Archive for the ‘Musikk’ Category

Goldenboy in Disguise

søndag, juni 20th, 2004

Jeg har skrevet om bandet Goldenboy et par ganger før, i forbindelse med Punk in Disguise-samleplaten og en annen konsert. Jeg har egentlig synes de har vært litt ensformige.

Men de siste månedene har jeg hatt låtene fra Punk in Disguise på iPoden, som vanligvis spiller tilfeldige sanger fra hele musikksamlingen. En gang iblant hender det jeg tenker “hei, dette var en ganske fet låt, hva er dette nå igjen?” og titter på skjermen. Og det hender stadig vekk det er nettopp Goldenboy. Så jeg tenkte jeg skulle gi dem en ny sjanse og kjøpe CDen de ga ut nylig, Right Kind Of Wrong. Men den ser ut til å ha gjemt seg godt. Jeg finner ikke noe sted å kjøpe den, verken i butikker eller på nett. Så da var jeg like langt.

Jeg kjøpte derimot den nye Bad Religion-CDen i dag, The Empire Strikes First. Jeg skal gi den noen gjennomlyttinger til, men foreløpig er inntrykket at den står langt tilbake for min favoritt, Recipe for Hate. Ingen av låtene er umiddelbart fengende, og mesteparten er direkte kjedelig. Noe av det dårlige inntrykket kan skyldes de dårlige høyttalerne jeg har på laptopen min, så jeg vil høre den på full guffe på et skikkelig anlegg før jeg dømmer den nord og ned.

For sant til å være godt

lørdag, mars 27th, 2004

Jeg går ofte alene på konsert. Det er flere grunner til det. Hovedgrunnen er antakelig at veldig få i min omgangskrets liker samme musikk som meg. Jeg går alene på punkkonserter, alene på visekvelder, og alene på, vel, stort sett alle konserter som ikke er goth. Og gothkonsertene er jeg stort sett med å arrangere selv.

Det er mange fordeler ved å gå alene på konsert. På sittekonserter kan man gjerne finne en ledig stol på første rad selv om man kommer dinglende fem minutter før artisten går på scenen, fordi alle andre kommer i par eller større enheter og vil sitte sammen. Dermed får den enslige stolen stå der i fred helt til jeg kommer. Dessuten slipper man unna sidemannen som vil kommentere i øret ditt underveis. Når konserten er over kan man gjøre hva man vil, uten å ta hensyn til en som vil bli når du vil hjem og hjem når du vil bli.

Kveldens konsert var Jan Eggum – en artist jeg har likt i tyve år, men av en eller annen grunn aldri kommet meg på konsert med før i dag. Det fine med Eggum er at han er melankolsk og full av humor samtidig. Dessuten har han både selvironi og er fullstendig blottet for beskjedenhet, alltid en fin kombinasjon. Men det fineste er selvsagt at han lager gode låter og synger dem bra. Konsert med Eggum er noe helt annet enn plate med Eggum. Bare stemmen og kassegitaren er en mye større opplevelse enn arrangementene på platene, som jeg av og til synes blir slitsomme. En ny liveplate hadde gjort seg.

Tredje møte med Goldenboy

torsdag, februar 19th, 2004

Jeg havnet innom enda en konsert med Goldenboy i kveld. Jeg fikk meg noen deilige pils og en ganske ålreit konsert. Inntrykket er i grunn mye det samme som forrige gang. Kompet består for en stor del av å pøse på mest mulig gitar, bass og trommer, og blir for ensformig i lengden. Dermed hviler det meste på vokalen, som faller igjennom. Han bruker ikke hele spekteret av stemmen, alt går i samme leie hele tiden. Det svinger, men etter tre låter har man hørt alt.

I skyggen av Kurt

søndag, januar 11th, 2004

I dag var jeg på slippefesten til Punk in Disguise, en ny samleplate med fem norske punk-band (fire av dem fra Bergen). Egentlig visste jeg det fra før, men jeg ble positivt overrasket over hvor mye bra musikk som lages rundt omkring i kriker og kroker.

