En ny dress for mennesket

20. oktober 2013

Etter alle huslige oppgaver er unnagjort søndag kveld og jobbtankene begynner å liste seg inn i hjernen i påvente av at mandagen skal åpenbare seg går det an å sette seg ned med en lyrikksamling for å jage unna hverdagslivet en stund til. Denne uken lyktes jeg bare delvis. Som ofte før sirklet jeg meg inn mot etterkrigstiden, min favorittepoke. Diktet jeg festet meg ved denne søndagen og ble sittende og kontemplere over er et sterkt frampek – antakelig langt mer enn hva dikteren kunne forestille seg da diktet ble skrevet i 1956.

ANTENNER

Antennenes tråklesting
syr en ny verden sammen
med nest hist og her
mellem skog og hav,
men mønstret kan vi bare skimte
opp-ned på vrangen.

Stort, sterkt garn
til en ny dress for mennesket
skåret til men enda ikke
prøvet med buksene på.

Rolf Jacobsen

Jeg har valgt, igjen

18. august 2013

Jeg har lest en del, tenkt mye og diskutert litt. Og for en gangs skyld har jeg klart å bestemme meg i god tid før valgdagen.

Det hører med til denne historien at da jeg bestemte meg hadde jeg glemt hva jeg valgte sist, og hvordan jeg resonnerte meg fram til det. Jeg trodde jeg husket hva jeg stemte i 2009. Da jeg satte meg ned for å skrive denne bloggposten og lurte på om jeg ikke blogget noe om forrige valg også, fant jeg ut at jeg husket aldeles feil. Men det er jo greit å vite at jeg fremdeles er meg og har vært det hele tiden, til tross for at jeg noen ganger glemmer det.

Funderingene i år gikk tradisjonen tro innom Venstre på veien. Venstre er partiet for unge IT-folk med høy lønn og stor fleksibilitet, midt i blinken for meg. Det er aldri flaut å sitte i kantinen i den hippe IT-bedriften og innrømme at man stemmer Venstre. Venstre er frihet og entreprenørskap og innovasjon. Nok en gang har jeg vært på nippet til å velge Venstre, men det var fremdeles noe som ikke føltes riktig med det.

Jeg har vært innom et godt utvalg valgomater, selvsagt. En av dem lot meg sette opp en duell mellom Venstre og det andre aktuelle partiet. For hvert eneste spørsmål i duellen av enkeltsaker var alternativene nesten identiske. Samme innhold, ulik formulering. Så var jeg like langt, og falt tilbake på partiprogrammer og politiske plattformer.

Nok en gang var det ideologien som tok meg til slutt. Ja, jeg skulle ønske de var sterkere på entreprenørskap og innovasjon. Men det er likevel mye viktigere for meg å stemme for et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk. Å gjøre verden bra nok for alle er viktigere enn å gjøre den perfekt for individet.

Frihet til å velge? Jeg velger solidaritet. Det blir SV. Igjen.

Bohemian Coffeeshop Blues

16. august 2013

En gang på nittitallet møttes en litt assortert gruppe mennesker der ingen kjente alle men alle kjente noen, tilfeldig på kafeen som den gangen het Permanenten. Vi var alle like blakke, men seks-syv mennesker klarte til sammen å skrape sammen nok penger til én kopp kaffe. Å dele denne kaffekoppen rettferdig var en utfordring, og løsningen på det hele ble å skrive et dikt på rundgang. En linje hver, og en (liten) slurk kaffe etter hvert bidrag. Jeg mener å huske at vi midtveis i diktet tigget fem kroner til påfyll av noen tilfeldige mennesker ved et annet bord.

