elektroniske pistler fra kjøkkenet

Å strikke er omtrent som å blogge. Eller omvendt. I alle fall nå som web 2.0 har kommet til strikkeverdenen. Jeg snakker selvsagt om Ravelry – et strikkesamfunn med alle bjeller og fløyter man kan vente seg av et moderne nettsted. Man kan klikke rundt i timevis og se på, kommentere på og legge til i favorittlisten eller strikkekøen sin de mest fantastiske, humoristiske, dystre, imponerende, tidkrevende og hakedroppende tingene folk har laget, milevis over eget ambisjons-, tålmodighets- og talentnivå. Timer man selvsagt egentlig kunne brukt på å strikke noe like fint selv, men i stedet sitter man der og samler på ting man har lyst å strikke til listen blir veldig mye lenger enn bolen på genseren man holder på med. For ikke å snakke om sokken som ikke har kommet lenger enn opplegg og fordeling på fire pinner.

Og det er altså litt som blogging. Jo flere blogger jeg leser, jo mer får jeg lyst å blogge selv, og jo mer prestasjonsangst får jeg. Det blir jo aldri like bra og engasjerende som de beste bloggerne der ute. Men man får synge med den stemmen man har. Kvekk kvekk!