Greenland Whalefishers spiller irsk folkepunk, type Dropkick Murphys / The Pogues. Og det gjør de bra, men kanskje litt ensformig. Dessuten var de ikke fulle nok. Slik musikk fungerer bare 100% på scenen hvis bandmedlemmene er dritings, hvis ikke blir det ikke snøvlete og skranglete nok. Hvorfor dette bandet spilte først på kvelden forstår jeg ikke, de burde spilt sist når både publikum og bandet hadde fått god tid til å bøtte i seg øl på øl på øl øl øl øl øl.

McDolly er et gladpunk-band med stort potensiale, type Rancid. Vokalisten skulle varmet opp stemmen, de tre første låtene var surere enn kluten som ligger bak springen på kjøkkenet mitt. (greit, jeg godtar å bli meldt til metaforpolitiet) Men etter det var det grisebra. Et band jeg gleder meg til å høre mer av – mitt eneste bekjentskap med dem før dette er en mp3 jeg har liggende der de gjør en cover av Alphavilles “Forever Young”. Vil ha mer!

Jef hadde jeg aldri hørt før, men hadde store forventninger. De hadde tilløp til morsomme rytmer, men alt i alt var det kjedelige låter og dårlig samspill. De er det eneste av de fem bandene som har kvinnelig vokalist. Hun dukket forøvrig opp i glitrende paljett-topp, ikke hverdagskost på en punk-konsert. Litt blikkboks-vokal, ikke min smak, og lite fengende riff. Kvinnelig punkvokal kan gjøres så utrolig bra (jeg nevner i fleng Siouxie Sioux og Patti Smith), men dette ble bare kunstig. Nå skal det nevnes at forventningene mine var hovedsakelig basert på at jeg kjenner gitaristen – kanskje ikke det beste utgangspunktet for musikalske forutsigelser.

Goldenboy spiller solid, fengende surfepunk i skjæringspunktet mellom Green Day og Weezer. Det er verken nyskapende eller spennende, men moro å høre på – en stund i alle fall. De mangler det lille ekstra som gjør at man kan høre på musikken igjen og igjen og igjen. Vokalisten er dyktig og har bra stemme, men ikke noe særpreg.

Lame Ducks var ikke med. De var i Oslo, av ukjente årsaker.

For å si det på bergensk: jæla gøy.

But, what ends when the symbols shatter?

fredag, november 7th, 2003

Vi kom i mål. Konserten med Death in June er over, og det var en god konsert. AFA, som tidligere hadde gitt oss løfter om “ubehageligheter”, nøyde seg med å stå utenfor og dele ut løpesedler på fredelig vis. Det har de selvsagt sin fulle rett til – ytringsfrihet er som nevnt kjepphesten min. Det jeg synes er trist er inntrykket jeg fikk av hvor lite de fleste av disse har satt seg inn i hva de protesterte mot. De kunne ikke argumentere for seg utover det å repetere (ikke begrunne) påstandene de kom med, og de kjente tydeligvis ikke særlig til historien til bandet. Det fikk meg til å lure på om det er slik at de ikke VIL vite mer. Informasjonen er lett tilgjengelig på web. Kanskje de er redde for å bli overbevist?

Ett av flere eksempler: en av påstandene de har kommet med er at Douglas Pearce støtter HOS-militiaen. Hvis de hadde brydd seg om å sjekke kildene til denne påstanden, ville de oppdaget at denne såkalte “støtten” besto i at DIJ gjorde en konsert i Bosnia, ga ut resultatet på plate, og donerte hele overskuddet til et sykehus for kroater OG serbere. Douglas Pearce ble selv med for å passe på at pengene kom helt fram dit de skulle. Slike ting ødelegger det sort-hvite bildet enkelte ser ut til å ha av verden. Dersom disse menneskene vil argumentere for sitt standpunkt, i stedet for å terpe på propagandaliknende påstander, så er jeg villig til å lytte. Men vi har invitert dem til samtaler, utfordret dem til debatt, undersøkt hver eneste påstand de har kommet med, imøtekommet disse påstandene med informasjon og kildehenvisninger – og alt vi har fått tilbake er de samme frasene, terpet om igjen. Det føles som å diskutere med vindmøller.