Diktet ble skriblet ned på et avrevet stykke papir, og endte opp i mine hender til slutt. Der det plutselig dukket opp igjen mye, mye senere. Jeg presenterer:

Bohemian Coffeeshop Blues

It was a dark and stormy night
I was getting ready for the fight
With my coffee in my hand
In a world I couldn’t understand

My life long love had left me
I felt like walking to the sea
To stare down in the deep dark waves
I felt like the ancient slaves

So, after my time has passed and gone
I will live on through my only son
Though he is a slob without a life
I’ll get a sex-change operation and be his wife

I’m not a bloody poet
But now I know it
Godzilla is a horse
Being shot in the veins by whores
(I wrote that myself, of course)

I have reasons to believe
There are armchairs up my sleeve
Armored I walk on the battlefield
With a penguin for a shield

My sword is made of snakes
My brain feels like corn flakes
High-heeled with fishnet stockings
I watched the starship dockings

They came from Venus and from Mars
To kick my puny little arse
Like butterflies falling from the sky
My time was left alone to die

These two past lines are crap
I have to check my map
Where the place might be where I want to live
To leave the people I can’t forgive

The blood is rushing through my veins
The aliens are trying to melt my brains
But I will stand up and give them a cake
To prove my breasts are not fake
(though is this a chance I’m ready to take?)

Oh my god, I lost my genes
And you know what that means
I’m starting to believe that silence is gold
And we have to leave, because the coffee is cold

Pinnekjøttwok

29. november 2012

Pinnekjøttwok med brokkoli og paprika Nå rundt jul blir det gjerne en pinnekjøttmiddag eller to. Siden man helst beregner rikelig med kjøtt, blir det ofte rester. Rester av saltkjøtt er flott til lapskaus, kjøttsuppe og andre tradisjonelle retter – men hva med å prøve en wok?

Brokkoli er en perfekt ingrediens i denne woken. Den suger til seg fettet fra pinnekjøttet. Paprika gir fin farge og fungerer godt sammen med det salte. Ellers er det bare å bruke fantasien og eksperimentere med sine favoritt-wok-grønnsaker.

Server med ris eller nudler – saus trenger du ikke!

 

 

 

 

Plukkfisk

18. oktober 2012

Min barndoms plukkfisk var full av fiskebein. Den ble laget etter sommerens fisketurer og garntrekkinger, av den fisken som var for liten til å bli ordentlig mat av. Å spise den var en langsom og plundrete affære, i stadig aktelse for fiskebein på kryss og tvers i halsen. Kanskje det er grunnen til at jeg måtte passere 30 med god margin før ideen om å lage plukkfisk til middag slo meg.

Da plukkfisken først sto på bordet, lurte mannen i huset på hvorfor vi ikke hadde hatt dette før. Ungene, både den småspiste og den storspiste, ba om porsjon nr. 2.

De fleste oppskrifter på plukkfisk jeg har sett på nettet, opererer med flere panner og gryter – fisk skal kokes, hvit saus skal lages, løk skal surres, alt i hver sin gryte, før det hele blandes sammen. Men det er jo helt unødvendig! Her følger min oppskrift på en-grytes-plukkfisk til ca to voksne og to barn:

  • Ca 600 gram hvit fisk, kokt eller rå
  • Ca 10 kokefaste poteter
  • 1 stor løk
  • Smør
  • Melk
  • Malt muskat

Begynn med å skrelle potetene og skjære dem i terninger. Grovhakk løken. Smelt en god klatt smør (50 gram… eller kanskje litt mer, siden smør er godt) i en stor gryte. Ha løken i det smeltede smøret og la det surre på lav varme til løken er myk. Mens løken surrer, skjærer du fisken i terninger.

Når løken er myk, tar du gryten av platen og drysser over 4-5 toppede spiseskjeer hvetemel. Rør godt, til du får en klissete løk-smør-grøt. Hell i litt melk av gangen mens du rører. Sett gryten tilbake på platen og ha i mer melk etterhvert som det tykner. Når du har en tykk, hvit saus som ikke tykner noe mer, har du  potet-terningene i gryten. Kok på middels varme, og rør ganske ofte, så svir det seg ikke (så mye).

Hvis fisken er rå, har du den i når potetene er halvkokte. Er fisken kokt på forhånd, venter du til potetene er ferdigkokt før du har den i. Kok videre til både fisk og poteter er klare. Hvis det ikke er små barn blant middagsspiserne kan du gjerne smake til med litt salt. Alternativt kan hver person få salte sin porsjon etter smak.

Serveres med nykvernet pepper, flaket havsalt og flatbrød!

