elektroniske pistler fra kjøkkenet

Vi kom i mål. Konserten med Death in June er over, og det var en god konsert. AFA, som tidligere hadde gitt oss løfter om “ubehageligheter”, nøyde seg med å stå utenfor og dele ut løpesedler på fredelig vis. Det har de selvsagt sin fulle rett til – ytringsfrihet er som nevnt kjepphesten min. Det jeg synes er trist er inntrykket jeg fikk av hvor lite de fleste av disse har satt seg inn i hva de protesterte mot. De kunne ikke argumentere for seg utover det å repetere (ikke begrunne) påstandene de kom med, og de kjente tydeligvis ikke særlig til historien til bandet. Det fikk meg til å lure på om det er slik at de ikke VIL vite mer. Informasjonen er lett tilgjengelig på web. Kanskje de er redde for å bli overbevist?

Ett av flere eksempler: en av påstandene de har kommet med er at Douglas Pearce støtter HOS-militiaen. Hvis de hadde brydd seg om å sjekke kildene til denne påstanden, ville de oppdaget at denne såkalte “støtten” besto i at DIJ gjorde en konsert i Bosnia, ga ut resultatet på plate, og donerte hele overskuddet til et sykehus for kroater OG serbere. Douglas Pearce ble selv med for å passe på at pengene kom helt fram dit de skulle. Slike ting ødelegger det sort-hvite bildet enkelte ser ut til å ha av verden. Dersom disse menneskene vil argumentere for sitt standpunkt, i stedet for å terpe på propagandaliknende påstander, så er jeg villig til å lytte. Men vi har invitert dem til samtaler, utfordret dem til debatt, undersøkt hver eneste påstand de har kommet med, imøtekommet disse påstandene med informasjon og kildehenvisninger – og alt vi har fått tilbake er de samme frasene, terpet om igjen. Det føles som å diskutere med vindmøller.

En sort-hvit verden er en verden der alt er enkel symbolikk, der det ikke finnes noe forbi symbolene. Jeg spør som DIJ gjør: But, what ends when the symbols shatter?

Vi har valgt å booke bandet Death in June. Dette liker ikke Magasinet Monitor. Tor Bach er av den oppfatning at bandet er nazistisk. Dette mener vi er feil. Hulen tok opp saken internt etter å ha blitt kontaktet av Monitor, og de kom til samme konklusjon som oss – det finnes ikke gode nok argumenter for å stryke bandet fra plakaten. Hulen og Dominion står sammen i denne saken. Debatten er i gang på Hulens gjestebok, og er også velkommen på Dominions diskusjonsforum. Men les artiklene i saken før du melder deg inn i debatten. Synsing uten faktakunnskap har vi hatt nok av allerede i denne saken.

Forsiden til Dominion har en pressemelding med vår oppfatning av saken, og dessuten mer inngående informasjon i en artikkel. BA og StudVest har skrevet om saken. Ingen av artiklene bærer preg av egne undersøkelser, de består av sitater fra Monitor og Hulen. Dagbladet har også tatt opp saken. De linker i tillegg til en sak fra tidligere i år om nazikunst. Klassekampen skriver om saken i en ganske balansert artikkel, som i motsetning til de øvrige avisene ser ut til å spille mer på kjernen i saken enn på sjokkelementet ved en nazi-overskrift.

Det finnes flere ting som tyder sterkt på at Douglas Pearce ikke er nazist. Blant annet en notis i bladet SideLine. I samme blad er det gjort et intervju med Douglas Pearce. Intervjuet er dessverre ikke tilgjengelig på nett, men intervjueren sier følgende på mail: “I made the interview with DI6 last year. After having talked to the guy, I’m convinced he’s not a fascist, neo-nazi at all. You can quote me on that. It’s really sad to see that these bands gets banned for something that is not true at all.”. I tillegg har man episoder som konserten i London der Douglas Pearce gikk av scenen da noen publikummere begynte å gjøre nazi-hilsener, og nektet å gå på scenen igjen før de var kastet ut av lokalet.

Følgende er mine personlige meninger om saken:

Det synes klart at ingen av sidene i denne saken er tilhengere av nazistisk ideologi. Tvert imot hører de fleste av oss til godt ute på venstresiden. Det er dermed ikke en klassisk antifascistene-mot-nazistene-sak. Det det dreier seg om er sensur.

Et argument jeg hørte tidlig i debatten var at dette dreide seg ikke om sensur, ettersom Hulen selv kunne velge hvilke band de tok inn. Dette er et svært dårlig argument. Bandet ble booket på en musikalsk vurdering. De er det viktigste bandet innen neofolk-sjangeren. Dersom politikk ikke var et tema ville det aldri vært tvil om at bandet skulle bookes når man fikk sjansen til det. Dermed er det kun det politiske som gjenstår som grunnlag for å ta dem av plakaten.

I et demokrati må ytringsfriheten ha vide grenser. Det er først når vi blir provosert at ytringsfriheten kommer på prøve. Det er ganske bred aksept i samfunnet for at vi faktisk skal ha en grense et sted. Diskusjonen dreier seg altså om hvor den går.

Death in Junes agenda er å provosere folk til å tenke selv – å vekke dem og få dem til å ta standpunkt. For å oppnå dette bruker de det som antakelig er det mest tabubelagte i dagens vestlige samfunn – nazisymbolikk. Fra motstandernes hold hevdes det at et band som dette bidrar til alminneliggjøring og ufarliggjøring av nazisymboler. Dette mener jeg er en tvilsom påstand. Det synes klart at disse symbolene fremdeles har stor provokativ og engasjerende kraft. Det er langt farligere å tie dette temaet i hjel enn å bringe det fram i lyset og få folk til å virkelig tenke igjennom hvor farlig totalitære ideologier er.

For meg personlig, og for alle våre støttespillere (som det har vist seg svært mange av, spesielt blant pressefolk og på venstresiden i politikken) går grensen for ytringsfriheten et godt stykke utenfor Death in June. Jeg kan rett og slett ikke stå for å trekke bandet. Det vil gå på tvers av alt jeg tror på. Et demokrati må og skal tåle en stemme som sier det vi ikke vil høre – en stemme som minner oss på det vi helst vil glemme.

Tiden er over for minnesmerker. Fremtiden er her. En fremtid der vi ikke skal slikke våre sår og fortie den ondskap som en gang var. Vi skal ikke late som om den forsvinner ved å gjøre den usynlig, ved å ikke ville ha noe med den å gjøre, ved å reise minnesmerker som symboler på at det er over nå. Jeg ønsker meg en fremtid der vi ser ondskapen i øynene, og bevisstgjøres på hvorfor vi ikke vil ha den tilbake.

La oss ikke kaste ungen ut med badevannet. Totalitære ideologier kan ikke bekjempes ved å ta i bruk totalitære metoder. Vi ønsker å leve i et demokrati. Glem ikke Voltaires ord: “Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det.”