En sort-hvit verden er en verden der alt er enkel symbolikk, der det ikke finnes noe forbi symbolene. Jeg spør som DIJ gjør: But, what ends when the symbols shatter?

Sensur

søndag, september 28th, 2003

Vi har valgt å booke bandet Death in June. Dette liker ikke Magasinet Monitor. Tor Bach er av den oppfatning at bandet er nazistisk. Dette mener vi er feil. Hulen tok opp saken internt etter å ha blitt kontaktet av Monitor, og de kom til samme konklusjon som oss – det finnes ikke gode nok argumenter for å stryke bandet fra plakaten. Hulen og Dominion står sammen i denne saken. Debatten er i gang på Hulens gjestebok, og er også velkommen på Dominions diskusjonsforum. Men les artiklene i saken før du melder deg inn i debatten. Synsing uten faktakunnskap har vi hatt nok av allerede i denne saken.

Forsiden til Dominion har en pressemelding med vår oppfatning av saken, og dessuten mer inngående informasjon i en artikkel. BA og StudVest har skrevet om saken. Ingen av artiklene bærer preg av egne undersøkelser, de består av sitater fra Monitor og Hulen. Dagbladet har også tatt opp saken. De linker i tillegg til en sak fra tidligere i år om nazikunst. Klassekampen skriver om saken i en ganske balansert artikkel, som i motsetning til de øvrige avisene ser ut til å spille mer på kjernen i saken enn på sjokkelementet ved en nazi-overskrift.

Det finnes flere ting som tyder sterkt på at Douglas Pearce ikke er nazist. Blant annet en notis i bladet SideLine. I samme blad er det gjort et intervju med Douglas Pearce. Intervjuet er dessverre ikke tilgjengelig på nett, men intervjueren sier følgende på mail: “I made the interview with DI6 last year. After having talked to the guy, I’m convinced he’s not a fascist, neo-nazi at all. You can quote me on that. It’s really sad to see that these bands gets banned for something that is not true at all.”. I tillegg har man episoder som konserten i London der Douglas Pearce gikk av scenen da noen publikummere begynte å gjøre nazi-hilsener, og nektet å gå på scenen igjen før de var kastet ut av lokalet.

Følgende er mine personlige meninger om saken:

Det synes klart at ingen av sidene i denne saken er tilhengere av nazistisk ideologi. Tvert imot hører de fleste av oss til godt ute på venstresiden. Det er dermed ikke en klassisk antifascistene-mot-nazistene-sak. Det det dreier seg om er sensur.

Et argument jeg hørte tidlig i debatten var at dette dreide seg ikke om sensur, ettersom Hulen selv kunne velge hvilke band de tok inn. Dette er et svært dårlig argument. Bandet ble booket på en musikalsk vurdering. De er det viktigste bandet innen neofolk-sjangeren. Dersom politikk ikke var et tema ville det aldri vært tvil om at bandet skulle bookes når man fikk sjansen til det. Dermed er det kun det politiske som gjenstår som grunnlag for å ta dem av plakaten.

I et demokrati må ytringsfriheten ha vide grenser. Det er først når vi blir provosert at ytringsfriheten kommer på prøve. Det er ganske bred aksept i samfunnet for at vi faktisk skal ha en grense et sted. Diskusjonen dreier seg altså om hvor den går.