Intet er mere som skrift i sand…

7. oktober 2012

image

image

Song for Eirabu

28. september 2012

Song for Eirabu av Kristine Tofte fenget først oppmerksomheten min på grunn av navnet, selvsagt. Jeg plukket med meg første bok, Slaget på Vigrid, nesten på autopilot i bokhandelen da den kom ut for noen år siden. En bok med mitt navn på? Selvsagt måtte jeg ha den!

Det tok ikke mange sidene før jeg var solgt, og jeg leste til langt på natt de få dagene det tok meg å lese ut første bok. Siden da har jeg ventet på bok to, men da den kom ut tidlig i sommer sto jeg på farten og fikk ikke summet meg til å gå til innkjøp før denne måneden. Selv da gikk det en ukes tid før jeg faktisk fikk åpnet den. Men så var det gjort, igjen – lange netter med lesing gikk nesten sømløst over til altfor tidlige morgener med mye kaffe.

For dette er faktisk ikke bare det beste som noensinne er skrevet av norsk fantasy. Det er på høyde med det beste av de etablerte internasjonale klassikerne. Gjenkjennelsesfaktoren og sjangertroen går helt i ett med følelsen av at dette er noe helt nytt, milevis unna klisjeene og formlene som preger mye av fantasylitteraturen. Språket er fullkomment. Hver eneste person har sine følelser, kvaler og mål, samtidig som handlingen driver deg framover side for side.

Universet som er skapt for boken blir aldri forklart i slike omstendelige, tvungne vendinger som ofte skjemmer fantasy-litteratur som må introdusere leseren for kultur, magi og geografi i en alternativ virkelighet. I Song for Eirabu bygger universet seg selv, nesten umerkelig, og det er et univers som føles like komplett, komplekst, konsistent og troverdig som Tolkiens Midgard.

Song for Eirabu handler altså om tre unge søstre hvis skjebner hver for seg er tett knyttet til spådommen om verdens undergang. Det er en verden vi kjenner igjen som norrøn, samtidig som den står på sine egne ben, med egne guder, skikkelser og myter. I Slaget på Vigrid følger vi to av søstrene, Ragna og Berghitte, ut i verden. I Vargtid følger vi alle tre hjem igjen – men hvordan det blir med verdens ende skal jeg ikke avsløre. Les den!

Dhaka – en usammenhengende reiseskildring

19. august 2012

Dhaka - GulshanJeg var i Dhaka en uke i slutten av mai – det begynner jo å bli en stund siden nå, men jeg har ikke fått somlet meg til  noe særlig blogging.

Før jeg reiste fikk jeg høre fra andre som har vært der at det kom til å være varmt, veldig mye mennesker, og veldig hyggelige mennesker. Alt sammen stemte. For en som er vant med norske forhold, der man selv i sentrale strøk kan tusle seg en tur på butikken tidlig på kvelden og ikke møte en sjel på veien annet enn kassedamen og kanskje en og annen med-handler, er det ganske annerledes å komme til en asiatisk storby. Det er folk over alt, hele tiden. Jeg er imponert over den smidigheten som må til for at det tross alt fungerer ganske greit. Vel er trafikken kaotisk og alle biler bulkete, men trafikkorken blir en levevei og ikke en årsak til høy puls og bannskap.

Dhaka - GulshanJeg ble anbefalt å satse på å kjøpe lokale klær å gå i, men den ideen slo jeg raskt fra meg. Etter å ha sjekket det ganske begrensede utvalget klær i min størrelse, gikk det opp for meg at dersom en bengalsk kvinne trenger en stor klesstørrelse, er det ikke fordi hun er 173 cm høy, men fordi hun er nokså bred. Om klærne passet i lengden, var de størrelse flodhest i bredden, og satt slett ikke flatterende og fjongt over hoftene som på mine lokale kolleger. Jeg kjøpte likevel med meg en shalwar kameez hjem, i naiv tro på at jeg kanskje får tid og ork til å sy den inn en dag.

