reise seg opp når man ligger i snø som gir etter når man prøver å støtte seg, og føttene sitter fast i skiene, som igjen sitter fast på tvers av skisporet og inn i en fonn.

Resten av turen ned gikk fort og fint, helt til Fløysvingene. De var blitt utsatt for kraftig aking hele dagen, og var spinnglatte. Isete nedoverbakker er vel og bra, men litt problematisk når man har opp- og nedadgående mennesker på bein, ski og akebrett å styre innimellom, samt en hel del skarpe svinger å ta hensyn til.

Men her er jeg, hel og uskadd, og med et notat bak øret om at gamasjer er en artig oppfinnelse.

Så hva gjør en attraktiv ung pike i sin beste alder på en fredagskveld? Sitter hjemme og kompilerer bitlbee og drikker kinesisk oolong-te til 140 kr hektoet, selvsagt! Hva ellers?

Jeg var ute og gikk en tur med Kazan i dag da jeg traff på en liten gutt som gikk sammen med faren sin. Jeg overhørte følgende samtale mellom dem:

– Se vovven!
– Nei, det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Er det et bilde? (tydelig skeptisk)
– Nei, det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Se vovven! (med overbevisende tonefall)
– Nei, det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– Hæ?
– Det er en ilder.
– En ilder?
– Ja!

I dag satt jeg på Den Blå Katt og leste noen dokumenter i forbindelse med masteroppgaven min. Da jeg var ferdig gikk jeg og handlet på vei til bussen hjem. Mens jeg pakket varene i ryggsekken og i en bærepose oppdaget jeg at jeg hadde lagt igjen dokumentmappen min. Tilbake til kafeen for å hente den. Jeg rakk akkurat neste buss. Idet jeg satte meg ned gikk det opp for meg at bæreposen manglet. Ut av bussen, tilbake til kafeen, hente bærepose. Tredje forsøk på å ta bussen hjem gikk bra.

Jeg regner meg selv for å være en åpen, tolerant og såkalt “seksuelt frigjort” kvinne. Men enkelte ting har jeg vanskelig for å forstå. Via en link som ble postet på #goth.no i dag ble jeg sittende og bla i The Wildcat Collection, et nettsted som hovedsakelig selger piercingsmykker og lignende. Der kom jeg over et instrument som gjør at jeg nesten (men bare nesten) kan føle at jeg har noe til felles med Den Skumle Damen, aka Anita Apelthun Sæle:

Jeg har ikke noe forhold til dem heldigvis. Og kvinner som dyrker sex alene, må være fortvilte. Sexleketøy har vi ikke bruk for. Noen er jo rene torturredskapene.

Eller hva mener du om å få en urinrørsvibrator til jul? For å sitere meg selv fra en diskusjon om piercing:

Ikke løpe med saks, ikke leke med sagen, ikke stikke nåler i tissen. Enkel barnelærdom.

Hver sin lyst, får man vel si. Bokstavelig talt.

Jeg bor i et ganske rolig strøk. Men drittsekker finnes overalt.

For noen timer siden hørte jeg masse bråk fra leiligheten over. Litt senere ringte det på døren. Utenfor sto en halvnaken kvinne, med blåmerker og blødende fra et sår i ansiktet. Hun lurte på om jeg kunne ringe til politiet for henne. Naboen over hadde klærne hennes og hadde prøvd å holde henne igjen i leiligheten for å ligge med henne før hun dro. Hun hadde klart å komme seg ut, men hun kunne selvsagt ikke gå noen steder uten klær.

Jeg ba henne selvsagt komme inn, og ga henne noen klær og en kopp te og ringte politiet. Etter en stund ringte de opp igjen og sa at de ikke hadde tid til å komme før senere. I mellomtiden hadde naboen min kastet klærne hennes ut fra verandaen, så hun fikk kommet seg hjem. Politiet har ennå ikke dukket opp. Ikke at det er stort de kan gjøre lenger, mannen går vel fri. Om noen timer har han glemt hele historien.

Så hva kan jeg gjøre med saken? Jeg har tre valg:

Jeg kan anmelde. Da må kvinnen inn som vitne, noe jeg ikke vil pålegge henne uten at hun ønsker det selv. Derfor vil jeg overlate til henne selv å anmelde til politiet dersom hun ønsker det.

Jeg kan sende klage til styret om husbråk. Da er det jeg som får bank neste gang denne fyren er full, og det er han relativt ofte. Jeg tviler på at denne episoden er nok til at han blir kastet ut av borettslaget. Dermed ville det blitt en konstant risiko for meg.

Jeg kan la være å gjøre noe. Men jeg hater tanken på at folk skal få være voldelige drittsekker uten konsekvenser.

Jeg satt foran to ungdommer i attenårsalderen på bussen hjem i dag. De diskuterte norsk særemne:

Gutt: Ka skal du skrive om?
Jente: Christianiabohemen.
Gutt: Ka e det?
Jente: Øøøh.. sånn der i gamle dager, prostitusjon i Oslo.

Blir det flere av disse postene mine om hvor flotte mennesker jeg har rundt meg, så står jeg vel i fare for å miste mitt møysommelig opparbeidete rykte som kyniker…

I går kveld dro jeg hjem med 00.05-bussen. Først i morges da jeg skulle dra på forelesning oppdaget jeg at mobiltelefonen min ikke kom hjem sammen med meg. Via venner på irc fikk jeg sperret sim-kortet. Resten av dagen har jeg brukt til å ringe rundt til diverse hittegodskontor, gå innom puben jeg var på, og se etter ny mobiltelefon. Jeg fant faktisk ikke en eneste telefon jeg hadde lyst på. Jeg liker min gamle Siemens C55 veldig godt – den har behagelig tastatur, fint menysystem, og ingen fancy duppeditter som kamera, fargeskjerm, lommelykt, mp3spiller eller kaffetrakter, som det ser ut til at alle nye mobiler selges med nå.

Jeg hadde begynt å søke etter brukte, eldre modeller på finn.no, da det ringte på døren. Der sto naboen min og lurte på om jeg hadde mistet en mobiltelefon. Hun hadde funnet den på busstoppet i morges, og klart å finne ut hvem eieren var ved å ringe oppføringen “Farmor” i telefonlisten min og spørre hva barnebarna hennes het. Ettersom jeg hadde sperret sim-kortet fikk hun ikke ringt ut fra telefonen for å se telefonnummeret og slå opp i katalogen.

Så nå er telefonen hjemme igjen, og jeg er spart for masse penger og tid og dumme nye telefoner med altfor mange funksjoner. Snill nabo!