Death in Junes agenda er å provosere folk til å tenke selv – å vekke dem og få dem til å ta standpunkt. For å oppnå dette bruker de det som antakelig er det mest tabubelagte i dagens vestlige samfunn – nazisymbolikk. Fra motstandernes hold hevdes det at et band som dette bidrar til alminneliggjøring og ufarliggjøring av nazisymboler. Dette mener jeg er en tvilsom påstand. Det synes klart at disse symbolene fremdeles har stor provokativ og engasjerende kraft. Det er langt farligere å tie dette temaet i hjel enn å bringe det fram i lyset og få folk til å virkelig tenke igjennom hvor farlig totalitære ideologier er.

For meg personlig, og for alle våre støttespillere (som det har vist seg svært mange av, spesielt blant pressefolk og på venstresiden i politikken) går grensen for ytringsfriheten et godt stykke utenfor Death in June. Jeg kan rett og slett ikke stå for å trekke bandet. Det vil gå på tvers av alt jeg tror på. Et demokrati må og skal tåle en stemme som sier det vi ikke vil høre – en stemme som minner oss på det vi helst vil glemme.

Tiden er over for minnesmerker. Fremtiden er her. En fremtid der vi ikke skal slikke våre sår og fortie den ondskap som en gang var. Vi skal ikke late som om den forsvinner ved å gjøre den usynlig, ved å ikke ville ha noe med den å gjøre, ved å reise minnesmerker som symboler på at det er over nå. Jeg ønsker meg en fremtid der vi ser ondskapen i øynene, og bevisstgjøres på hvorfor vi ikke vil ha den tilbake.

La oss ikke kaste ungen ut med badevannet. Totalitære ideologier kan ikke bekjempes ved å ta i bruk totalitære metoder. Vi ønsker å leve i et demokrati. Glem ikke Voltaires ord: “Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det.”

Å bryte loven er lov i helgene, er det ikke?

torsdag, september 18th, 2003

Jeg synes det er på tide at Xploding Plastix gir ut en hel cd og ikke bare en lusen singel. Dette bandet har gått meg hus forbi helt til jeg snublet over en låtIRIO. På den ene siden er det mulig IRIO beveger seg litt i frynsene av loven. Men på den annen side er jeg sikker på at jeg ikke er den eneste nye tilhengeren bandet har fått på grunn av denne artikkelen. Så da så.

Jeg synes også det er på tide at Fence gir ut en plate. De par konsertene jeg har sett og de lusne sju låtene jeg har liggende i halvdårlig mp3-kvalitet oppfyller på ingen måte mine behov. Jada, jeg vet at de har gitt ut noen få låter på en samleskive en gang. Det teller ikke. Plate, hører dere! PLATE!

Hm. en liten oppdatering. Jeg fant faktisk en plate. Men den har bare seks spor. Og så må man betale med Payex i stedet for direkte med VISA. Plundrete! Men den er nå bestilt.

Hva er det med punkere og vafler?

fredag, juni 27th, 2003

Hva er det med punkere og vafler? Det ble jeg spurt om ganske nylig. NOFX er et band som refererer til vafler. BRooDeR har tidligere utgitt CDer på Waffle Iron Records. EyeQ drømmer om anarki i en vaffelrestaurant (anarchy at the waffle house, anarchy at the waffle house, anarchy at the waffle house, oi oi oi). Det finnes et nederlandsk hardcoreband som kaller seg Awful Waffle. I New Jersey, USA holder Wafflestomper til. De lover å la deg være med på en sang om du sender dem en 15 sekunders mp3 med skriking. Så de er nok et hardcoreband de også. The Daily Mississippian har dedisert en hel artikkel til The Cooters’ forhold til vafler. Det finnes et punkrock-webzine som kaller seg Belchin’ Waffles. Google rapporterer at statistikken til kanalen #punk på ett eller annet irc-nettverk har inneholdt sitatet “now shut your trap and make me some waffles”. Den tyske punksiden PunkPortal lister opp bandet POW(Pancakes or Waffles) under bokstaven P. Bandet HeebiE GeebiEs forteller at de tidligere kalte seg “They Have Waffles”. Det finnes også enkelte referanser til ska-bandet Skawful Waffles på web. Punkbandet The Belgian Waffles holder til i Kentucky. Whippersnapper refererer til belgiske vafler i et intervju. Restauranten Kremmerhus spiller punk og serverer vafler. Virusmagasin kan fortelle at Henry Rollins solgte vafler som ung. Blitz serverer også vafler.

