Jeg var i Dhaka en uke i slutten av mai – det begynner jo å bli en stund siden nå, men jeg har ikke fått somlet meg til noe særlig blogging.
Før jeg reiste fikk jeg høre fra andre som har vært der at det kom til å være varmt, veldig mye mennesker, og veldig hyggelige mennesker. Alt sammen stemte. For en som er vant med norske forhold, der man selv i sentrale strøk kan tusle seg en tur på butikken tidlig på kvelden og ikke møte en sjel på veien annet enn kassedamen og kanskje en og annen med-handler, er det ganske annerledes å komme til en asiatisk storby. Det er folk over alt, hele tiden. Jeg er imponert over den smidigheten som må til for at det tross alt fungerer ganske greit. Vel er trafikken kaotisk og alle biler bulkete, men trafikkorken blir en levevei og ikke en årsak til høy puls og bannskap.
Jeg ble anbefalt å satse på å kjøpe lokale klær å gå i, men den ideen slo jeg raskt fra meg. Etter å ha sjekket det ganske begrensede utvalget klær i min størrelse, gikk det opp for meg at dersom en bengalsk kvinne trenger en stor klesstørrelse, er det ikke fordi hun er 173 cm høy, men fordi hun er nokså bred. Om klærne passet i lengden, var de størrelse flodhest i bredden, og satt slett ikke flatterende og fjongt over hoftene som på mine lokale kolleger. Jeg kjøpte likevel med meg en shalwar kameez hjem, i naiv tro på at jeg kanskje får tid og ork til å sy den inn en dag.
Som vestlig, og spesielt som vestlig kvinne, er det en del å forholde seg til. På innreisepapirene måtte jeg oppgi navnet til enten min mann eller min far, og det ble presisert at bangladeshiske statsborgere ikke hadde lov til å bringe alkohol inn i landet. Kun vestlige hotellrestauranter serverte alkohol – men det gjorde de til gjengjeld også til bangladeshere, antakelig gjennom et smutthull i loven. Der en vestlig kelner alltid serverer kvinnen først, deretter mannen, var det konsekvent omvendt i Bangladesh – noen steder fikk jeg ikke engang egen meny. Religion er overalt, men samtidig er den ikke politisert på samme måte som i nabolandene India og Pakistan. Som ikke-muslim uten slør følte jeg ofte at jeg stakk meg ut, men aldri at jeg var uvelkommen. Mange menn håndhilste, noen få trakk seg rolig i bakgrunnen for å unngå kroppskontakt.
Jeg levde i en beskyttet boble, naturligvis. En sjåfør plukket opp meg og min kollega om morgenen og kjørte oss til kontoret, og om ettermiddagen tilbake til leiligheten vi bodde i, eller ut på en restaurant. Folk på kontoret ordnet alt, og det var aircondition for å holde varmen borte. Kontrastene fikk jeg bare sett på avstand, men de var ikke så langt borte. Lyktestolpene er en jungel av strømkabler på kryss og tvers og i digre kveiler, og asfalt finnes slett ikke overalt, selv i forretningsstrøkene. Store områder med blikkskur var kun minutters gange unna høye kontorbygg med IT-bedrifter. Noen absurde situasjoner ble det også rom for – som da jeg fant meg selv i en hotellbar sammen med en bengaler, en engelskmann og en taiwaner, og drakk mojitos mens jeg hørte en filipinsk elgitarist spille Edvard Grieg live.
Det blir nok flere turer til Bangladesh framover, og jeg håper å få sett litt mer av landet etterhvert. Neste gang skal jeg passe på å booke hjemreise uten åtte timers layover i Dubai midt på natten. Eller i alle fall bestille meg hotellrom. Men først blir det en svipptur til Amsterdam i september, med oppsett til IBC og påfølgende langhelg!
Nå rundt jul blir det gjerne en pinnekjøttmiddag eller to. Siden man helst beregner rikelig med kjøtt, blir det ofte rester. Rester av saltkjøtt er flott til lapskaus, kjøttsuppe og andre tradisjonelle retter – men hva med å prøve en wok?