Som vestlig, og spesielt som vestlig kvinne, er det en del å forholde seg til. På innreisepapirene måtte jeg oppgi navnet til enten min mann eller min far, og det ble presisert at bangladeshiske statsborgere ikke hadde lov til å bringe alkohol inn i landet. Kun vestlige hotellrestauranter serverte alkohol – men det gjorde de til gjengjeld også til bangladeshere, antakelig gjennom et smutthull i loven. Der en vestlig kelner alltid serverer kvinnen først, deretter mannen, var det konsekvent omvendt i Bangladesh – noen steder fikk jeg ikke engang egen meny. Religion er overalt, men samtidig er den ikke politisert på samme måte som i nabolandene India og Pakistan. Som ikke-muslim uten slør følte jeg ofte at jeg stakk meg ut, men aldri at jeg var uvelkommen. Mange menn håndhilste, noen få trakk seg rolig i bakgrunnen for å unngå kroppskontakt.

Dhaka - trafikkJeg levde i en beskyttet boble, naturligvis. En sjåfør plukket opp meg og min kollega om morgenen og kjørte oss til kontoret, og om ettermiddagen tilbake til leiligheten vi bodde i, eller ut på en restaurant. Folk på kontoret ordnet alt, og det var aircondition for å holde varmen borte. Kontrastene fikk jeg bare sett på avstand, men de var ikke så langt borte. Lyktestolpene er en jungel av strømkabler på kryss og tvers og i digre kveiler, og asfalt finnes slett ikke overalt, selv i forretningsstrøkene. Store områder med blikkskur var kun minutters gange unna høye kontorbygg med IT-bedrifter. Noen absurde situasjoner ble det også rom for – som da jeg fant meg selv i en hotellbar sammen med en bengaler, en engelskmann og en taiwaner, og drakk mojitos mens jeg hørte en filipinsk elgitarist spille Edvard Grieg live.

Det blir nok flere turer til Bangladesh framover, og jeg håper å få sett litt mer av landet etterhvert. Neste gang skal jeg passe på å booke hjemreise uten åtte timers layover i Dubai midt på natten. Eller i alle fall bestille meg hotellrom. Men først blir det en svipptur til Amsterdam i september, med oppsett til IBC og påfølgende langhelg!

Hylleblomstdrikk

30. juni 2012

Svarthyll trives i fuktig jord og er dermed ganske utbredt her i Bergensområdet. Den blomstrer akkurat nå i månedsskiftet juni/juli. Blomstene kan brukes til å lage hylleblomstdrikk, så ta med deg en saks og en kurv eller bolle, og oppsøk nærmeste hylletre. (Skjønt, du vil kanskje gå litt lenger enn til det nærmeste – Ibsens gate er full av hylletrær, men de er godt innsatt med eksos). Oppskriften finner du hos Elzapp.

image

image

Mitt lydspor: Throwing Copper

29. juni 2012

Jeg var på ingen måte en ensom tenåring. Men som de fleste tenåringer hadde jeg et melankolsk selv som jeg passet på å vanne og gjødsle jevnlig. Alle liv har et soundtrack, og lydsporet til denne delen av livet mitt er Throwing Copper av Live.

Jobben har brakt meg på reisefot de siste månedene, og flyturer til og fra USA, Bangladesh og Sverige, kombinert med anskaffelsen av et par støykansellerende hodetelefoner, har gitt meg en unik mulighet til å gjenoppleve ungdomstiden med udelt konsentrasjon. På kontoret hører jeg mest på ny musikk via Wimp – på tur er det den gamle ipoden, med enda eldre musikk, som gjelder. Her ligger musikken fra den tiden da jeg fremdeles kjøpte CDer.

Det spesielle med Throwing Copper er at der annen musikk fra ungdomstiden sender meg tilbake til en situasjon, et menneske, et sted, så er Lives gjennombruddsalbum ren stemning. Det får meg ikke til å tenke på tenårene, det får meg til å føle meg som en tenåring.

Dette var så langt jeg rakk å skrive på den korte flyturen fra Oslo til Stockholm før flyverten ba meg skru av telefonen, så det blir ingen nennsom analyse av albumet i sin helhet. Det er kanskje like greit, jeg mistenker at det ville blitt omtrent like underholdende å lese som det er å høre på den irriterende fyren som sitter og klimprer på nachspiel, dypt inne i sin egen musikkopplevelse. Men fortell – hva er ditt soundtrack?