Men det er ikke bare punkband som synger om vafler. Wiggas går forbi en vaffelrestaurant i Coming 2 America. 9th Wave har dedisert en sang til den samme vaffelrestaurantkjeden. Mer eller mindre upålitelige kilder hevder også at band som Endlösung, Death in June og The Snore-Tones har omtalt vafler i ulike sammenhenger. Dette må betraktes som ondsinnede rykter. Cannabis Sativa synger balladen om den fryktelige vaffelen. Det polske bandet har laget en søt liten sang om jakten på belgiske vafler. Jeg fant dessuten bloggen J-Ro’s House of Chicken and Waffles. Visstnok lager han musikk, men hva slags er det vanskelig å finne ut av.

Avslutningsvis oppskriften:

Det er best å lage vafler med mixmaster, fordi røren blir luftigere. Men når jeg lager vafler er det vanligvis til frokost, og da orker jeg som regel ikke lyden av den bråkete greia. En vanlig visp fungerer også bra, og bråker langt mindre.

Først blander du tre egg og et par håndfuller sukker. Oppi der putter du smeltet smør, litt bakepulver, litt vaniljesukker og litt kardemomme. Bland ut med mel og melk til du har en passelig mengde relativt tykk røre. Mengden avhenger selvsagt av hvor mye melk som er igjen i kartongen. La røren stå en halvtimes tid mens du tar en dusj og sjekker e-posten. Stek så tre-fire vafler, og legg dem på rist etterhvert. Brunost er bra pålegg. Resten av røren setter du lokk på og putter i kjøleskapet – det er som regel nok røre til omtrent tre dagers frokost.

Jeg har lånt en bunke cder

torsdag, juni 19th, 2003

Akkurat nå hører jeg på Blitz: Voice of a generation. Jeg har en del sanger av Blitz på diverse samleskiver, men jeg har aldri hørt et helt album. Lovende så langt. Jeg lånte også Teenage Shutdown: Move it!, og noen samleskiver; A tribute to Ian Stuart and the glory of Screwdrivers, The Punk Generation, og The best of Oi!. Jeg har mange av låtene på separate album, men det kan jo hende det dukker opp noe nytt og bra innimellom.

I tillegg lånte jeg en best-of-samleskive med Blue Oyster Cult. Jeg har noen BOC-album, men ingen med Don’t fear the reaper. En behagelig slappe-av-låt. Og så fikk jeg Psychoactivated 2 – jeg har allerede nummer 1, 3 og 4. Norsk synthmusikk, noe bra og noe dårlig.

Somewhere in Texas there is a village without its idiot

tirsdag, juni 3rd, 2003

“Somewhere in Texas there is a village without its idiot”

Jeg har kjøpt ny CD, nemlig NOFX – The War on Errorism. Den er ingen ny Punk in Drublic, men slett ikke verst. Det er den første politiske platen til NOFX, og har en tre siders anti-ignoranse-introtekst i coveret som er ganske ålreit. Platen inneholder en del punk og som vanlig litt ska, men har kanskje mer garasjerock-preg enn tidligere plater. I alle fall et par av låtene.

Teksten avsluttes med “Thanx for reading our rant, and thanx for buying, burning, borrowing, or stealing this cd”. Når jeg har hørt litt mer på CDen havner det kanskje en låt eller to her. En del av låtene ligger på hjemmesidene til NOFX også.